Livet iflg. Boop

Trettende dag jul...

2012-01-07T03:10:00.002+01:00

Noen ganger snubler jeg innom denne bloggen, og da tenker jeg at: wow, her er det lenge siden det var oppdatert...

Og så tenker jeg at jeg kanskje burde skrive noe her. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, for det har jeg! Masse! Jeg har et helt superspennende liv (Neida, jeg har ikke det. Jeg bare prøver å høres skikkelig kul ut). Men jeg kan jo lire av meg utrolig mye om utrolig lite. Jeg må bare vente til jeg er i det rette humøret. Men når jeg er i det humøret at jeg kan lire av meg mye om lite, så velger jeg ofte å heller krype langt under et teppe og holde meg der til det maniske går over.

Nå som julen er over (Det var trettende dag jul idag!). Og nyttår. De greiene er over, da kan jeg nesten ikke utsette det lenger. Dere må jo ikke tro jeg har vandret heden. Jeg er her.

Julen, ja. Er det ikke rart? Jeg tror jeg har skrevet om dette før, men det var det der om julaften på kjerringa. Bokstavelig talt. Kjerringa altså... og julaften. HVERT eneste år sier man at
...jeg skal begynne tidlig i år. Åh, som jeg skal bake og kose meg, og alt skal være klart lenge før jul: Pepperkakehus, sju slag, juletre og samtlige julegaver! Jeg skal bare nyte den siste uka før julaften. Jeg skal slenge beina på bordet, drikke te - ikke sånn pose-te, men skikkelig te - som lukter jul, og jeg skal se alle slags suppete filmer på tv og lese alle bøkene jeg tenkte å lese i år, og brodere initialene mine på lommetørkler, og henge opp pepperkakehjerter i vinduene. Og når jeg ikke gjør sånne koselige husmorsysler skal jeg lage en snømann og en snødame som omfavner hverandre.

Kyss meg der sola aldri skinner.

Fire dager før jul så leiligheten fremdeles ut som et bomba bordell. Jeg visste ikke engang hvor jeg skulle plassere juletreet. Alle aktuelle plasser var opptatt av møbler, papirhauger, stabler med leketøy, kartonger med julepynt, poser med julegaver og fiendtlige kolonier hybelkaniner. Jeg bestemte meg for at dagen skulle brukes til rydding.

Er dere flinke å rydde under press? Jeg er superflink. Ikke bare ryddet jeg. Jeg ommøblerte også. Det er spennende. Man begynner med å samle alle møblene i en haug i et hjørne. Hvis kommoder og skjenker er tunge, tar man ut alle skuffene - med innhold - og stabler slik at de danner et skeivt tårn oppi sofaen. resten av møblene balanserer man oppå salongbordet (hvis man klarer å løfte dem over alle haugene med småting som ligger rundt på gulvet). Ikke forvent hjelp. Det er noe med familier... de står vanligvis bare i en klynge og ser måpende på deg når du begynner å ommøblere. Når du har fått plassert de møblene du vil beholde der du vil beholde dem, kaster du resten utfor terrassen. Så kan du begynne å plassere alle småtingene som har ligget i hauger på gulvet det siste halve året. De dytter du oppi alle skuffer og steder hvor det er ledig plass (etter at du har tømt noen skuffer utfor terrassen). Hvis du kaster nok ting utfor terrassen, skal du se at leiligheten blir skikkelig ryddig til jul! Har du tenkt litt strategisk, har du også plass til juletreet.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

Tre dager før jul var det altså tid for å skaffe juletre. Siden jeg jobbet på dagtid, måtte kvelden brukes til juletrepynting. Jeg skulle jo tross alt bruke de siste dagene til å ha beina på bordet, drikke te og... ja. du vet. Når det er ett eneste juletreutsalg i tilgjengelig omkrets, bør jeg huske til neste år å være tidligere ute. Jeg er ganske kresen på trær, og de trærne som var igjen, var ikke helt... min greie. Men etter masse ellemelledegfortelle, endte jeg opp med et som var veldig fint én meter, og veldig stygt én meter. Det var nesten som om alle greinene hadde ramla ned og hang altfor tett nederst på treet, og så var det ingen greiner igjen på toppen. Det var helt sikkert et dametre - på min alder.

-Det gjør ikke noe, sa jeg til meg selv. -Jeg kan flytte greinene lengre opp. Man gjør det med mennesker, man kan gjøre det med trær. Så hjem fra jobb jeg kom den kvelden, i kjole, høye hæler, og verdens mest pæreformede dametre på slep. Familien hadde sikkert ikke kommet over sjokket fra dagen før, for de sto fremdeles bare og måpte. Så jeg kjempet meg vei inn på badet med treet mitt, en sag og en drill. Jeg var så oppglødd at jeg glemte å bytte klær. Først da jeg satt på badegulvet, med treet liggende diagonalt fra inni dusjkabinettet og ut badedøra til gangen, og sagde av den nedeste desimeteren, oppdaget jeg at jeg fremdeles hadde kjole på. Og høye hæler, og en ny strømpebukse som hadde raknet tre forskjellige steder - og barnåler på vei mot steder ingen barnåler noen gang bør dra.

Og så var drillen utladet. Og laderen var borte vekk. Sett på makan. Treet mitt så ut til å måtte være pæreformet hele julen. Leiligheten ble endevendt igjen, men ingen lader. Jeg etterlyste den hos venner og kjente hvor jeg og drillen min hadde vært i løpet av året (det var egentlig ikke så mange steder...), men ingen lader var å finne.

Så jeg pyntet mitt pæreformede tre som det var, og tenkte at -Jaja, man skal jo ikke tukle med skaperverket. Treet mitt er vakkert som det er. Og det ble faktisk ganske ok. Det var jo likevel så mye pynt, at man egentlig ikke kunne se treet uansett.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

To dager før jul var det pepperkakehus-tid. Brodern og jeg hadde forlengst startet på pepperkakehuset, men når man skal jobbe, pynte juletre, rydde og ommøblere leiligheten, handle julegaver, bake sju slag og slenge beina på bordet og drikke te... vel, da utsetter man jo pepperkakehuset ikke sant? Noe som er en shame, for vi laget jo verdens kuleste pepperkakehus! (Nei, jeg er ikke beskjeden egentlig). Vi utsatte det så lenge at det ble liksom aldri lagt ut i bloggen i år. Derfor har jeg lagt det ut nå (se linken for flere bilder, selv om noen sikkert har allerede har sett det andre steder)
Vi satt til langt på kveld og koste oss med å lage ferdig huset og figurene.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

Én dag før jul var det på tide å gjøre ferdig alle julegavene som var hjemmelaget. Bilder skulle i ramme, ting skulle strikkes ferdig, dampes, monteres. Detaljene er ikke verdt å skrive om. Dere vet at sånt tar fem ganger lenger tid enn man tror på forhånd. Jeg ble såvidt ferdig.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

Så var det tid for å slenge beina på bordet, drikke te, og innse at det ble ikke sju slag i år heller. Det ble ikke snømenn som omfavnet hverandre, Det ble ikke snø engang. Men det ble juletre, og pepperkakehus, og julegaver. Det ble jul.

Og på nyttårsaften fant jeg laderen til drillen!

Den lå innimellom damaskdukene i en skuff der jeg ryddet fire dager før jul...
...til neste år blir det et perfekt tre.

Pepperkakehus 2011

2012-01-07T02:46:00.001+01:00

Siden jeg la ut bilder av pepperkakehuset mitt forrige jul, syns jeg nesten jeg må legge ut bilder av årets også (selv om det strengt tatt ikke er årets, nå som vi har passert nyttår...) Og så er det heller ikke bare mitt...

Denne gangen har jeg og broren min laget pepperkakehus sammen. Så mye gøy ut av så lite :))
Vi har røde lysdioder inne i huset. Egentlig hater jeg fargede lys til jul, men siden disse lå igjen fra fjorårets prosjekt, og siden de passet godt til denne scenen fra "A Nightmare before Christmas", ble de godkjent.

Figurene er laget av marsipan og lakris. Trappen er laget av Bassetts Allsorts - het de ikke Big Ben en gang i tiden, forresten? Vi spiste halvparten underveis... Bra det ble nok til trappen likevel.

Use Buse... Oogie Boogie. Han er nesten den kuleste i filmen, ikke sant?

Nei, forresten... Dr. Finkelstein er den kuleste.

Sally mangler et bein. Hun syr det sikkert på igjen etterhvert.

Det blir mye rot når vi holder på. Og som du ser, vi brukte ståltråd inni figurene. Ellers ville de nok segnet om. Det er ikke sånn at vi spiser det etterpå uansett. Blærk...

Den lille åsen er laget over et skjelett av ståltråd og folie. En så stor klump med deig ville aldri blitt steikt hvis ikke den var hul.

...Men den ser jo bare ut som en klump...

Vårt første forsøk på å lage det kuleformede rommet var slik... Det fungerte ikke i det hele tatt. Det var ikke fint, og det kollapset fullstendig til slutt. Det var en hel kveld med arbeid helt bortkastet.
Hvordan vi fikset det til slutt, er en godt bevart familiehemmelighet.

Vi ble fornøyd til slutt! Jeg har ikke hatt hjerte til å kaste det ennå....

Halloween Town by Night :)

Turer i skog og mark! Det var DET jeg sa!

2011-08-12T20:39:00.001+02:00

Jeg liker turer i skog og mark...
Jeg mener på ordentlig. På med støvler (helt vanlige støvler, mener jeg! Støvler på, før man trasker avgårde i våt mose mellom kratt og trær. Var det tydelig nok? Skjønner alle hva jeg mener nå?)

Dere forstår: For en tid tilbake fikk jeg noen megetsigende blikk.
–Ja, vi vet jo alle hva det er kode for...
–Hæ? Hva mener dere? Hva er kode for hva da?
Fnising rundt bordet.
–Liker turer i skog og mark, liksom... Skog & Mark...
Boop ser ut som et spørsmålstegn en liten stund.

–Åhhh! Dere mener... Åhhh...
–Kontaktannonser er fulle av sånne koder, altså. Trodde du virkelig at "turer i skog og mark" betyr turer i skog og mark på ordentlig?
–... øh, ja..?

Det kan da UMULIG være bare meg som har levd i naiv uvisse om disse kodene? Det må være tusenvis som meg der ute! Plutselig får jeg en endeløs rekke med bilder i hodet. Tenk dere bare alle misforståelsene dette må ha ført til opp gjennom årene!

Se for dere gamle Ola i tømmerkoia som endelig tok mot til seg og satte inn annonse i Allers i 1978:
"Jeg er en snill og stillfaren mann, som ennå er ganske sprek og spenstig på tross av alderen. Jeg liker turer i skog og mark, lærarbeid og peiskos. Bill.mrk.: "Mørke kvelder i skogen""

Nervøs venter han med nylaget kokekaffe på kanna, etter å ha tørket støv av elghodet på veggen – og etter å ha striglet den gamle, utstoppede reven som han fanget i 1953 på andre siden av Vetlemyrsnipetjødn. Og så banker det på den grønnmalte, gamle døren, og inn kommer Dominatrix Beatrix fra Oslos vestkant, kledd i svarte lakkstrømper og rød velurkappe med en kjetting rundt halsen og et digert andreaskors på slep... Holy crap... Gamle Ola falt kanskje død om av sjokk der og da! Hvor mange uforklarlige dødsfall har disse kodene for de innvidde på samvittigheten?

Og når vi snakker om de innvidde. Kanskje Petra i Mannebladet Tøffe Menn i 1995 var en av de innvidde? Kanskje satt hun der i sitt skumle, spesialkonstruerte fangehull og raslet med oksepisken og filte sine stålnegler da villmarkens sønn Gustav banket på. Gustav i grønne Viking-støvler med praktisk snøring (og lappet med sykkellappesaker), og nyinnkjøpt tomannstelt og thermos med rykende grønnsakbuljong, og en bøttehatt med selvlagde fiskefluer (nye, rosa fluer til søte Petra)... Stakkar Petra... Stakkar Gustav!

Jeg grøsser når jeg tenker på hvilke andre ting som kanskje er koder som har gått meg hus forbi, men velger egentlig at jeg ikke vil vite om dem. Jeg vil ikke at flere mulig sanne historier skal hjemsøke meg og ta ifra meg nattesøvnen.

Jeg ville bare oppklare eventuelle misforståelser fra min side opp igjennom årene. Hvis jeg noen gang har sagt at jeg liker turer i skog og mark - så er det fordi jeg liker nettopp det!

BEVIS A:

ZZZzzzzhit!

2011-08-07T08:58:00.001+02:00

Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro. Jeg møtte på en hoggorm, og skapte meg koko.

Fy søren! Skulle gjerne vist dere bilde. Av hoggormen, that is. Ikke av meg - som sto stiv som en stokk oppå en stein og turde hverken å gå frem eller tilbake. Men jeg var rett og slett ikke i stand til å ta bilde. Jeg var ikke i stand til å tenke på at kamera var oppfunnet engang. Jeg var ikke i stand til å tenke på noe annet i denne verden enn at inni lyngen der, var en orm som kanskje var minst fem meter lang, og sikkert i stand til å tygge meg, svelge meg og spytte meg ut igjen.

Jeg har sikkert fortalt om min ormefobi før. Æsj, som jeg hater de krypa! Jeg tuller ikke - jeg får frysninger bare jeg ser en slange i tegnefilmer... Og der kom jeg trampende, ante fred og ingen fare, bablet i vei om ett eller annet som sikkert ikke var viktig, med brodern som kom rett bak meg i løypa. Og så er det noe som beveger seg noe veldig ved foten min. Ikke lite og blafrende som et insekt, ikke klakkende og plutselig som en løs stein - nei, buktende og illevarslende som... ja, som en orm.

Og der løfter den hodet, krøller seg rundt med all sin ekkelhet, før den snor seg unna joggeskoen min. Nesten over skoen min faktisk. Sikksakkmønstret og motbydelig.

-Å GUD! Åhhh guuud! En orm! En orm! En hoggorm! Å gud!
Akkurat så intelligent hørtes jeg ut. Kjente at jeg var grådig stolt av min egen oppførsel akkurat da. Not.

Og samtidig hoppet jeg som en sprettball fremover på stien.

... boing... boing... boing...

...til jeg landet på en stein. Og der sto jeg med beina i kryss og turde ikke bevege meg i tilfelle snoken da ville se meg, komme etter meg - og ta meg.

Lenger bak virret brodern forvirret rundt:
-Hæ? En orm? Hvor? Jeg vil se! Søren, jeg vil se den også!
-Erru' helt fjern?
-Men jeg vil se!
-Dust!

....

-Skal vi gå videre, eller?
-Eh, Videre? Nei takk. Jeg tror jeg bare står her, jeg. Likte meg så usedvanlig godt på denne steinen. Tenkte vi kunne stå her en stund. Bare nyte stillheten, spise nistepakken, og kanskje gå hjem utpå høsten... eller når snøen kommer.

Brodern så litt rådvill ut.
-Skal vi gå tilbake?
-TILBAKE? Er du spinnvill? Da må jeg jo gå forbi der ormen er!
-Øh...

Jada, det sier seg selv - jeg kom meg videre. Ellers ville jeg jo ikke sittet her nå.

Og historien min har ikke noe poeng eller noe moral, og det er ingen som helst fornuftig grunn for at jeg skriver dette, eller for at du leser det. Følte bare et veldig behov for å få det ut. Og akkurat nå er jeg bare veldig overrasket over hvor mye jeg kan lire av meg om en orm som krysset min vei i bare brøkdelen av et sekund. En orm som kanskje aldri har gjort en flue fortred.

Kanskje ligger den akkurat nå og forteller sin historie til ormevennene sine og sier:
-ZZZZzzzzhit! Jeg znodde meg avgårde fort som bare tuuuzan, menz det ekle beiztet av et mennezke hoppet etter meg og ville zikkert zpize meg! Fy zøren, azzå! Tror jeg bare blir liggende under denne zteinen en stund, jeg.

Når alt annet blir ubetydelig.

2011-08-03T23:15:00.003+02:00

Det har ikke vært så fristende å blogge i det siste. Plutselig skjer det ting som gjør at alle hverdagslige hendelser og småting føles fullstendig ubetydelige. Men hverdagslige ting er ikke ubetydelige, og det er viktig å huske på.

Det er så mange ting som kan sies når grusomme ting rammer så mange uskyldige, slik som vi har opplevd i Norge nå. Men det meste har vært sagt mange ganger, fra mange hold - og selv om mine tanker er mine, så har de nok blitt tenkt av de fleste andre også.

Jeg liker tanken på at landet vårt nå forenes i kjærlighet, åpenhet, omtanke og forståelse. Men som så mange andre, sitter jeg med en ekkel følelse av at den samme kjærligheten, forståelsen og verdigheten ikke ville vært den samme om det var andre personer eller grupperinger som sto bak terrorangrepene i Oslo den 22. juli. Det er forskjell på verdighet og nummenhet. På samme måte som slik vi ikke vil assosieres med "terroristen som visstnok ikke skal nevnes ved navn", må det være en viktig lærdom for oss alle at heller ikke den vanlige muslim i gata vil assosieres med islamistiske jihadister.

Og hvorfor skal ikke Anders Behring Breivik nevnes ved navn? Vi har aldri hatt problemer med å nevne andre ekstremister eller massemordere ved navn. Har du noen gang byttet ut navnene Hitler, Osama bin Laden, Mullah Krekar, Stalin, Pol Pot eller Saddam Hussein med "han som ikke skal nevnes ved navn"? Er det fordi at det er noe dypt inni oss som synes det er skamfult at vårt samfunn kan ha avlet et slikt monster? Vårt åpne, fordomsfrie samfunn?

Jeg håper virkelig at det er riktig. At alle nordmenn nå kan omgåes våre medmennesker med nyfunnen kjærlighet, forståelse og verdighet... At dette varer lenger enn til at det første sjokket har lagt seg, og at det rekker lenger enn til vår egen ytterdør. Lenger enn til vårt nærmeste nabolag.

Jeg sender fremdeles alle mine varmeste tanker til de etterlatte, til ofrene, til alle de som måtte være vitne til disse umenneskelige gjerningene... Jeg håper de alle får all den hjelpen de trenger for å komme seg videre i livet. Jeg håper at så god hjelp finnes. La oss ikke glemme det som skjedde, og la oss heller ikke glemme det som sto bak - hverken personen eller holdningene.

La oss forhindre at noe slikt noengang skjer igjen.

In memoriam...

2011-07-24T19:05:00.001+02:00

The Stolen Child

Where dips the rocky highland
Of Sleuth Wood in the lake,
There lies a leafy island
Where flapping herons wake
The drowsy water rats;
There we've hid our faery vats,
Full of berrys
And of reddest stolen cherries.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world's more full of weeping than you can understand.

Where the wave of moonlight glosses
The dim gray sands with light,
Far off by furthest Rosses
We foot it all the night,
Weaving olden dances
Mingling hands and mingling glances
Till the moon has taken flight;
To and fro we leap
And chase the frothy bubbles,
While the world is full of troubles
And anxious in its sleep.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world's more full of weeping than you can understand.

Where the wandering water gushes
From the hills above Glen-Car,
In pools among the rushes
That scarce could bathe a star,
We seek for slumbering trout
And whispering in their ears
Give them unquiet dreams;
Leaning softly out
From ferns that drop their tears
Over the young streams.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world's more full of weeping than you can understand.

Away with us he's going,
The solemn-eyed:
He'll hear no more the lowing
Of the calves on the warm hillside
Or the kettle on the hob
Sing peace into his breast,
Or see the brown mice bob
Round and round the oatmeal chest.
For he comes, the human child,
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world's more full of weeping than he can understand.

~W.B.Yeats

Fjols til fjells

2011-07-20T22:42:00.000+02:00

Sommeren er en fin tid, selv når været ikke er helt på vår side. Det har vært fint å ha vår eldste søster og vår niese hjemme på ferie de siste ukene. Det var to og et halvt år siden sist jeg så min søster, og vi utnyttet tiden godt, med vindrikking, fjellturer, middag, skravling, konsert, pubtur... osv. Godt å se alle søskenene på en gang, for det er jammen ikke ofte det skjer.

Vi hadde en flott tur til Hovlandsnuten. 733 m.o.h. med bratt stigning mesteparten av veien. Utsikten der oppe skal være fantastisk, og like bak oss (på bildene) er det et høyt stup langt, langt ned... Men du ser hvor mye av utsikten vi fikk med oss? Selv om solen skinte fra blå, blå himmel da vi satte avgårde, rullet tjukk skodde ned over fjelltoppen før vi nådde frem - og vi så – vel – ingenting!

...og det er kanskje like greit, siden jeg har skrekkelig høydeskrekk...

Etter den første fjellturen, var vi blitt så innmari store og sterke at søstern, brodern og jeg la ut på en ny tur. Vi ble overrasket over akkurat hvor store og sterke vi var blitt. Det kan ha vært noe utenomjordisk som hadde streifet forbi (som her), eller det kan ha vært at de bare bygger usedvanlig små hytter på fjellet (vi lider ikke av røkke-syndrom på denne kanten av landet).

Og så trener vi litt ekstra på toppen...

Og idag har vi tre søstrene hatt en lang handledag i byen, før Siri setter seg på flyet hjem i natt en gang. Veldig trist og leit, og jeg gråter noen tårer for det. Men kanskje ikke så lenge til neste gang?

Uskyldens tid

2011-06-22T23:31:00.002+02:00

–Åh, tenk å være 16 år igjen...

Nei, vettu hva! Det kunne jeg aldeles ikke tenkt meg. Er det ingen som husker alt dramaet i den alderen? Bare det faktum at håret ikke ville holde seg tupert i tredve centimeters høyde var nok til at man bare ville gjemme seg hjemme på rommet (men så klart kunne man ikke det heller, for hva om man gikk glipp av noe utrooolig viktig?)

I fjor fant jeg dette bladet fra seksti-tallet hjemme i min mors barndomshjem. Romantikk. Flere enn meg som leste dette bladet? Hver utgave ble kjøpt og betalt samme dag som det ankom butikken. Vi leste Romantikk på stranda, hjemme på rommet, på skolebussen... Vi leste det høyt til hverandre, og stille inni oss, mens vi rødmet over utrolig flaue historier som den om de nyforelska som hang fast tannreguleringen i hverandre, og bikinitopper som falt av i bassengtimen, og Mitt første kyss-spalten som noen ganger var forferdelig romantisk, mens den andre ganger kunne høres ut som noe tilnærmet overgrep.

Men tilogmed så sent som på åttitallet var Romantikk forholdsvis uskyldig. Kanskje ikke så uskyldig som i 1969, men likevel. Grunnen til at jeg følte behovet for å vise dere denne faksimilen fra bladet, var at jeg syntes den ene setningen var helt uimotståelig søt:

"Husker du den ettermiddagen da vi kjørte hjem til deg og spilte den platen med Skeeter Davis? Vi kokte kaffe og spiste vannbakkels. Alt var fint, og du sa så mange deilige ting til meg..."

...
eh...
........ spiste vannbakkels?
Hvor i alle dager kom det ifra, liksom? Var det greia den gangen?
–Hmm... den berta der må jeg lure med meg hjem og servere vannbakkels...

Jeg vet ikke, jeg... Men, jeg tror uskyldens tid er forbi. De serverer ikke vannbakkels til jentene på Paradise Hotel (regner jeg med). De serverer ikke vannbakkels på Disney Channel, engang...

Kjære "Håpende 16-åring".
Jeg håper du har funnet kjærligheten i løpet av de siste 42 årene. Kanskje har du funnet den flere ganger, men det er bra – så lenge du ikke fremdeles lengter etter din kjære Jan. Et øyeblikk fikk jeg en forestilling av deg - sittende ved et gammelt respateks-bord, drikkende på en kopp kaffe og spise vannbakkels, med en gammel katt på fanget, mens du nynner på nytt og på nytt: "Don't they know... It's the end of the world..? Cause you don't love me anymore, don't love me anymore, don't love me anymore..."
Jeg ville satt pris på et livstegn fra deg, slik at jeg vet at du har det bra i dag.

Fin onsdag til alle!

Sterke meninger... eller ikke.

2011-06-02T21:27:00.003+02:00

Jeg liker at folk har sterke meninger om noe. Selvsagt ikke om hva som helst – jeg driter i folks sterke meninger om hvem som bør vinne ett eller annet realityshow. Men jeg liker at folk har sterke meninger om ting som betyr noe. Jeg trenger ikke nødvendigvis være enig i folks sterke meninger, men det at de faktisk har guts til å mene noe om enkelte ting, gjør at jeg respekterer dem.

Vanligvis.

Det finnes alltid unntak.

Hmmm... hvordan skal jeg ordlegge meg...? Altså: Enkelte mener ting, fordi de finner det veldig enkelt å mene akkurat det. Fordi noen andre legger ordene i munnen på dem, og de derfor slipper å tenke selv. Hadde de giddet å satt av en halvtime eller to til å tenke delv, ville de kanskje kommet til at de mente noe annet.

F.eks. Fra tid til annen dukker det opp enkelte saker i mediene, som enkelte tilhengere av enkelte parti, kaster seg hodestups over. De deler linker til alle som orker å se, og til alle som egentlig ikke orker. Den siste uken har jeg fått opplyst fra femten forskjellige hold at en eller annen, ett eller annet sted har foreslått å sende kriminelle innvandrere til landsbygda. Ja, men så fint da, tenker jeg. Kanskje vi kan gjøre en byttehandel, og så kan vi på landsbygda sende alle kriminelle nordmenn (og kanskje noen fordomsfulle bønder med på kjøpet) til byen. Kanskje kan vi etterhvert få en marokkansk eller asiatisk restaurant på denne gudsforlatte plassen som følge av det hele? Vi må se mulighetene, folkens!

Og når vi snakker om sterke meninger om ting i samme åndedrag som eksotisk mat: Dere har vel fått med dere diskusjonen om monstermastene i Hardangerfjorden? Jeg har ikke sterke meninger om dem, egentlig. Jeg ser ut stuevinduet, og kan herfra telle minst tjue master av forskjellig slag. Lyktestolper, telefonstolper, mobilmaster... you name it. Det faktum at de befinner seg innenfor en radius på mindre enn en kilometer, gjør dem faktisk til tjue monstermaster i min verden. Men ingen har sterke meninger om dem.

Da jeg i fjor sommer var en tur rundt hele hardangerfjorden, ble jeg selvsagt sulten på veien. Det er en lang tur, og man blir vanligvis sulten i løpet av en dag. Det var ikke ETT spisested å oppdrive. Til slutt fant vi... en kinarestaurant! Supert. Jeg liker kinesisk mat, jeg, så jeg fikk stillet sulten. Men poenget mitt er, at hvis folk sine sterke meninger imot monstermaster handler om å vise turistene norsk natur og kultur, bør vi kanskje servere dem annet enn kinamat når de kommer for å se den. Og hvis folk er redde for at man skal hogge ned store gater i plantefeltene med gran, så vil jeg gjerne minne om at all granskogen ikke hører til her. Jeg har faktisk mer sterke meninger om plantefeltene, enn jeg har om monstermastene. Men det er min mening, og mener du noe annet, så har du lov til det.

Jeg har sterke meninger om kylling. Jepp. Du leste riktig. Jeg elsker kjøtt - å bli vegetarianer ville ikke falt meg inn. Jeg skulle selvsagt gjerne fanget kjøttet mitt selv, men så langt har jeg ikke kommet. Jeg kunne gjerne spist kylling også, hvis jeg visste at kyllingen hadde vandret lykkelig rundt i gården, de ukene den levde. Men masseproduksjonen og mishandlingen av kylling, kun for å dekke våre friterte vinge-behov og vel-så-det, den vil jeg ikke være med på.

Jeg har sterke meninger om fisk. Ikke fiskeoppdrett. For all del, drett opp fisk, og hjelp dem med å gjøre det på en bra måte. så slipper vi å renske havet tomt for vill fisk for å lage fiskepinner og slappe fiskeboller av dem.

Jeg har sterke meninger om fordommer. Jeg er lei av folk som har fordommer mot grupper de ikke aner noe om. Ja, jeg har fordommer også. Det er bare menneskelig, men jeg prøver i det minste å bli bedre. Jeg plukker ikke med meg hver fordom jeg finner på veien, for å få størst mulig samling. F.eks. tenker jeg akkurat nå at, ups, jeg har kanskje fordommer mot folk som jeg tror ikke klarer å tenke selv. (Så nå må jeg ro meg i land og si at jeg er glad i dere alle, og så må jeg prøve å legge bort den fordommen, fordi at alle voksne folk klarer å tenke selv. ;) )

Men når man har sterke meninger, eller sier at man har sterke meninger, så bør man kanskje tenke over på forhånd om man har gjennomtenkte argumenter klar, i tilfelle noen spør deg om nettopp det.

Nå husker ikke jeg hva jeg egentlig ville med denne bloggposten. Dessuten er ikke dette en blogg om politikk eller om ting som betyr noe. Så jeg avslutter her.

Og gleder meg til at vi kanskje en gang får en eksotisk restaurant – som ikke har kylling på menyen.

Haha! Jeg har stoppet tiden!

2011-06-01T14:36:00.000+02:00

Ville det ikke vært deilig å kunne stoppe tiden?
Men det sier seg selv, hadde jeg kunnet gjort det så enkelt, ville jeg gjort det da jeg var femogtjue – ikke nå når jeg nærmer meg førti.

Evig jakt etter tannhjul og duppedingser de siste ukene, resulterte i en heftig slåsskamp med dette vakre uret i går kveld. Selvsagt gjorde det vondt langt inni sjelen, men samtidig kan man jo ikke ta vare på alt her i verden (selv om det kan se ut som om jeg prøver på nettopp det iblant). Jeg fikk nemlig denne gamle vekkerklokka fra min onkel, for å demontere den. Dessuten, da jeg åpnet den på baksiden, var det som ventet innvendig verdt det. Men fytti katta, det var en mye større jobb å plukke den fra hverandre enn jeg hadde ventet. Det var tydeligvis kvalitet i gamle dager (og ja, klokka gikk som... en klokke, faktisk – helt til jeg kom med hammeren).

Gleder meg til å gjøre noe spennende med dette...
....og da gjør det kanskje ikke så mye at tiden fortsetter å gå...

Hurra...

2011-05-18T11:17:00.000+02:00

Det ble syttende mai dette året også, gitt! Hurra. Jeg våknet klokken syv og ble liggende og vente på salutten, men det kom ingen salutt, så jeg håpte jeg hadde tatt feil av dagen, og la meg til å sove igjen. Klokken åtte våknet jeg igjen, og måtte innse at jeg hadde ikke klart å sove forbi den syttende dette året heller.

Men dette året var jeg særdeles flink, og strøk det som skulle strykes klokken elleve kvelden i forveien. Det er vanligvis forbeholdt de sene nattetimene rundt klokken tre, så jeg er ikke vant til å være så strukturert. Dessuten laget jeg nye brosjer til drakten min også kvelden i forveien. Jeg syntes ikke de forrige jeg laget var fine - altfor glorete i fargen og altfor store.

Men det er utrolig hva man kan gjøre når man har et rom fullt av scrappesaker! Jeg tryllet litt med noen båndspenner, ornamentale brads fra MM, lim og chipboardrundinger, og så farget jeg alt kobberfarget med alkoholblekk (så fikk jeg brukt litt av det også!). De ble egentlig ganske bra! Og så fikk jeg byttet ut de stygge nøklene som hørte til, med noen nye fra Tim Holtz, som jeg også farget til riktig farge. Ble litt redd for at det kunne farge av etterhvert, så jeg ga det hele noen strøk med glassveske etterpå. Funket som bare det. Men egentlig ønsker jeg meg en svær middelaldersk jernnøkkel av ettellerannet slag. Selv om jeg ikke vet om det finnes engang. Forslag mottas med takk.

Tilbake til den syttende: Været var veldig opp og ned. Det holdt seg ganske greit frem til vi skulle gå i tog. Talen ble holdt og hørt uten særlig dramatikk. Etterpå skulle vi synge "Gud signe vårt dyre fedreland", men noen må ha sunget falskt, eller kanskje var bare vårherre lei av å høre den sangen den dagen, for etter første strofe, åpnet han alle himmelens sluser, og det bøttet ned over oss. Rundt oss stimet folk sammen under bittebittesmå paraplyer.

Hvorfor i all verden kjøper vi alltid sånne bittesmå paraplyer? Hva er det vi tenker på? Hm... vi bor på vestlandet og det regner mye, men bygene er vanligvis så superlokale at denne bittelille miniparaplyen holder sikkert lenge..? Det er plass til tre hoder under en sånn paraply. Men bare hodene. Resten av kroppen må holde seg utenfor, og blir derfor kliss våte i løpet av sekunder når alle himmelens sluser åpnes. 17.mai-toget har aldri gått så fort fra minnestøtten til skolen. Vi travet avgårde i supertempo. Mesteparten av bygdas innbyggere full fart innover veien under hundre bittesmå paraplyer, og aller fremst: åtte hornmusikkanter som måtte tømme hornene sine for vann etter hver fjerde takt. Hurra for syttende mai!

MiniBoop sang solo. Hun hadde øvd og øvd hjemme. Kjempeirritert for at mamma presset henne til å bruke hårbørsten som mikrofon når hun øvde. -Kom igjen, du synger mye høyere og tydeligere når du holder en mikrofon. -Åh... men mamma, det er bare så meeeegateit! Og fremføringen gikk kjempebra, og både mor og mormor gråt en liten skvett, som seg hør og bør.

Siden det etterhvert har blitt tradisjon at Boop lar seg fotografere på 17. mai, måtte vi gjennom den delen også. Egentlig hadde jeg planer om å finne en hest som kunne være med på bildene (det kunne vært skikkelig spennende, siden jeg er livredd hester). Men siden det hadde regnet, og det var vått overalt, og siden jentungen bare ville hjem, ble fotosesjonen kortere enn planlagt - og det var sikkert like greit. Alle ble knipset x antall ganger i forrykende fart, og så var dagen over. Det var egentlig en ganske vanlig syttende mai dette året.

Gammelt, nytt 17. mai-antrekk. Tror jeg.

2011-05-15T23:14:00.000+02:00

Hurra, det er snart 17. mai, og dere vet hva det betyr. Is og ballonger og brus og pølser og kaker og rømmegrøt til vi spyr hele gjengen.

Og bunad og sløyfer og søljer og evig jakt etter røde strømper som ikke har raknet.

Men kanskje ikke i år, for jeg har rotet på loftet og funnet frem denne. Dette er én av tre drakter som hørte til diplomoppgaven min da jeg studerte klesdesign på nittitallet. Denne har ligget pakket ned i plast og kartonger i tolv år! Den er av ren silke og ull, og har brodert motiv fra stavkirkene... og jeg syns egentlig fint jeg kan bruke den på nasjonaldagen. Eller hva?

Daffodils og prikkete ting.

2011-04-27T21:01:00.001+02:00

The Daffodils
by William Wordsworth

I wandered lonely as a cloud
   That floats on high o'er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
   A host, of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
   And twinkle on the Milky Way,
They stretched in never-ending line
   Along the margin of a bay:
Ten thousand saw I at a glance,
Tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced, but they
   Out-did the sparkling leaves in glee:
A Poet could not but be gay,
   In such a jocund company:
I gazed—and gazed—but little thought
What wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
   In vacant or in pensive mood,
They flash upon that inward eye
   Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils.

Nå når jeg ikke lenger har hage, savner jeg det helt innmari! Ihvertfall nå som solen skinner og sommeren er på vei. Altankassene og blomsterpottene er fulle av påskeliljer og spirende frø som skal bli kornblomster, ringblomster, mamelukkermer og litt annet ymse som jeg ikke vet navnene på. Tenk at jeg engang rev meg i håret over bed som måtte lukes og en hekk som måtte klippes! Åhh... som jeg savner det nå!

En 50-liters sekk med jord har gått med allerede, og det var for lite, så jeg må nok ha femti liter til. Og flere kasser og krukker. Og plutselig har jeg lyst på urtehage og sukkererter og tomater og alt annet som jeg ikke har plass til. Hvorfor hadde jeg ikke lyst på det når jeg hadde enorm hage for noen år siden? Rart, ikke sant?

Og så hjelper det at jeg fant prikkete hageutstyr i butikken her om dagen! Og de hadde mye mer også. Prikkete hagebelte og prikker, prikker, prikker... Sukk. Jeg må ihvertfall ha større altan etterhvert. Ellers begynner jeg kanskje å snike meg inn i naboens hage og gjøre hagearbeid i nattens mulm...

Påskemorgener og -dager

2011-04-25T22:52:00.001+02:00

Ueee! Påsken er allerede over!

–Det er godt å komme tilbake til hverdagen, sa min mor idag.
–Nei, hæren fløtte meg. Det er det såvisst ikke, svarte jeg.

For hadde jeg vært sjef, da hadde det nemlig vært påskeferie i tre uker til ende. Med sol såklart. Og lysegrønne bjørketrær, og kjempedigre kryssord, og en bunnløs kilde med hvitvin. Gul marsipan skulle det være, og lesestoff (og tid og ro til lesestoff). Engelsk krim på tv hele natten, og påskeliljer så langt øyet kunne se.

Nei, nå tar jeg visst helt av. Men dere skjønner poenget: Jeg liker egentlig påsken.
For en person som hater våren, er dette en innrømmelse som sitter langt inne. Men når påsken kommer så sent som den gjorde i år, er det litt lettere.

Det var godt å tråkke ut i skogen. Ikke tenke på å snøre sekker og spenne ski, men bare vandre avgårde med kamera i ene lanken og jentungen i den andre. For sommeren er nesten her, og hvitveisen smilte til oss hvor enn vi gikk. Når hele halve slekta er samlet i påsken, passer vi også på å få gått en tur sammen iblant, så 1. påskedag tok vi med oss grill og bikkjer (nei, jeg har ikke hund) og marshmallows og pølser og kjeks og onkler og tanter og gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Veldig koselig, som det alltid er.

Jentungen fikk en ny venn, og nye venner er alltid velkomne! Gleder oss allerede til neste gang vi sees!

Og skulleruhasett! Denne holdt jeg på å tråkke på. Var ikke særlig høy i hatten når denne plutselig spratt opp en centimeter fra skoen min. Jeg tror jeg hylte. Jeg tror frosken/padda (hva er egentlig forkjellen?) hylte. Jeg prøvde å telepatere til min gamle venn Gear Bylls, men han hang i toppen av et tre og var opptatt med å bygge en seng av granbar, og dessuten ville han nok bare bedd meg spise den. Så jeg roet meg heller ned og tok et bilde av den lille tassen, som jeg – beklager å måtte si det – fremdeles syns er litt småekkel.

Velvel... Tilbake til hverdagen. Ihvertfall for noen dager...

Roser er falmet, og jeg er likeså.

2011-03-28T00:36:00.000+02:00

Jeg er ganske sikker på at det er noe galt med meg som liker rosene best når de er akkurat sånn. Litt falmet, liksom. Kanskje det var noe som kom med alderen? Hmmm... lurer på hvorfor. Haha.

I kveld var jeg på kino og så The King's Speech. Utrolig fin film med gode skuespillere. Litt morsomt å komme hjem og finne samme Colin Firth i en skikkelig kjip film fra tjue år tilbake på tv'en.

På vei hjem fra filmen var det hjort overalt. Ikke mindre enn tre flokker passerte vi på turen hjem, massevis av lysende øyne som stirret på bilen fra jordene, og vel hjemme sto det en enslig hjort og beitet bortforbi huset også. Vi har alltid sett masse hjort her, men nå for tiden er det uvanlig mye syns jeg. Det er koselig, og de er fine - så lenge de ikke spretter ut foran bilen.

Klokka er mye, helgen er over, og boop skal snart tasse i seng. Natta.

Foggy... and smokey

2011-03-23T23:05:00.000+01:00

foggy days

foggy daze

Jeg har vært inne i en periode med fullstendig nyhetsavhengighet. Det er noe som er skrekkelig plagsomt, for jeg sitter og zapper fra nyhetskanal til nyhetskanal, mens jeg bare irriterer meg over dårlig dekning og at det ikke kommer nye nyheter hvert femte minutt (Jeg syns egentlig verden er forjævlig for tiden, og jeg venter på at en stemme plutselig skal bryte inn og si at det kommer en ekstra nyhetssending om at alt har ordnet seg på mirakuløst vis). Så i et desperat forsøk på å rive meg løs, har jeg i kveld sett andre ting, og spilt Mario på minis Nintendo.

Og akkurat nå har jeg tatt et glass hvitvin mens jeg ser på...

...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit.

I tolvårsalderen var min favorittfilm...
...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit.

Den gangen hadde jeg en litt lang sykeperiode, og jeg lå på sofaen og så et VHS-opptak av
...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit (ok, nå gjentar jeg meg selv...) igjen og igjen. Jeg tror jeg kunne alle replikkene utenat.

(På sykehuset holdt jeg på å bli klin kokos av hun som lå ved siden av meg og hørte på den splitter nye Portveien 2-kassetten (du vet, den med Ta en potet), men jeg tipper hun ble sprø av å høre meg sitere the Bandit og nynne på East Bound and Down også... :-S )

Når jeg ser den nå, skjønner jeg ikke helt den gamle fascinasjonen, og replikkene har jeg visst glemt for lenge siden. Men jeg vil nå likevel påstå at Burt Reynolds var tøffere enn Jonas Brothers.

Det var egentlig bare det jeg hadde å si idag. Jepp. Bare det.

Overstått morsdag

2011-02-16T21:46:00.000+01:00

Fantastisk å bli vekket grytidlig en søndags morning av en 7-åring (snart 8-åring) som gratulerer med morsdagen med egenlaget rosa kort, og hjerteformet, glitrende kjøleskapsmagnet som hun også har laget selv. Og sjokolade! (Fordi mamma elsker sjokolade!) Og hårspenne som hun har plukket ut selv, fordi det matcher armbåndet hun kjøpte til meg til jul :)

Det er hektiske dager, og jeg må innrømme at jeg slukner en stund på sofaen hver kveld for tiden. Jeg ryddet kroken min litt, slik at jeg skulle få plass til å sette meg ned å lage noe, men det ble med ryddingen, og ikke engang det. Men på søndag... kanskje. På søndag. Eller neste søndag. Eller ihvertfall til høsten.

Men nå skal jeg finne meg en mozartkule, og så skal jeg kaste bort flere kveldstimer på å gjøre stort sett ingenting. Jepp.

Skal det være en liten is?

2011-01-29T19:23:00.000+01:00

Hei igjen alle! Ikke mye tid til å lage mye rart den siste uken. Jeg har løpt litt fra jobb til jobb til jobb - dvs mellom skolen, butikken og tegnebrettet - denne uka, men innimellom har jeg laget noen småting. Fullstendig unyttig, det vet jeg. Men noen ganger må man gjøre fullstendig unyttige ting også.

Jeg vet ikke hva de skal brukes til, egentlig. Jeg syns bare det er veldig gøy å lage. Men selv bruker jeg egentlig ikke så mye sånt, og det er liksom så mye styr å lage epla-butikk...? Eller er det ikke? Jeg vet at flere av dere har, så hva syns dere? Er det mye styr for veldig lite? Og er det egentlig noe poeng, det er sikkert tusen som allerede lager lignende.

Velvel... det havner vel i noen bokser i et skap, slik som det meste annet jeg diller med.

Men jeg er veldig fornøyd så langt med den nye Fairies-kolleksjonen jeg jobber med. Gleder meg masse til den blir ferdig utpå våren engang. Har litt lyst å prøve med clearstamps etterhvert, men kanskje folk egentlig foretrekker gummi. Innspill fra stemplere mottas med takk :) (Men dette er kanskje feil blogg å spørre i)

Ellers er det ikke så mye å fortelle om dagen. Bortsett fra kanskje at katten har fått dilla på musejakt. To ganger denne uka har hun klart å lure med seg mus helt inn i stua! Æsj! Den første var dau som ei sild og blødde som en gris på gulvet. Æsj! æsj...æsj... Den andre var så liten - og fremdeles i live - stakkar. Hva gjør man med en mus som er fremdeles halvveis i live da? Man bærer katten ut igjen med musa i kjeften, og lar naturen gå sin gang, ikke sant? Æsj...

Men dere. Ha en fin lørdag! Og fin søndag!

Work in progress III - OOAK doll ferdig :)

2011-01-19T20:34:00.000+01:00

Yey... det tok meg 1000 timer (ikke fullt så mange, men ihvertfall veldig mange), men nå er den ferdig.

Hun fikk litt mer klær enn jeg egentlig hadde tenkt, men sånn ble det. Det er ganske vanlig å lime klærne på, men pysete meg turde ikke det, så de er sydd på dukken. Jeg vil ha muligheten til å ta dem av dersom jeg ikke liker dem etter en stund. Det er umulig å bøye på figuren, så dersom man forsøker å bende på armer og ben, knekker de rett av.. Det gjorde det litt vanskelig å komme til med nål og tråd under armene o.l., men tilslutt var hun kledd :)

Hun er litt skeiv her og der, men... ingen er perfekt, er det ikke så?

Nå er jeg klar for neste prosjekt!

Work in progress II - Svarte vinger...

2011-01-17T23:18:00.000+01:00

Det går sakte, men sikkert fremover med denne. Det ser kanskje litt unøyaktig ut, men det er veldig bittelite, så det er ikke så lett å være supernøyaktig. Men det kommer seg nok med litt trening. Jeg har alltid vært veldig skjelven på hånda, så det er ikke helt lett, men jeg støtter ene hånda med den andre, og så maler jeg på utpust... :D

Idag måtte jeg ut og reise for å kjøpe mer leire og galvanisert ståltråd til armatur. Har det strålende morsomt med litt avbrekk fra papir, og gleder meg til å lage flere. Men det gjenstår ennå en del på denne først.

Det tok meg en halv dag å male én strømpe... Øyevippene er jeg ikke helt fornøyd med. Har limt på korte biter (ca 3-4 mm.) hår av tibetansk lammeull (de er veldig tynne...) Men prøver kanskje med fjær neste gang, siden de er litt stivere.

Idag har jeg gjort ferdig vingene. De ble kule, men vanskelig å fotografere, siden det blir mye gjenskinn.

Tusen takk for de fine kommentarene på forrige innlegg, jenter! :)

Work in progress

2011-01-16T12:22:00.001+01:00

Etter to år, har jeg plutselig funnet frem leiren igjen. Jeg hadde kastet og gitt bort litt av utstyret mitt, men hadde likevel nok til å prøve meg på en dukke igjen. Selvsagt er jeg langt fra fornøyd, og det var vel derfor jeg ga opp forrige gang også... Men denne gangen tror jeg kanskje jeg skal fortsette å forsøke til jeg får litt mer dreisen på det.

-Mamma, er det ikke grååådig ekkelt å jobbe med en figur som sitter der helt uten klær? sa miniBoop her en dag.

Hmm... Hun skal få klær etterhvert, dette lille vesenet.

:-)

Kjedelig lørdag

2011-01-08T21:17:00.001+01:00

Lørdagskveld, og idrettsgalla på tv... Oi, så entusiastisk jeg er. Not. Men jeg har heldigvis alternativer (og nå tenker du sikkert: Cheeses, har hun ikke annet å gjøre enn å ta bilder av bøker? Joda, det har jeg. Ser du ikke glasset med vin, lizzm? Og så øver jeg meg på å ta bilder i mørket :D)

I dag har jeg skisset en del nye stempler, så jeg er litt fornøyd med meg selv. Og ute har snøen lavet ned... Ihvertfall frem til det gikk over i regn mot kveldingen. Nå er det sofavær.

Så jeg finner meg en bok, og senker lyden på idrettsgallagreiene. :)) God lørdag!

Et forsett... eller kanskje ikke.

2011-01-06T19:01:00.001+01:00

Man skal ikke kikke lenge i bokhyllene mine før man skjønner hva jeg liker best å se på. Jeg har en ganske fin samling bøker med kunstfoto, og da mest i sort/hvitt. Har du enkelte ting du liker å se på så godt, at du aller helst vil se på det hele tiden? Sånn er jeg med en del b/w-foto. Jeg skjønner hva man mener med uttrykket om at noe er breathtaking, for jeg kjenner nesten at jeg mister pusten et øyeblikk når jeg ser enkelte bilder.

Tenk å kunne lage sånn kunst! Tenk å bare komme i nærheten av å lage sånn kunst... Jeg har alltid hatt lyst å lære å fotografere skikkelig. Men det er vel egentlig ikke nok å si at man har lyst å lære noe, man må vel også ta seg tid til å faktisk prøve å lære.

Sannheten er at jeg ikke engang har lest bruksanvisningen på kameraet mitt. Overskrifter om aperture og exposure og gudvethva gjør meg egentlig ganske svett. Og skal jeg først være helt ærlig, må jeg innrømme at innstillingen som hittil har vært mest brukt her i gården, heter Auto.

Så i disse nyttårsforsett-tider, tenker jeg at kanskje jeg skal sette meg som mål å lære litt mer om kamerabruk. Kanskje jeg tilogmed kan ta noen bilder jeg kan være fornøyd med etterhvert. Men hmmm... man skal være forsiktig med å offentliggjøre forsettene sine. Tanken på å bevege seg utenfor Auto-instillingen gjør meg fremdeles ganske svett...

Men inspirasjon bør det ihvertfall finnes nok av. Og skulle det gå riktig galt, kan jeg alltids heller ta opp igjen den gamle hobbyen: å samle på fine fotobøker.

Godt Nyttår!

2011-01-02T12:30:00.000+01:00

Ønsker dere alle et riktig godt nytt år!

Her ble en del av feiringen utendørs droppet dette året, pga sterk vind. Vi holdt faktisk på å blåse bort en stund der. Men noen stjerneskudd og et par små kinaputter klarte vi å få fyr på. Og det ble jo nytt år likevel.

Da Boop møtte fru Nisse

2010-12-27T12:42:00.004+01:00

MiniBoop tror ikke lenger på nissen - sier hun. Hun tror på tannfeen, men ikke på nissen. Da hun nylig mistet en tann, ble den lagt på ordentlig vis i et glass med vann i vinduskarmen. Under glasset lå et brev til tannfeen: "Tusen takk for pengene jeg fikk sist!". Litt senere på kvelden hadde det dukket opp en ny lapp: "God Jul, tannfe!". Og tannfeen ble nok glad, for neste morgen lå det penger i glasset igjen.

Men nissen finnes ikke. Ikke ifølge miniBoop. Derfor våget Boop seg frem med følgende forslag på julaften:
-Hva syns du hvis ikke nissen kommer til oss i år?
Fire stykk PetShop-figurer og en tom adventskalender klasket rett i gulvet, mens jentungen ble stående rett opp ned og stirre måpende:
-Men... men...
-Var det ikke du som ikke trodde på nissen?
-Jo, men det var fordi at forrige jul var det pappa! Jeg vet det! Jeg vet det! Den hadde pappas soldatsko, og den ene skoen hadde akkurat samme ripe som pappa har i sin sko!
Tror hun, eller tror hun ikke? Her må man trå varsomt. Dette kan ende i forferdelse på selveste julaften.
-Vel, mamma tenkte at hun kunne ringe nissen og si at han ikke trenger å komme til oss i år. Du vet, han har det jo travelt, og...
-Men! Men! Men...
-Ok-Ok-Ok... slapp av. Da skal ikke mamma ringe til nissen, da.

Etterhvert som kvelden siger på, ankommer julegjestene, og vi benker oss rundt julemiddagen.
-I år kommer vel ikke nissen, sier mormor.
-Hmm... Jo, jeg håper det, svarer Boop, og fortsetter noe mumlende bak en gaffel med pinnekjøtt: -Noen som føler seg spesielt kallet?
Stillhet.
Vi kan høre en fårepinne falle, hvis en fårepinne hadde falt.
Problemet er vel helst at alle vet at gjenkjennelsesfaren har blitt større etterhvert som årene har gått.

Julemiddagen er vel plassert i mette mager, og Boop må ut og lete i boden etter ekstra dyner til gjestene. Hun stabler seg seg bortover i snøen på stiletter.
I boden møter hun fru Nisse.
-Neimen! Hei, fru Nisse. Hva gjør du her?
-Jeg kler meg ut som mann, Boop. Nissen gikk på bar i går, og kom ikke hjem. Nå må jeg steppe inn og redde julekvelden, mens han sikkert synger karaoke med et par grønnkledde alveberter i stripete stay-ups, den... den d...støvelen!

Det er bek mørkt i boden. Fru Nisse sliter med å finne retten og vrangen på maske og løsskjegg.
-Kult! Vi har like sko, du og jeg! utbryter Boop. Stilettskoene til fru Nisse kan skimtes på gulvet. Hun har tråkket oppi et par selskinnsko som er åtte nummer for store. Og hun trekker nå en altfor stor bukse utenpå minikjolen, mens hun stapper en enorm hodepute ned bak linningen.
-Hmpf! Hvor lavt skal man egentlig måtte synke? grynter hun. -Veldig mye poeng i å trene Zumba hele høsten, bare for å skjule det hele med billig polyestervatt når jula omsider kommer. Hun trekker den røde frakken på seg og snur ryggen til.
-Ser rumpa mi feit ut?
-Aner ikke. Det er altfor mørkt her.
-Har du ikke lommelykt?
-Glemte den.
Fru Nisse banner.

Hun tar på seg den gamle, fæle nissemaska med lerretsstruktur. Det ser nesten ut som om nissen har en sjelden hudsykdom. Skjegget er nesten borte, det henger bare noen fjoner igjen på det ene kinnet. Øynene er som gapende, tomme hull.
-Øh... ville det ikke egentlig vært bedre uten maske? foreslår Boop.
-Og vise barna at nissen bruker sminke? Spør hun hånlig. -Er du klar over hvor lang tid jeg brukte på sminken idag? Jeg skulle egentlig vært på juleparty hos Påskeharen jeg! Er du klar over hvor bra de festene er? De varer og varer og varer og varer...
Fru Nisse blir drømmende i blikket, og Boop må minne henne på hvor hun er, og hvorfor hun er her.

Boop rekker henne det ekstra løsskjegget, og prøver å plassere det noenlunde riktig utenpå maska. Strikken er for lang, så det blir hengende nedunder haka.
-Burde du ikke ta av deg de store øreringene?
Damen stirrer surt tilbake, river av seg den ene ringen, og legger den trygt oppi den ene skoen. Den andre øreringen forsvinner inni skjegget et sted, og blir hengende fast. Det er umulig å få den løs, og den blir hengende der som et siste feminint trekk ved nissen.
Hun trekker en rød nisselue langt nedover hodet før hun forsvinner ut av boden og blir borte rundt hjørnet. Frakken er på vranga, men det er det for sent å gjøre noe med.

Boop går tilbake til ærendet sitt i boden, og leter etter dyner til gjestene. Hodeputene er borte, men ellers finner hun det hun trenger.
Når hun kommer tilbake til juleselskapet er gaveåpningen igang.
-Mamma, nissen var her mens du var borte!
-Ånei! Gikk jeg glipp av nissen?
-Ja, han var her! Men han snakket ikke noe. Bare laget rare lyder! Og vet du hva?
-Hva da?
-Han gikk på kjøkkenet og stjal røykpakken din på vei ut!

-Makan til tjuvradd, tenker Boop. -Neste år ringer jeg definitivt til nissen og sier at han ikke trenger å komme!

God Jul!

2010-12-24T08:41:00.003+01:00

Etter intensiv rydding og vasking og pynting i siste liten igår, ble det noenlunde jul her i huset også. Og ute har snøen lavet ned. I går var vi og hentet juletre til foreldrene mine i skogen. Dere ser at det er svært, men de bruker selvsagt bare toppen. Resten blir til ved :)

MiniBoop og jeg var oppe tidlig, tidlig idag. Nå sitter hun og koser seg med innholdet i julestrømpen sin, og jeg sitter og lurer på hvor jeg skal begynne på gjøremålene for idag.

Bl.a må jeg pakke inn litt flere gaver, rydde noen kroker rundt omkring, og kjøpe poteter - hvis de har flere igjen i butikken. Om noen timer blir huset fullt av folk.

Jaja... Jeg ønsker dere alle en riktig God Jul!

Kos dere masse i kveld :-)

Juleforberedelser... snart.

2010-12-11T14:29:00.002+01:00

Det ramler inn forespørsler om jobbing nå i førjulstiden. Noe som betyr at jeg må ta meg selv i nakken, og begynne ryddingen og pyntingen til jul snart - ellers blir det kanskje ikke nok tid før julaften. Jeg hadde egentlig lovet meg selv å være flink i år, og det hele gikk ganske bra frem til for to uker siden.

Plutselig oppdager jeg at atter engang har vi kommet halvveis i advent, og jeg er veldig på etterskudd med alt! Hel...goland!

Men julekransen er oppe :)) Den fine, fine julekransen, som jeg sikkert postet i fjor også, men som er så fin at jeg sikkert kommer til å poste den hvert år. Get used to it. Og kassene med resten av julepynten har stått midt på gulvet i gangen i en uke. Kanskje på tide med et dypdykk.

Så dette er bare en post for min egen del, mens jeg sitter her med kaffien og psyker meg opp til julerengjøring. Kanskje funker det sånn at hvis jeg skriver om det, så må jeg fullføre det.

Grønnsåpe! Here I come!

Snart...

Årets Pepperkakehus

2010-12-07T18:51:00.000+01:00

Sånn i tilfelle du kjeder deg i desember... Du kan jo lage et pepperkakehus!

Super måte å få tiden til å gå. Egentlig. :-)

Og, nei - jeg kan fremdeles ikke bake. Men sååå bra at man kan kjøpe ferdig deig!

Fra snabelskøyter til Susan

2010-12-03T22:38:00.000+01:00

Jeg vokste jo opp på 70- og 80-tallet... Og hør nå her, alla barn: Den gangen gikk ski og skøyter i arv i generasjoner. Vi følte oss superheldig siden slekten endelig hadde lagt bestefars snabelskøyter på hylla, og erstattet dem med moderne versjoner fra tidlig andre halvdel av nittenhundretallet. Den gangen var det tilogmed populært å se på skøyter på tv, folkens! Alt som kunne krype og gå samlet seg foran skjermen for å se Maier og Hjallis og Kuppern gå rundt og rundt på isen i forrykende tempo. Skøyter var greia den gangen. Skøyter, og rare kallenavn som Pølsa og Bønna og Hjallis og Kuppern, var definitivt greia.

Sonja Henie var ut. Sonja var avleggs og fisefin og rosa og svarthvitt og definitivt ut. Nå skulle det være gressgrønne boblejakker og oransje luer... og skinnende, lange lengdeløpere. Bøy i knea, Boop! Henda på ryggen. Skyv ifra! Og skyv ifra! Jepp. Vi hadde gått over på lengdeløpere. Jeg var aldri født med ski på beina, og kanskje ikke med skøyter heller - men om jeg hadde vært fødd med skøyter på beina, så ville det vært lengdeløpere.

I skapet lå et flott par kunstløpskøyter... De var så hvite at jeg måtte knipe øynene halvveis sammen for å klare å se på dem uten å bli blendet. De hadde lange, hvite snørelisser og elegante, små meier med små tagger fremme. Jeg visste ikke hvorfor de taggene var der, for sånt no hadde vi ikke på lengdeløpsskøytene. Men åh... så fine de var. De var arvegods de også, fra min eldre kusine, og de var altfor store for meg. De var jo voksenstørrelse. Dessuten var jo ikke sånne skøyter helt greia heller. Hvem tar vel ny norgesrekord på 5.000-meter på kunstløpskøyter? Så jeg gikk der og myste inn i skapet i boden med jevne mellomrom i mange år.

Men så gikk det mange, mange, mange år uten at jeg hadde skøyter på beina. Helt til ifjor faktisk, da jeg hentet frem de fagre skøytene fra skapet. De var ikke så blendende som de engang hadde virket. Og skinnsko som ligger ubrukt i over tredve år, blir ganske stive og vonde å ha på såre, gamle føtter og svake, gamle ankler. Jeg skjønte fort at dette kom ikke til å fungere.

Så - for å gjøre en lang historie kort, var jeg nær ved å si. Men jeg ser jo nå at den lange historien som skulle bli kort, ble ganske lang likevel...
Jeg har ihvertfall kjøpt meg nye skøyter!
Og gjett hvilke skøyter!

Det står tilogmed Susan på dem med gullskrift. Kan det bli søtere da?

I tilsynelatende nød

2010-11-09T22:51:00.004+01:00

-Skal jeg hjelpe deg med kofferten? sa den godt voksne herremannen da vi skulle gå på bussen.
-Nei! kom det kontant fra meg. Jeg skjønte at jeg hørtes litt uhøflig og utakknemlig ut, så jeg tilføyde -du skjønner, den er veldig, veldig tung.
Mannen så litt uforstående på meg, før han lo litt og gikk inn på bussen.

Ja, så klart, det var jo fordi kofferten sikkert var tung at han tilbød seg å hjelpe. Men jeg kunne jo ikke la noen oppdage hvor tung kofferten faktisk var. De ville kanskje trodd at jeg hadde et lik eller fem oppi der. Eller at jeg hadde stukket av med halve nasjonalbiblioteket - eller hele Monolitten av Vigeland.

Sannheten var at jeg bare hadde vært på scrappetur med litt shopping til i Tigerstaden... Men man kan liksom ikke forklare sånt til tilfeldige, forbipasserende, hjelpsomme herremenn. Jeg har nemlig vært ute for sånt før.
Og det går omtrent sånn:

Herremann kommer slentrende bort til jomfru i nød. Sigarettsneipen henger i munnviken, og han blunker litt kult (det funket nemlig alltid på femtitallet):
-Skal jeg hjelpe deg med kofferten?
Tilsynelatende jomfru i tilsynelatende nød har allerede på kunstnerisk vis fått fjorten bæreposer inn på fingrene, håndveska over skuldera, og sliter nå med å få pc-veska (som inneholder verdens tyngste laptop, fire bøker, en pysjamas med pingviner på, 64 promarkers, en sminkeveske og resten av lunsjen) på den andre skuldera.
-Å, ja. Tusen takk. Den er veldig tung, og jeg har hendene litt fulle.
Herremann knipser sigaretten ut i grøfta, smiler skjevt, og blunker en gang til, i tilfelle den unge mø ikke så det første gang.
Han gjør en kvart svingom, før armen hans svinger ned mot kofferthåndtaket...

Et tungt stønn, etterfulgt av en illevarslende ralling.

Hele billettkøen virvler rundt for å se hvem som kreperer.
Herremannen står der og sliter med balansen etter sjokket han akkurat har blitt utsatt for.
Ansiktet er burgunderrødt. Det er umulig å si om det er av anstrengelse eller skam.
Eller begge deler.

Så hva sier man da?
-Åh, beklager. Den er litt tung, fordi jeg har med meg en del sakser, skalpeller, puncher (som ikke er så farlig som det høres ut til, men de er laget av tungt metall og har veldig, veldig skarpe kanter. Men de lager utrolig fint mønster hvis jeg puncher med dem. Ja, men jeg puncher ikke folk altså!). Og så har jeg en del oppi der som ikke er så tungt, som roser og tau og blekk og en hel del gummi, men tilsammen blir det veldig tungt alikevel. Og bortsett fra det så er jeg egentlig ganske normal.

Nei, man sier jo ikke det.
Man lærer, så man svarer at neida, dette takler jeg fint selv, og så bruker man siste ledige hånd til å løfte kofferten selv.

Og når man kommer halvveis opp i busstrappa kan det være at man velter.
Å velte i en sånn situasjon er utrolig upraktisk. Man har jo ingen ledige hender å ta seg for med.
Og så ser det ganske teit ut når man stopper i 45 graders vinkel idet hodet treffer en skillevegg i pleksiglass.
Så står man der da - kanskje i tjue sekunder, kanskje var det bare i ti. Men uansett føles det som en laaang evighet, mens man prøver å motarbeide fysikkens lover, og rette seg opp igjen - uten å bruke armer og bein.

Men det er utrolig hva man lærer etter ni år med scrapping og ingen bil.
Og jeg kom meg hjem denne gangen også.
Med alle de nye, fine tingene mine.

:o)

Dempet belysning

2010-11-01T00:11:00.002+01:00

Jeg satser på noen dager ved tegnebordet. Eller... det kan vel kanskje ikke kalles et tegnebord? Det er jo egentlig bare spisebordet. Og belysningen er latterlig. Stearinlys og en bitteliten lampe med en 25 watts lyspære :-D Jaja... hvis ikke arbeidsplassen min ødelegger synet mitt, så gjør vel denne monitoren det. Eller ganske enkelt generell alderdom. Jeg begynner så vidt å merke tegnene. Etter å ha hatt utmerket syn i alle år, merker jeg nå at jeg sliter mer med å lese små bokstaver på langt hold. Men ikke nok til at det plager meg nevneverdig, så det varer forhåpentligvis noen år til. Men jeg burde sikkert ordnet meg en bedre arbeidsplass... Problemet er at slik det ser ut på bildet - det er akkurat slik jeg liker å ha det. Jeg er redd at uansett hvor bra kontor jeg hadde fått, så hadde jeg endet med å dimme lyset og tenne et stearinlys. Jeg mener: hvordan finner man inspirasjon hvis det ikke er koselig?

Hm... det var vel egentlig bare det jeg hadde å si idag. Jeg er litt ør etter å ha klippet gummi hele dagen. Nå skal jeg krype ned i sofakroken med strikkepiner og nye raggsokker til miniBoop - og Exorsisten på tv. Happy Halloween.

Armer og bein

2010-10-28T19:31:00.002+02:00

Ahhh... hva er det med meg og små insekt? Jeg liksom bare må knipse dem når sjangsen byr seg. Og da denne lille rakkeren satte seg på speilet, bød sjangsen seg liksom dobbelt. Jeg syntes nesten at motivet så litt romantisk ut - på en litt klønete måte. Litt for masse armer og bein. Men det er nok bare en liten feifots selvbeundring vi er vitne til.

Vel, jeg er ikke akkurat kjent for å ha så ekstremt mye på hjertet når jeg blogger. Men dette bildet lå på minnebrikken, og jeg fant ut at kanskje jeg klarer å lire av meg noen setninger om dette også. Her er altså nederste fjerdedelen av mitt nye skoskap! Er det ikke utrolig kult at det finnes skoskap? Skap for sko, liksom! For et par år siden ville det ikke falt meg inn å kjøpe skoskap - ganske enkelt fordi det ikke falt meg så ofte inn å kjøpe sko. Og skal man ha skoskap, så er det innmari greit å ha noe inni det. Nå tror du sikkert at jeg plutselig har blitt reneste Imelda Marcos, men så ille er det ikke. Men noen par sko skal man ha. Og så er det veldig greit å slippe klatringen over 30 par sko og støvler i diverse størrelser når man skal inn i huset. Skoskap er med dette anbefalt.

Og så kan jeg vise det nye, fine gulvet... det er likt i hele leiligheten...

...jaja, ok da! Så kan jeg vise de nye, ufattelig stilige skoene mine (som ikke er heeelt nye, men ganske så ubrukt til nå)

MiniBoop vokser! Og håret ble klippet til skolestart. Ingen lange fletter lengre, og hun savner dem heller ikke. -Jeg vil ikke ha langt hår igjen, mamma! (Nå er det på tide med ny klipp snart.)

Og Silke er like søt og snill som alltid. I går oppdaget hun høstens siste veps i vinduet, og hun gav seg ikke før hun fikk klabbet den ned og... spist den! Mmmm... delikatesse. Jeg blir like hysterisk hver gang, for jeg innbiller meg at den stikker henne innvendig, men hittil har det gått bra. Hun legger seg ned og er like fornøyd hver gang.

Jeg har forresten begynt å steppe inn som vikar på barneskolen og på sfo iblant. Det er veldig hyggelig. Ungene er skjønne og greie, og da er det jo bare en fornøyelse. Og så er jeg jo litt i butikken også, og kanskje litt mer når det nærmer seg jul.

Og innimellom har jeg tid til å tegne. Nå går det i digitale stempler, mens jeg venter på siste kolleksjonen vanlige stempler som kommer snart. Og driver du med sånt noe, så ligger det et helt nytt, gratis digitalstempel til deg på Papiliobloggen :-)

Returpapir?

2010-10-11T00:00:00.001+02:00

Etter å ha pakket ut det meste av livet som var dyttet ned i kartonger, kurver, bæreposer, bager og gamle håndvesker under den lettere desperate, fullfart, halvhjerta flyttingen nettopp, fant jeg ut at det kanskje var på tide å starte med litt sortering, rydding og kasting av ting jeg rett og slett ikke trenger å samle på.

Ja, jeg skulle gjort det før flyttingen! Men jeg må innrømme at jeg utsatte alt til absolutt siste liten, for flytting er jo rett og slett ikke noe særlig gøyalt. Det er mye gøyere å sitte apatisk å stirre på alt man vet man skal bære opp og ned og ut og inn en gang i nærmeste fremtid, mens man håper på at tiden på magisk vis bare skal stoppe opp og stå stille de neste femti år.

Vel, noe av det første jeg fant frem av gammelt, unyttig vrøvl, var et par tjukke permer som luktet både loft og kjeller og gammelt støv, og faktisk nyser jeg fremdeles ved tanken. Jeg begynte visst å samle på litt av hvert fra ukeblader etc. allerede i 1988... Husk at dette var tiden før Internett var allemannseie - og en innholdsrik perm var vår beste venn.

Der var mengder av matoppskrifter. Kålruller! Som om jeg noen gang vil lage en kålrull? Jeg tror faktisk ikke jeg har smakt det engang - og ærlig talt: Det høres ikke særlig godt ut.
Kakeoppskrifter... Det var før jeg forsto at baking absolutt ikke ligger for meg. (Selv om jeg har blitt bedre det siste året..)
Jeg hadde et skilleark med sminketips fra KK og Det Nye... Veeeeldig fornuftig.
Masse oppskrifter på nuppereller og annet nipsnaps som jeg aldri har kunnet lage - og som jeg sikkert aldri har hatt lyst til å lage.
Og masse, masse, masse strikkeoppskrifter som jeg sikkert syntes var umåååtelig lekre i perioden 1988-1995.

Wow... her gikk det litt av hvert i papirsøpla!
Ser du noe du liker på bildet, så må du skynde deg. Returdunken har ikke blitt tømt ennå.

Og jeg skal love å ikke le av deg! (Hva med en yndig, heklet, uskyldshvit hatt? Du kan legge hodet på skakke og blafre kokett med øyevippene. Hvem kan motstå deg da? Eller en råfrekk vest med matchende skjerf av bestemorsruter? Det blir aldri umoderne i følge overskriften...)

Living in a box. Or fifty.

2010-09-26T21:08:00.001+02:00

Random box

Uffda... To måneder uten noe blogginnlegg! Det er ikke bra. Men når det er sommer, og man gjør på andre ting... Nei, det er ikke noen bra unnskyldning, men jeg tror mange av dere vet hva jeg mener.

Det har blitt litt jobbing med PapilioStamps :) i det siste. Dessuten så har jeg begynt å jobbe litt i en klesbutikk i helgene, og det er en veldig koselig jobb. Får møtt masse fine mennesker. Og så oppdager man at det går an å bruke penger på andre ting enn scrappesaker iblant, så garderoben har blitt litt fornyet, og mer vil det vel bli også...

Og akkurat nå - jeg har egentlig ikke tid å sitte her og blogge - for nå er jeg på flyttefot igjen! Ikke så langt denne gangen, bare et stykke opp i gata her. Men tro meg, det er omtrent like mye jobb som sist. Skulle ønske det gikk an å bare komprimere alt ned i et par esker, men jeg fyller kartong på kartong på kartong på kartong, og det føles som det ikke minker engang!
Jeg sa det sikkert forrige gang jeg flyttet...

...Men er dere klar over hvor mange kartonger med bøker jeg har?
Er dere klar over hvor mye bøker veier?
... Er dere klar over hvor mye scrappesaker og stempler veier?
De ser så uskyldige ut der de står!
Bøkene lokker: -å, snille, snille Boop. Ta meg med hjem! Jeg har bare 328 sider og masse fine bilder! Se så liten og søt jeg er!
Men plutselig er de en hel armé som bare overtar livet ditt!
For ikke å snakke om papirene. Å Å Å se på meg! Se på meg, så fiiiin jeg er. Bare 120 gram pr kvadratmeter, du merker ikke at du bærer meg hjem engang!
:-P
LIKSOM!

Men som sagt, jeg har ikke tid til dette!
Jeg skal heller bli flinkere når ting er på plass.

Jepp. Lover.

Ikke bare blåbær

2010-07-28T00:18:00.000+02:00

Det regnet og regnet... Å pynte opp terrassen med hageputer, lysestaker, lykter og blomster føltes en stund fullstendig bortkastet. Til slutt gikk jeg lei av å tømme ut regnvann og av å redde møblene unna skybruddene. Men så kom solen frem! Det var før helgen, og den har vært her frem til i dag. Deilige dager når solen skinner :o)

Og hvor heldig er jeg som har blåbær i hagen? Ikke enorme mengder, men en liten knaus i enden av hagen - ned mot sjøen - full av blåbærlyng. Og idag plukket jeg dem, rensket dem, og puttet dem i fryseren. Pent fordelt i små bokser, som rommer cirka akkurat nok til en blåbærmuffins-oppskrift i hver. Så blir det muffins til vinteren. Men jeg bør vel sikkert plukke litt mer, men da blir det i skogen, for hagen er tom nå.

Her er kjæresten til Silke. Er han ikke fin? De ryker i tottene på hverandre iblant, og andre ganger sitter de bare og ser på hverandre i evigheter. Noen ganger løper hun inn og gjemmer seg, men det går vanligvis bare ett minutt, så lurer hun seg ut igjen for å se litt mer på rødtoppen sin. Han har utrolig fine øyne! Alltid vidåpne, og lys gyldne på farge. Nesten litt hypnotiske. Ikke rart hun er nysgjerrig. Her våget han seg helt bort til bakdøren, og satt og kikket på henne som var inne i huset.

Søndag var miniBoop og jeg med momme og beste på badetur. Ikke mange plassene som ikke er overfylt av brennmaneter for tiden. Ved elvemunningen rett her nedfor huset, lå det sikkert 40 svææære brennmaneter i en skummel klynge. Men vi dro ut til stedets fineste badeplass, som ligger inne i en grunn, lang vik med sandbunn - og der var det nesten ingen maneter. Bare massevis av myk sand, skjell, krabber og reker. MiniBoop samlet sammen litt som hun tok med hjem en tur og studerte. Mye gøy å se på i naturen for tiden... F.eks. humle som prøvde i evigheter å befrukte håndkleet vårt. Til slutt ble jeg nesten litt ille berørt, så jeg hjalp den over på en gul, sprell levende blomst istedet.

Momme og Boop prøvde forgjeves å få miniBoop til å bade. Vi tilogmed prøvde å bestikke henne, og å lure henne uti med hele seg. Hun sto noen ganger med vann til livet, men da var det full firsprang opp på land igjen. Til slutt måtte mor gå foran med et godt eksempel... Lissom! Jeg durte uti vannet - og bråstoppet da jeg kom til knærne. Det var IIIIIIISKALDT! Jeg sto som lammet. Bare stå litt, Boop, det blir varmere etterhvert. Nope, det ble ikke varmere, så jeg lusket meg på land igjen, og bestemte meg for å slutte å mase om at mini måtte gå uti. Men Beste, den tøffingen, han svømte flere ganger - men vi som satt på land ble litt småbekymret for hvor bra det egentlig kunne være for helsa... Det kan umulig være særlig bra. eh...

Det vokser så mange fine Geiterams langs veiene for tiden. Etter badeturen gikk vi til mormor for å spise vafler, og da måtte vi stoppe å ta bilder på veien, for vi fant ut at blomstene matchet så godt kjolen til mini. Hun er avogtil litt lei av å bli fotografert - og da er det ingen mellomting - enten er hun sur, eller så hopper hun og bare tuller. Men det kan være gøy det også :o)

Fortsatt fine sommerdager ønskes, og kryss fingrene for at solen kommer snart tilbake!

Jenter på festival!

2010-07-13T22:35:00.001+02:00

Det hadde ikke gått sjuåringen hus forbi at Donkeyboy og WigWam skulle spille på festivalen her på øya. Og siden det ser dårlig ut med sydenturer, Disney world og spaserturer blant pyramidene denne sommeren også, slo Boopen på stortromma og tok mini med på festival.

Siden gamlemor Boop liker å være tidlig ute (og ikke skjønner helt hvordan festivaler fungerer), var vi først i køen. Vi var der faktisk før de åpnet porten på fredagskveld. Så der sto vi da, miniBoop og jeg, og følte oss usedvanlig voksne og kule, med blå Tysnesfest-armbånd rundt håndledda, og trippet spent.

Så tidlig var vi, at vi kunne velge og vrake i sitteplasser og bord. Først satte vi oss ett sted, og så satte vi oss et annet sted. Og tilslutt fant vi roen på den tredje benken vi prøvde. Der vugget ikke bordet så innmari, og oppvarmingsbandet hadde passelig høyt volum. MiniBoop drakk cola* og sang høyt med på Dyrevisa og Seila Heim (vår lokale Tysnespatriot-vise), og Boop selv sang høyt med på Tore Tang og Proud Mary, og andre svisker fra tidenes morgen.

(* som mammaen hadde kjøpt med "bonger". Bonger... Dette er en helt ny verden for Boop. Men veldig gøy med bonger. Man merker ikke at man bruker penger. Det er liksom nesten som monopolpenger! Veldig artig! -Hei, jeg vil ha fem matBONGER! Og en o/v/c-BONG! Og to brus-BONGER!)

Og mormor var bardame. Og for en bardame! Hun tappet øl/vin/cider/brus/kaffe som om hun aldri hadde gjort annet i sitt liv.

Utpå kvelden måtte vi selvsagt kvitte oss med litt cola og o/v/c. Det er skummelt å gå på små mobile festivaltoalett for en sjuåring, så vi gikk sammen. Det var egentlig verdt en bloggpost i seg selv, men siden det minner litt for mye om en tidligere post om dotur på tog og ferge, står jeg over. Ihvertfall - innen vi var tilbake var det ingen ledige benker, for nå hadde folk strømmet på fra fjern og nær og fra steder midt i mellom, og fra steder man ikke visste fantes. Og i tillegg regnet det ganske heftig (men hva venter du? Det er Vestlandet vi snakker om!)

Boopen har aldri vært speider. Jeg kan verken halvstikk eller helstikk eller båtsknopp eller renneløkke - bare kjærringknute. Men jeg er faktisk alltid beredt! Og mine vesker inneholder alltid det mest utrolige. Så når jeg skal ha ungen med på festival, er veska fylt til randen med klesbørste, hårbørste, tørkepapir, myggserviett, plaster, pinsett, paraply (det var visst ikke lov?), regnjakke, strikkejakke, hårklyper, klesklyper, en tynn plastpresenning, 4 lightere, kamera, ekstrakamera, bonger... og sitteunderlag.

Så vi fant oss en gressflekk og der satt vi på hvert vårt sitteunderlag i regnet. Med strikkejakke og regnjakke over beina, og min gamle Mikke Mus-paraply over hodet. Mini med et nytt glass cola, og mor selv med en passelig utregnet/-vannet pils, og hørte på rap fra Jondal og en gruppe som het Kråkesølv som jeg aldri har hørt om, mens vi ventet på Donkeyboy. Det var egentlig veldig koselig under paraplyen. Og da eselgutta entret scenen våknet tenåringswannabe'en i mini, og vi måtte pakke sammen røkla vår og skynde oss helt frem til scenen. Mini hadde det TOPP!

Og så kom WigWam, og... vel.. jeg innrømmer det: da hadde vi det ganske TOPP begge to. Men innen da hadde jeg forlengst fått forbud mot å bruke kamera mitt. (Fordi det var regnet som "profesjonelt utstyr"??? Que? Vel... husker hva jeg skrev lenger oppe om innholdet i veska? Reservekamera er bra ;-))

Og så kom regnet tilbake. Sammen med vind. Det var litt ufyselig så vi trakk inn i matteltet sammen med en mengde andre. Legg merke til "litt ufyselig". "LITT". Ja, vi snakker fremdeles om vestlandet. Vi er vant til dette. Det er sånn det skal være på vestlandet - ihvertfall halvparten av tiden. Men i følge VG:

[- Vi opplevde det som dramatisk i går. Det kom sykebiler, og vi skjønte at det kunne bli alvorlig.] Det var en sykebil som sto parkert der hele kvelden. Jeg mener... jeg tror ikke det er så innmari mange sykebiler her? Kanskje to?

[Kastevind og styrtregn førte til at gjerder veltet overende, og flere konsertgjester skal ha fått seg en trøkk. - Det var helt ekstremt. Vi på scenen ble skånet for det verste, men vi så at folk klamret seg fast i stenger og scenerigg på grunn av den voldsomme vinden,]
Wow, Jeg kunne nesten sverget på at det var WigWam på scenen, men etter å ha lest dette tror jeg kanskje ikke vi var på samme konsert, wigwam og jeg. Igjen: det er Vestlandet vi snakker om. Det er sånn det er her! Det er bare sånn det er!

Tilogmed miniBoop vet det etter et år her borte. Hun er strålende fornøyd med å få låne strikkejakken til mormor over sommerkjolen:

Og det var uansett bare et kvarter igjen av konserten da den ble stoppet :-) Vi var kjempefornøyd vi - mini og jeg. (Bildet er tatt i samme øyeblikk som konserten ble stoppet. Ingen klamring til stolpen)
Jeg tipper at scenen bare var godkjent for så mye vind, og er glad for at de tenker sikkerhet. Men dramatisk var det aldri. Gleder meg til neste år! Mini og jeg stiller ihvertfall igjen!

(Og dagen etterpå var Boop på festival uten mini. Men det er en heeeelt annen historie :) )

Solstråler på Solstråleøya

2010-07-12T19:30:00.000+02:00

På Solstråleøya ligger et hus... Et hus i skikkelig Malstrøm-stil. For alle som er gamle nok til å huske 80-tallet, husker vel... uhhhuuuuuu... Malstrøm. Men på Solstråleøya er huset koselig. Ihvertfall på dagtid er det koselig, så gjenstår det å se hva jeg syns hvis jeg finner ut at jeg skal overnatte en gang.

Under Tysnesfest (årets happening!) var det satt opp både barneteater og konserter på utendørsscene på vakre Solstråleøya. MiniBoop og jeg kom frem i god tid, og hadde oss en fin tur rundtomkring på holmen.

Den gamle, fine seilskuta "S/K Seladon" fraktet folk ut til Solstråleøya fra Lunde. Vi hadde privatbåt, men neste år skal jeg heller ta turen med disse båtene, for fine er de!

Inne i Solstrålehuset er det fint, koselig og gammeldags. Jeg flytter glatt inn, men to timers rotur hver morgen frister vel kanskje ikke mest.

Men å stå opp til dette, kunne jeg fint ha levd med. Ihvertfall i noen uker på sommeren.

Mens vi ventet på resten av publikum, plukket vi både blomster og kongler.

Og så kom den hvite galeasen "Loyal" med folk fra Våge. Verdens eldste, seilende galeas, bygget i Rosendal, men med sterke røtter også her.

Og vi fant en krabbeklo! -Ooooo... Krabbekrabbekrabbekloooo... i undikken... lalala

Restene etter det gamle slottet til gamle, mystiske Musgrove står fremdeles på øya. Her spøker kanskje han og unge Ada... Tipper de svever rundt mellom alle de store, rare trærne her om kveldene.

Og gamle Musgrove dukket opp i teaterstykket også. Men han var ikke så skummel, han ville bare ha litt kake.

Og alle var enig om at det var en fin tur :)))

Fiske fine, feite fisker

2010-07-11T23:29:00.002+02:00

Ikke mye bloggehumør på meg i det siste, selv om det egentlig er nok av ting å blogge om. Overførte bilder fra kamera i kveld, og fant masse fine bilder fra fisketuren til brodern og meg i forrige uke. Vi var ute på sjøen flere kvelder når været tillot det.

Gleder meg til du kjem tilbake, OC! Då må me testa de nye snørene :)))

Skal laste opp flere bilder fra flere begivenheter etterhvert. ;o)

Siluetten av fjellene mot Os. Syns alltid det er så fint når man ser fjellene bare i forskjellige disige gråtoner. Det blir liksom ikke det samme på bilder.

Vi er alltid optimister når vi fisker. Hver gang er vi like overbevist om at dette er kvelden vi skal ta den ultimate storfisken.

Og denne gangen var vi veldig nærme. Men fire ganger på én kveld mistet vi sværinger ved ripa. Og fire sluker forsvant i dypet. Vi trenger kraftigere snøre!

Men vi er like glade, vi. Neste gang tar vi den store ruggen.

Og så putrer vi inn i solnedgangen...
(Nei, forresten. Motsatt vei var det vi skulle)

Sjøsprøyt og sol

2010-06-12T19:21:00.002+02:00

Så lite som jeg blogger for tiden, skulle en virkelig tro at jeg hadde spart opp masse forskjellig å skrive om hver gang. Sånn er det ikke.

Men vi har hatt masse sol og nesten sommer de siste ukene, og da benytter vi anledningen til å gå i skogen, dra på sjøen, på roturer på Fiskevannet, og jobbe litt i hagen.

Det er litt vel mye stein her på tomten etter at de skjøt ut litt for en tid tilbake, men det blir litt mye flytting av stein frem og tilbake, fordi jeg rett og slett ikke helt vet hva jeg skal gjøre med den. Og oppi steinrøysa hadde jeg et par små uhell, så det mest synlige resultatet av arbeidet mitt var en klemstret tommel, en oppskrapt lillefinger, og 4-5 blåmerker på leggene. Ja, og et ødelagt par sko... Akkurat nå er jeg i tenkeboksen ang. steinen, så de får ligge i ro noen uker til.

MiniBoop koser seg om dagene. Det var skikkelig gøy å være med bestefar på sjøen. Spesielt når han kjørte fort, og vi ble oversprøytet av sjøvann. Boop måtte pakke kamera inn i plastpose, for å spare det for sjøvann, så de morsomste bildene ble bare lagret i hodene våre. Og så testet mini sin nye fiskestang. Hun fikk ikke fisk, for kroken hang sikkert bare tre meter under båten, og fisken er ikke så lettlurt er jeg redd. Men derimot fikk hun bestefar på kroken, for han går aaaaldri lei av å lure oss ved å nappe i snøret. Og han ler like godt hver gang.

Dessuten er det massevis av ting som skjer nå like før skolen er slutt. Klasseturer, natursti, grilling og fotballturneringer. I forrige uke var de med skolen til Akvariet i Bergen, og hun gledet seg sånn at hun ikke fikk sove kvelden i forveien. Spesielt gledet hun seg til å se haiene, for hai har vært et av favorittdyrene så lenge hun kan huske. Hun kom hjem full av historier om pingvin, hai, klovnefisk, krokodiller, edderkopper og... slanger! Så nå har hun fått lovnad om en ny tur i løpet av sommeren, men bare hvis mamma slipper å se slangene.

I går var jeg over fjorden i bursdagsfeiring til Flisen som ble 30. Det var en hyggelig feiring, med grilling, gitarspill og allsang hele kvelden. Selv synger jeg som en gås, men man skal synge med den stemmen man har, har jeg hørt, så jeg sang med. Gratulerer med overstått bursdag, lillesøs. :)

Formen er heldigvis fin idag. En Ibux og litt kaffe, så var jeg oppe og hoppet lett på tå. Og nå begynner helgens regnvær å gå over, så kanskje det blir en ny, fin dag i morgen. En søndagstur til fjells hadde gjort seg, så jeg krysser fingrene...

Livlig i hagen

2010-05-20T22:32:00.005+02:00

I dag har jeg vært på Grønn Dag på barneskolen. Der solgte de urter og kommende blomster som elevene har plantet. Jeg kjøpte med meg litt av hvert, og må bare huske å plante dem om i morgen.

Veldig gøy for ungene, og veldig greit for oss som er litt trege med å plante selv.

Det har vært mange solskinnsdager i mai, og det har vært deilig. Heldig er jeg som kan gjøre mye av jobben jeg gjør utendørs. Den verste delen av jobben er så enkel som å bære ting ut og inn av huset, og å flytte sofaen jeg bruker midt på dagen når solen flytter seg til baksiden av huset.

Men det er enkelt nok, når det stort sett bare er papir og penn og kanskje noen bøker som inspirasjon som må bæres. Alle solskinnsdagene på terrassen har latt meg følge med på hva som skjer i hagen på nært hold.

Bak huset står en diger rhododendron med røde blomster. Jeg har ikke lagt merke til hvor stor og fin den er, før den plutselig slo ut i blomst for noen dager siden.

Synd jeg ikke har ryddet opp i alt ugresset rundt den, men nå føler jeg at jeg har fått en liten dytt, for denne planten fortjener ikke å bli kvalt av ugress og av den svære buskete eineren som står rett bak.

Mamma kom med en fin bukett med hvite rhododendron til meg også. Disse står i stua her og lyser opp både for meg, og for vepsene den tiltrekker seg.

Og så vokser det små, søte, blå blomster innimellom ugresset i hagen også... Denne blåfargen gjør meg glad. Men dette er en krypeplante, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få skikk på den.

Dessuten er her to fuglekasser, og det bor familier i begge to. Det piper og piper, og både mammaene og pappaene flyr ut og inn med mat hele dagen, samtidig som de vokter seg vel for katten.

Her er den ene beboeren i ene kassen...

...og denne bor i den andre kassen. Her sitter den bare og venter på at jeg skal forsvinne, slik at den kan fly bort til huset sitt:

Og Silke veksler mellom å rulle rundt og nyte solen, og å sitte å se lengselsfullt opp mot fuglekassene.

17. mai i år også, gitt.

2010-05-19T21:41:00.006+02:00

Hmmm... det ble et langt opphold uten oppdateringer her. Beklager det. Jeg har egentlig ingen god grunn, bortsett fra at jeg er litt lat - og litt fantasiløs.

17. mai kom og gikk i år også. Vi spiste kaker og is, sto i kø, gikk i tog, viftet med flagg og blåste forgjeves i plasttrompeter som ikke virket.

Jeg hadde miniBoop med på idrettsleker om morningen, mens herr Boop var hjemme og holdt svigermor med selskap, for hun var på besøk denne gangen. Dessverre er hun litt dårlig til beins, så vi måtte begrense flyingen litt - da valgte vi heller at alle deltok i toget.

Mini hoppet lengde, løp sekstimeter og kastet ball, og så fikk alle godteri i premie. Barnslig som jeg kan være, kjente at det fristet veldig å forsøke meg på lengdehopp selv, men helst ikke når alle ser på...
Kanskje jeg sniker meg opp dit og prøver en sen kveld når verden sover..?

Senere gikk vi alle i tog og hørte taler, og sang fedrelandssangen og kongesangen, og ungene sang om å "seila heim", og jeg gråt en skvett fordi jeg var rørt - og fordi jeg ville.

På vei hjem forlangte jeg min årlige fotosesjon, bare fordi det hadde vært ok med noen bilder av meg selv i bunad (før jeg blir altfor gammel og skrukkete - jeg er på god vei). Så da satte vi kamera på seriefotografering, og så hoppet og spratt jeg som en ungsøye rundt i enga en liten stund.

Veldig artig.

Dagen ble avsluttet med vin på terrassen, men jeg må ha vært sliten, for jeg sovnet forholdsvis tidlig foran en film.

Jeg kunne sikkert oppdatert mer om hva som har skjedd og ikke skjedd de siste tre ukene, men jeg tror jeg skal bevege meg tilbake til arbeidet. Jeg fikk tredve kilo stempler levert idag, etter å ha purret på tollen i to uker. Jeg venter fremdeles på emballasjen de skal pakkes i, men bør ha den innen et par dager nå. Så da kommer snart stemplene i salg. I mellomtiden skal jeg klippe-klippe-klippe.

Glasnost...

2010-05-01T11:53:00.002+02:00

Sånn. Da var siste LO i Minnerikets GP unnagjort. "Glasnost" var min oppgave.

Klikk på bildet for større versjon

Hele dette scrappe-grand prix-greiene fikk meg til å mimre tilbake i tid. Jeg var tilogmed hjemme hos mamma og leitet frem gamle skoledagbøker, minnebøker fra barneskolen, dagbøker og flere konvolutter med en salig mix av gamle foto. Det hele var ganske morsomt å bla igjennom, men også litt pinlig skal jeg innrømme. Det er ille hvor barnslige vi kunne være, selv etter at vi var over konfirmasjonsalder. Men når sant skal sies, så er jeg ganske barnslig fremdeles innimellom. Ihvertfall var det mye der som fikk meg til å le fremdeles.

Vel, siden handler om alle omveltningene i Europa i 1989/90, og om hvordan vi var stort sett var opptatt av festing, hybel og hjerte/smerte-greier, mens nyhetene ikke egentlig var så viktige for oss.

Vintersolverv

2010-04-29T20:53:00.004+02:00

Ooooo... lucky me, som fikk denne i oppgave: "Solhverv" m/Anita Thallaug fra 1963. Skrekk, gru etc.

Men tenk at jeg hadde dette fotoet som var tatt rett etter vintersolverv før jul. Så da gikk det jo så fint, atte. Hele overlayet med tittel og snøkrystaller er skjært ut i ett sammenhengende stykke. Egentlig helt unødvendig siden jeg endte opp med å lime det oppå et bakgrunnsark likevel, men sånn ble det bare.

Fotoet er litt mørkt her. Det er ikke fullt så mørkt i virkeligheten. Men poenget er ihvertfall at her er solen skjult bak fjellene noen uker før, og noen uker etter jul. Solverv for meg, betyr altså at jeg kan begynne å telle ned dagene til jeg ser solen igjen :)

Vel, det har blitt mange korte poster fra meg i det siste, og jeg kjenner at det kanskje blir en kort post i kveld også. Har nettopp levert siste oppgave i Minnerikets Grand Prix, og jeg ønsker alle lagene, og alle deltagerne lykke til med siste runden. Og masse takk for følget til jentene på Malta-laget. Det har vert gøy (men jeg er litt glad jeg kan puste ut nå :-D) Glasnost tok nesten knekken på meg i dag.

Nå skal jeg slenge beina på bordet, se LA Ink, og True blood, mens jeg kikker over alle gp-bidragene. Ha en aldeles strålende kveld, alle sammen.

En EKTE eventyrskog!

2010-04-28T22:14:00.006+02:00

I går var miniBoop og jeg med beste og mormor i skogen.
-En EKTE eventyrskog, mamma! utbrøt miniBoop.
Og det kan hun ha rett i. Det må være her alle trollene bor.

(Og jeg fant en fin stubbe hvor jeg kan sette nesa mi fast en dag det passer.)

På vei hjem traff vi på noen små ulldotter. Søte, nysgjerrige og helt nye i denne verden...

Et hvitt tre

2010-04-26T22:56:00.001+02:00

Et hvitt, dødt tre i skogen

This is my dream

2010-04-25T23:19:00.004+02:00

Oppgave 6 i Minnerikets Grand Prix. Alle på laget måtte bruke samme overskrift fra en gitt sang. Da ble det This is my dream.

Drømmene mine burde være enkle å gjøre noe med... Noen av dem har jeg gjort noe med, men gjør det gjerne igjen.
Drikke vin på Montmartre en hel formiddag. Sitte på en fjelltopp og se på stjernene en hel natt (gjerne med en flaske vin i hånda). Duppe i en robåt med et fiskesnøre i hånda, og bare høre en måke i ny og ne. Sveve avgårde på ren, frisk luft og se fremmede steder som Abu Simbel, Angkor Wat og Machu Picchu.

yeye, whatever.

Det er forresten et postkort som er brukt. Skal ikke ta æren for fotoet, altså ;)

Vi søstre...

2010-04-22T20:20:00.005+02:00

Å få beskjed om å lage noe som helst inspirert av kostymene til Bobbysocks, var ikke akkurat min store kreative drøm. Men man gjør jo det man blir fortalt, ikke sant? Så her er min LO med skjørtet og paljettene til Hanne Krogh som inspirasjonskilde *lol*. Lett gjenkjennelig, syns dere ikke?

Oppgave 5 - Minnerikets Grand Prix

Jeg hadde egentlig planer om å bruke et skikkelig 80-tallsbilde, men jeg fant ikke helt noe som passet, så da ble det et fra 1991 i stedet. Det funker det også. Storesøster Siri (som var blitt riktig så amerikansk etterhvert) kom hjem i sommerferien og stylet de yngre søstrene på skikkelig amerikansk vis: masse hårspray, glossy leppestift og øyenskygge. Bildet er av Flis'en (11 år) og meg (nesten 17 år).

Jeg likte polkadotter den gangen også :)

Feathers in the breeze

2010-04-19T20:26:00.004+02:00

Ahhhrggg... Håndskriften ødelagte liksom hele greia. Men sånn ble det bare, og jeg gadd ikke fikse det, kjente jeg. Husker alle tyske Nicoles Ein bißchen Frieden fra 1982? (ja, jeg snakker til de av oss som er gamle nok ;)) Det var litt sånn hippietrip femten år for seint, men likevel. Når vi fikk beskjed om å lage en LO med tekst fra vår favoritt mgp-sang, satt jeg først som et spørsmålstegn. Må ærlig innrømme at jeg ikke har så mange favoritter i mgp-sammenheng.

Jeg grublet flere dager. Den første som slo meg var egentlig Puppet on a string fra 1967, for det er jo en riktig gladsang, og den kjolen er jo nesten til å dø for - og nesten til å dø av (den gangen ihvertfall).

Og så tenkte jeg på Intet er nytt under solen med Åse Kleveland - for hva kan man si? Hun er jo bare noe av det kuleste i landet ever. Jeg digger henne.

Og så måtte jeg jo så klart seriøst vurdere Hard Rock Hallelujah med Lordi i -06. Egentlig nesten utelukkende fordi han på keyboard er så vanvittig heftig kul, at jeg blir i godt humør hver gang jeg ser han.

Men poenget skal jo liksom være å ha noe som passer å scrappe til sangen også - og MiniBoop i hippiedans i hagen passet vel best til Nicoles vinnerlåt fra 1982.

"Ein bißchen Frieden"

"A little Peace"

Just like a flower when winter begins / Just like a candle blown out in the wind
Just like a bird that can no longer fly / I'm feeling that way some times

But then as I'm falling, weighed down by the load / I picture a light at the end of the road
And closing my eyes I can see through the dark / The dream that is in my heart

A little lovin', a little givin' / To build a dream for the world we live in
A little patience and understandin' / For our tomorrow, a little peace
A little sunshine, a sea of gladness / To wash away all the tears of sadness
A little hopin', a little prayin, / For our tomorrow, a little peace

I feel I'm a leaf in the mound on the snow / I fell to the ground, there was no-one below
So now I am helpless alone with my song / Just wishing the storm was done

A little lovin', a little givin' / To build a dream for the world we live in
A little patience and understandin' / For our tomorrow, a little peace
A little sunshine, a sea of gladness / To wash away all the tears of sadness
A little hopin', a little prayin, / For our tomorrow, a little peace

We are feathers in the breeze / Sing with me my song of peace
We are feathers in the breeze / Sing with me my song of peace

Og idag har jeg laget enda en mgp-LO. Med inspirasjon fra Bobbysocks' kostymer! Haha... det bragte meg på ein reise tilbake i tid. Jeg bladde gjennom gamle album og rotet gjennom esker etter passende bilder. Så mye fantastisk! Det er morsomt å prøve å se gamle bilder med et nytt blikk. Plutselig innser man hvor fort årene går - og bilder jeg syntes var forferdelig i ungdommen, ser jeg nå at faktisk ikke var så værst.

Men så trist... Mange av bildene er helt ødelagt fordi jeg har skamklippet dem, og nesten enda verre: Jeg har limt originalfoto overlappende - gamle foto av foreldrene mine fra 60-tallet. Jeg må prøve å scanne og retusjere bort merker etter lim. Ahhh... skulle ønske jeg tenkte litt lenger da jeg var tenåring (haha... på mange områder, egentlig)

Strålende mandagskveld til alle!

Sneak peeks, og litt mer.

2010-04-17T22:47:00.007+02:00

Nå! Endelig, nærmer det seg nye stempler fra meg. Mange av dem har vært ferdig lenge, men da jeg fant ut at jeg uansett ikke rakk å få dem tidsnok til messa, ble det til at jeg endret noen og la til noen fler. Men nå håper jeg at jeg har dem hos meg om ca. 3 uker. Det er to kolleksjoner denne gangen. Den ene er videre på Lida & Co, som det har kommet mange av tidligere. Denne vil selges fra meg (PapilioStamps) og utvalgte forhandlere.

Lida&Co. Release May 2010.

Den andre kolleksjonen er Papilio Fairies, som er en kolleksjon som kun blir solgt direkte fra PapilioStamps. Dette er en helt ny linje stempler fra meg, og jeg liker dem godt selv. Håper andre vil like dem også :))Papilio Fairies. Release May 2010,
PapilioStamps Exclusive,
only to be sold through PapilioStamps.

Og så over til helt andre ting:
Tirsdag var vi på en fantastisk konsert med alle skolebarna på øya. Konserten var i idrettshallen her, og ungene hadde øvd lenge og mye. De var så flinke! Hver skole hadde øvd inn 3-4 sanger og danser, og på slutten sang alle skolene sammen. Bl.a. Under my umbrella, og We will rock you. Det var veldig gøy, så jeg håper dette blir noe de vil gjenta flere ganger.

Ellers har jeg som sagt fått laget noen LOer. Ikke helt happy med dem, men det er bedre enn ikkeno, og det er litt deilig å være igang igjen. Skulle bare ønske at tiden strakk mer til, og at jeg fikk tid til alt jeg har lyst å gjøre.

Minnerikets Grand Prix, Oppg 2: La deg inspirere av ditt lags flaggfarger. Uuueeee.... Hvitt, rødt og litt grått har Malta. Da ble det denne. Miniboop, Boopnevøen og Boop. Boopoopadoop.

Minnerikets Grand Prix, Oppg 3: La deg inspirere av fjorårets vinner Fairytale. Jejeje... da ble det "Eventyr", da. I skogen. Der alvene og nissene og trollene bor - under en sopp, oppe i trærne og nedi en vannlilje.

Fortsatt god helg!

Skogstur og scrapping

2010-04-10T09:42:00.006+02:00

Det ble en kjapp oppdatering her om dagen, og jeg glemte i farten å legge ut bilder fra turen vår 2. påskedag. MiniBoop og jeg hadde en fin tur andre påskedag, sammen med et knippe andre turgåere fra bygda. Vi hadde med oss kakao og pølser, og været var akkurat fint nok til å grille i skogen. Barn og voksne storkoste seg.

Ellers er jeg igang på scrapperommet igjen. Det er ganske kaotisk der ennå, etter at jeg flyttet inn på nytt rom for noen uker siden. Men jeg har ihvertfall klart å rydde en liten kvadratmeter hvor jeg kan sitte. Og nå har jeg ikke særlig valg, siden jeg - en smule overivrig - meldte meg på Minnerikets GP. For de som ikke holder til på Minneriket, kan jeg nevne at det er en lagkonkurranse som går over nesten en måned, basert på regler og inspirasjon fra Eurovision Song Contest. Og wiiiiiii.... laget vårt er Malta. Heia Malta! Så nå har jeg fått laget to sider, og flere skal det bli. Og det trengs, for jeg har sikkert 3000 bilder liggende som skulle vært gjort noe med.

Jeg har såvidt begynt å pirke litt i hagen. Jeg har skuret terrassen med grønnsåpe, og så skal den oljes om noen uker, for det var tydelig at vinteren hadde tatt på. Og så er det en kjempesvær brakebusk (eller einer som de fleste sikkert sier) som egentlig er fin, men som jeg tror jeg vil fjerne, for den tar så mye plass. Men jeg gruer meg litt for det, så jeg sirkler foreløpig bare rundt den og planlegger angrepet. Og ellers ser hagen litt småbomba ut, så det blir rikelig å gjøre. Veldig greit at det åpner et lite hagesenter fem hundre meter opp i streeten her om noen dager.

Vel, det tegner til å bli en strålende dag, så hvis jeg kaster meg rundt nå, får jeg kanskje litt ut av dagen. Ha en finfin lørdag :)

Overstått påske og bursdag

2010-04-08T23:22:00.004+02:00

Bursdagsfeiring og påske er over. Det ble stort barneparty med ti unger og hæla i taket. Mor bakte muffins til en bataljon, men innen de hadde spist ferdig pølser i brød, var de ganske mett, og vi hadde muffins og kaker i dagevis etterpå. Jentene hadde dansekonkurranse på barnerommet. De hadde sirlige lister med løkkeskrift, og danset etter tur, og så skrøt de av hvor fint alle sine kjoler svingte når de tok piruett. Guttene kastet gensrene etter maten, kneppet opp skjortene, og kastet seg over hverandre i brytetak. Slik rullet de rundt i huset den neste halvannen timen, til de fikk godtepose og skulle hjem. Det er akkurat sånn en sjuårsdag skal være.

MiniBoop hadde ny kjole, lakksko og lakkveske. Hun fikk ny sykkel, petshop cruiser (se tidl. innlegg) og masse fint, og livet var ganske perfekt (så lenge mamma ikke kysset henne på panna, for det er så forferdelig "ekkelt og pinlig"!)

Skjærtorsdag var vi på tradisjonsrik basar. Vi vant sitteunderlag, kokebok og en annen bok om det lokale ungdomslaget (som jeg vant for tredje år på rad, så jeg gav den bort i år som i fjor)

Og påskeaften var det eggejakt i hagen, og siden vi hadde det litt travelt til barne-tv, måtte mamma røpe at Påskeharen var litt pysete for regn så han hadde trolig gjemt den under tak. Og ganske riktig: Egget lå i vedskjulet.

Fin påske altså. Jeg skal oppdatere mer i morgen (tror jeg). Nå skal jeg forsøke å printe litt bilder til Minnerikets grand prix.. Hvis jeg ikke er heeelt tom for blekk, that is.

Rosa hjulbåtbil

2010-03-20T20:14:00.007+01:00

-Mamma, jeg ønsker meg Pet Shop Cruiser!
-Mamma? Jeg ønsker meg Pet Shop Cruiser....
-Mammaaaa? Kan jeg få Pet Shop Cruiser?
(De siste tre ukene oppsummert på tre linjer)

Det ligger lapper overalt i huset:
"ØNSKELISTE: PETSHOP KRUSER"

I dag:
-Mamma skal til Os å kjøpe bursdagspresang til meg! Jippi, jeg ønsker meg Pet Shop Cruiser!
-Hmm... vi får se. De har jo så mye fint i butikken her også... Strømpebukser og sånn...
-Vræææææææl!
-Mamma tuller! Ikke gråt lille venn!

Det ser ut til å være avgjort hva som blir gaven i år. Hva skal man liksom gjøre? 'bannade tv-reklame (skjønner ikke hvorfor det er lov, jeg)
Svaret på hennes drømmer er altså (for de som ikke vet det) en rosa plastdings med ett hjul på, til den nette sum av fem hundre spenn. Jeg mener... den er ikke fin en gang. Men den er rååååsa. Og i reklamen er den full av søte dyr, men de følger selvsagt ikke med i pakken. Men så har hun egentlig nok av dem fra før. Nå er det dette kjøretøyet (bil? båt? hjulbåtbil?) hun har plukket seg ut.

Men de er jo litt søte, da. Jeg hater å innrømme det, men jeg har tatt meg selv i å plukke dem opp fra gulvet (gjerne etter å ha tråkket på dem og bannet halvhøyt) og sukke litt småhenført.

Og nå er det lørdag. Jeg sitter her og planlegger et seriøst ommøbleringsprosjekt til uka. To rom skal bytte eier, og det er så klart de to fulleste rommene i huset: mitt arbeidsrom, og mini sitt rom. Oi, som jeg gleder meg - til det er ferdig, ihvertfall. Hvorfor tenkte jeg egentlig ikke på det da vi flyttet inn?

Vel.

Ønsker dere en fortsatt fin helg (med et lite mars-dikt med på veien) :)

-Mamma, jeg har en djeeevel inni hodet...
-Hva ER det du sier?
-Og en liten engel, også! Den sier:
- (pipestemme) "Jeeeg eeer snill!"
- (exorsist-stemme) "Ikke høøøøør på henne!"

Vinteren takker for seg

2010-03-19T22:26:00.007+01:00

Det er en lang vinter som nå takker for seg. Nå er det bare våte, grå rester igjen av snøen som har dekket det meste her de siste månedene. Det blir nok en del som må fikses og stelles etterhvert som det dukker frem fra gjemselen og glemselen. (Nei, huset på bildet er ikke mitt ;)) Men her også har snøen herjet, løsnet takrenner og knekket grønnplanter... Jeg gleder meg til å fylle krukker og bed med nye, fargerike blomster.

Men innen den tid har jeg mer enn nok med å komme meg gjennom disse ukene av året.

Og miniBoop har snart bursdag. Da blir det barneselskap med hæla i taket, tenna i veggen, og sannsynligvis Gwen Stefani på full guffe og snakk om sminke og rosa glitter og do-kø og lakksko og forveksling av brusflasker og muffins og en mamma med tynnslitte nerver som smugrøyker bak hushjørnet og gleder seg til en kartong vin når kvelden engang kommer - hvis kvelden engang kommer.

Jeg gleder meg innmari.

Jeg beklager at ikke har oppdatert på en stund. Jeg har ikke hatt så mye å skrive om. Jeg har fremdeles ikke så mye å skrive om, som dere kanskje allerede har forstått. Men nå er det helg, og kanskje finner jeg på noe superspennende i helgen som jeg kan fortelle dere etterhvert. Eller kanskje ikke. Vi får nett se.

Lavendeldamen

2010-03-01T21:01:00.006+01:00

En skulle nesten tro jeg ikke gjorde annet enn å vaske. Ihvertfall hvis man skal se på antallet kjøkkenkluter jeg etterhvert har strikket. Men sånn er det altså ikke. Jeg strikker mye mer enn jeg vasker :-D
Boop a.k.a. Lavendelpiken... Litt slik som hun i Chaplin-filmen som sitter på fortauet og selger blomster. Snill og uskyldig, blafrende med meterlange øyevipper. Hvilken film var det igjen? Jaja... Det var kanskje ikke lavendel engang. Dessuten var min lavendel kjøpt på apoteket i en hvit plastboks. Det er liksom ikke like romantisk, men det funker det også. Og nå lukter alt lavendel her... (jeg vet egentlig ikke om jeg liker det)

Og så må jeg legge til at jeg har hentet mye inspirasjon fra Banglamarie her. Hun laget de lekreste hjerter i lin, med stempeltrykk på. Og det er også hun som delte oppskriften på klutene for en tid tilbake.

En fin dag...

2010-02-28T18:49:00.004+01:00

... og jeg har gått lang tur. Ingenting å fortelle, egentlig. Men her er noen bilder fra turen :)

Og dette er OLs siste dag, og femmila er godt i gang på tv. Det betyr at Boop slenger beina på bordet og heier de norske gutta i mål. Ha en fin kveld!

Så mye fornuftig...

2010-02-26T13:50:00.005+01:00

Dagene flyr avgårde, og plutselig var det tusen år siden siste oppdatering av bloggen. Skal innrømme at jeg har sittet ganske klistret til OL-skjermen i det siste - ihvertfall på kveldstid, men det fine med tv-titting er at det er lett å gjøre andre ting ved siden. Jeg gjør store innhogg i restegarn-kurven(e) for tiden, for jeg har lovet meg selv å begrense innkjøpene, ihvertfall til en del gammelt er brukt opp. Det er moro med heklede småting, og det morsomme er at så snart man har lært seg det grunnleggende innen f.eks. amigurumi-hekling, så trenger man knapt mønster.
Så klart - jeg aner ikke hva jeg skal bruke tingene til, men det er greit å ha noe små-håndarbeid innimellom de større tingene. Og frokosteggene blir ihvertfall søte nok til påske...

Dessuten har jeg funnet frem symaskinen etter gammelt. Stakkar liten symaskin. Hun sto stuet inni et skap, og nesten hogg etter meg som kom og forstyrret henne i dvalen. Etter litt murring og surmuling i starten, og noen fortvilte forsøk på å stramme undertråden først, så overtråden, måtte hun gi etter, og sy noen rette sømmer for meg. Ikke særlig happy akkurat, men nå når hun har fått stå fremme i en ukes tid, begynner humøret å bli bedre. Det betyr at jeg kan prøve meg på noe mer enn prøvelapper etterhvert.

Morsdagsgave fra meg til mamma.
Pulsvarmere med fletter i Alpakka :)

Og nylig var det morsdag. Jeg ble vekket av miniBoop, som sto der og strålte med roser og bamse til mamma. Og så fikk jeg en presskanne som har blitt flittig brukt etterpå. Og med pent stell, har rosene stått helt til nå. Gode jenta mi :)

Hun har vært så forferdelig syk med omgangssyke denne uka. Det vil liksom ingen ende ta, og hun virker ganske utmattet etterhvert. Jeg bare håper vi snart får i henne mat og at hun blir bra igjen. Men god er hun. Hun hadde høy feber og lå pjusk og utmattet nedi et lass med puter og dyner, og langt nedi der hørte jeg en spak, spak stemme som sa:

-Dere er de BESTE foreldrene...
-Hvorfor sier du det, vennen?
(jeg tenkte på dagen før, da hun tordnet rundt og kjeftet fordi vi var så grusomme som ikke vil gi henne mobiltelefon, la henne bruke sminke, kjøpe Kitty-blader, ha nudler til middag, eller-hva-det-nå-var)
-Fordi dere koser med meg, og passer på meg når jeg er syyyyyyk... zzzZZZ
Og da begynte jeg å grine.

Jeg ønsker dere alle en super helg! Håper dere koser dere med det dere liker aller best å gjøre :)

Lavkalori muffins m.m.

2010-02-11T16:41:00.006+01:00

Ikke det at jeg ville hatt vondt av noen skikkelige kaloribomber, men de er ikke så morsomme å lage som disse.

Jeg har seriøst for mye ledig tid, tydeligvis.
Så hvordan har det seg at jeg alltid ønsker meg mer tid?

Og noen flere kjøkkenkluter (mønster finner du her)

Muffinsene har jeg ikke mønster på, for de bare dikter jeg opp underveis.

Og til sist, et bilde av den jeg la ut mønster på her om dagen. Den er ikke helt kvadratisk. Ønsker du en mer kvadratisk dings, bør du legge til sikkert 4-5 omganger over og under hovedmotivet.
Den gule er strikket 2 r., 2 v. ene veien, Kun r. andre veien. Gjenta til ønsket str.

Nå er det snart OL.

Så gøy. Ja, faktisk, jeg gleder meg. Jeg syns det er morsomt med vintersport, og selv om jeg ikke ser alt som sendes ellers, så liker jeg å få med meg mye av OL. Satser på mange jubeldager for de norske utøverne, og for Norge. Og så heier jeg litt på Sverige også, så jeg krysser fingrene for noen svenske medaljer innimellom.

Blog Candy!

2010-02-11T11:44:00.003+01:00

Minneriket holder akkurat nå en Blog Candy! Jippi og hurra! Sørg for at du deltar dersom du har blogg, og digger Minneriket. Da kan du vinne fin premie. Alt du trenger å gjøre er:

Legg ut Minneriket-knappen ovenfor i din blogg, og skriv et innlegg om Minneriket og denne blogcandyen. Meld fra i denne tråden på Minneriket når du har gjort dette, med link til bloggen din.

Frist er fredag 19.februar kl. 20.00

Premie er en RAK-pakke med verdi av kr.350,- (og inneholder blant annet en Martha Stewart-punch)!

For ordens skyld:
1. Legg til knappen på bloggen din, med link til Minneriket.
2. Skriv et innlegg om Minneriket der du også legger ut knappen.
3. Svar i tråden med link til bloggen din.
4. Kryss armene og vent på trekning av premie!

Mønster på kjøkkenklut / kopptue

2010-02-07T22:17:00.004+01:00

(Klikk på mønsteret for full størrelse)

Kjøkkenklut, benkefille, kopptue. Kjært barn har mange navn... Det er ikke det at jeg føler meg så knyttet til kjøkkenklutene, men de sier at når man først har brukt de hjemmestrikka, går man ikke tilbake. Så nå har jeg strikket fire forskjellige varianter. Sengeteppet som aldri ble ferdig, er rakt opp, og endelig kommer kanskje alt det garnet til nytte.

Feel free til å strikke med meg. Hyggelig om du linker hertil dersom du bruker mønstrene mine. Klutene kan du gjøre hva du vil med, men selve mønsteret skal ikke postes andre steder enn her og på Minneriket.no. Takk :)

Du velger selv om du vil strikke i enkelt eller dobbelt garn, hvilket garn og hvilke pinner :) Er du ny med strikking, kan du jo prøve deg litt frem med kjøkkenkluter. Det er ikke verdens undergang om de ikke blir perfekt.

Altfor tjukk i huet

2010-02-03T18:58:00.003+01:00

Det er ikke antydning til vår så langt. Bare mer snø siden sist. Det er fint, men likevel var det noen som slo av en bryter i hodet mitt i det vi entret februar.

Så jakten på positive ting er igang.
Positivt: Orkidéen min blomstrer igjen. Det er bare tre blomster på den, men likevel...
Positivt: Jeg har forsøkt å lage noe. Ikke så vellykket, og bare halvferdig - men det er da en start.

Positivt: jeg strikket ferdig en lue til meg selv idag. Med mange bad hairdays, ville det vært fint med en lue man kan trekke langt ned til øynene.
Mindre positivt: Lua var altfor, altfor liten (tjukk i huet).. :(

Klarer ikke tenke ut noe lurt å skrive om... Kryper under teppet mitt igjen, tenker jeg. Ha en fin kveld, alle sammen!

Du store Alpakka...

2010-01-26T20:20:00.006+01:00

Det går mot mildere tider, sies det. Nå skal det bli både mildt og regn og slaps og gjørme. Det går mot vår. Hver gang jeg forteller folk at jeg ikke liker våren, blir jeg møtt av hevede øyebryn og et spørsmål om hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bare liker det ikke, og sånn er det. Jeg liker ikke når bakken er våt og gyngende, og dødt gress fra ifjor ligger klistret flatt og fargeløst. Hundeskitt som dukker frem fra under snøen, og ligger og lukter overalt - og her er det hester allesteder også, så det blir enda flere ubehagelige overraskelser i grøftekanten. Jeg skulle ønske jeg kunne krype ned i et hull og komme frem i midten av mai, når det meste av våren er over.

Neida, jeg vet at det ikke blir så ille. Det er faktisk vårdager innimellom jeg tar meg i å nyte våren. Å ta med seg kaffekoppen ut og høre fuglene synge, se krokusen presse seg opp gjennom jorden, og oppdage at man kan ta av seg jakken og kjenne solen varme litt. Men det kunne vært flere slike dager. Februar, mars, april... de varer evig de månedene. Men jeg skal lære meg å like våren... tror jeg. Jeg skal lete etter positive ting hver vårdag. Tenk positive tanker, Boop.

Her er noe positivt:
Jeg shoppet litt garn hos Mari Anne i går. Hun har det lekreste Alpakka-garnet. Sjekk ut garnet i butikken hennes. Jeg har planer om å strikke flere av mønstrene hun hadde fra Du Store Alpakka. De hadde utrolig mye fint, både til voksne og barn. Må bare planlegge litt... Handlet bare litt av hvert igår, for å prøve - og jeg er allerede godt i gang med leggvarmere i Sterk (40% Alpakka, 40% Merino, 20% nylon), og en sommertopp i Tynn Alpakka (100%). Sterk egner seg godt til sokker også, og det er kjempemykt og deilig :)

På søndag var vi på skøytedag (skøytebilder igjen!). Vi var der bare et par timer, for jeg ble skrekkelig kald etterhvert, og miniBoop hadde gnagsår, så vi tok med oss termos og engangsgrill hjem til min mor, og jeg fikk grillet pølser til mini og fetterene hennes. Det var hyggelig det også.

Skøytetrening

2010-01-23T22:28:00.004+01:00

Jeg har ikke så mye å skrive om idag... Men tenkte å legge ut litt bilder bare.

Her er miniBoop med Mormor og Beste på isen. Beste lærte henne noen skøytetriks - bøye knærne, hendene på ryggen, skyve fra... Hun var så lærevillig. Og i morgen er en ny skøytedag.
Og jeg bare kravlet inn i en spennende hule i fjellet. Jeg turde ikke gå så langt inn da... Gudene vet hva som kanskje bor inni der!

Og så noen bilder fra en fin formiddagstur i skogen på torsdag:

På glattisen

2010-01-20T22:13:00.006+01:00

Vi har hatt noen nydelige dager i det siste, og jeg måtte grave frem hauggamle skøyter og gå på isen med miniBoop. Hun fikk bruke de skøytene jeg hadde som liten, og jeg fant et enda eldre par som passet meg. Egentlig har jeg lengdeløpskøyter, men det ville ikke mini høre snakk om. Sorte skøyter var liksom ikke greia.

Så vi dro på tur, med kakao og boller i sekken, og fant oss en lun krok bak en stor stein. Mitt skøyte-comeback ble kortvarig. Selv om jeg er rene Sonja Henie i hodet mitt - ble det liksom ikke like elegant når jeg kom på isen. Det hjalp ikke at skinnet i skøytene var blitt steinhardt de siste førti årene, slik at det føltes som fottøy fra en 1400-talls rustning. Så jeg krøp bak steinen min igjen, og koste meg med kakao, og så på miniBoop som skøytet ivrig ivei.

-Å gå på skøyter er KJEMPEgøy, mamma! Gøyere enn ski tilogmed. Men du, mamma, du er ikke laget for skøyter, du...

Sånn ellers:
Jeg var lei av å fryse på føttene. Kjøpesokker duger liksom ikke. Så her en dag fant jeg frem masse smårester ullgarn, og strikket meg lange sokker. Oi, så varme de er! Stygge kanskje - ikke de lekreste fargene, men varme.

Hvis du vil strikke lange sokker, finner du en enkel oppskrift her:
Stripe-på-stripe-strømpe hos Pickles

Og til slutt må jeg vise bildene som jeg ønsket meg til jul - og fikk! Har endelig hengt dem opp, og nå henger de over spisebordet. Jeg syns de er så fine!

Snikende ekorn

2010-01-14T20:54:00.006+01:00

Jeg er ferdig med en helt ny kolleksjon stempler, og de er klare for produksjon. Dessuten er jeg nesten ferdig med en annen kolleksjon, og det føles bra. Men så har jeg også jobbet med dem som besatt i det siste. Natt og dag - og det begynte jeg å kjenne på kroppen også.

Derfor snørte jeg min sekk (kameraveska) idag, og la ut på skogstur. Ikke så innmari langt, men en akkurat passelig tur før mini skulle hentes på skolen. Vi bor litt i skyggen fra fjellene noen vinteruker. Dvs at et par uker før, og et par uker etter jul, rekker ingen solstråler frem til bygda vår. Da solen plutselig kikket frem mellom fjellene her om dagen, var det et svært gledelig gjensyn. Først skjønte jeg ikke helt hva som var forandret. Det hadde jo vært blå himmel i det siste - men denne dagen var det så merkverdig lyst og fagert. Og så slo det meg. Det var solen som var tilbake! Enda større grunn til å traske utomhus idag.

Blå himmel. Sol... 4 minusgrader. Nydelig.

Og jeg gikk og gikk. Etter å ha gått langt og lenge, og lenger enn langt (Jaddajadda, jeg overdriver. Det var bare snakk om en kilometer oppi gata her), så jeg en sti. -Hmmm... hvor fører denne stien, mon tro? tenkte jeg (Neida, jeg tenkte ikke det - jeg kjenner denne bygda som min egen bukselomme. Så klart jeg visste hvor stien førte). Så dermed vandret jeg glad innover i skogen mens jeg plystret en liten trall.

"Druknende drage, skjult ekorn"

Det er ikke skummelt i skogen. Det er ikke skummelt i skogen når man er mutters alene, og ingen lyd av sivilisasjon kan høres. Det er ikke skummelt når man plutselig ser spor av kjemperovdyr (kan ha vært en hjort - men sikkert en veldig farlig hjort) som krysser stien. Det er slett ikke skummelt når en trost på størrelse med en ørn letter fra en gren og drysser snø ned i hodet ditt mens den forbereder angrepet og middagen. Det er ikke skummelt når du plutselig skjønner at hvis du ramler utfor skrenten her, ruller du 40 meter ned i et islagt vann som kanskje har veldig hard is - eller kanskje et råk med iskaldt vann hvis du er heldig - og ingen, ingen, ingen i verden vet hvor du er.

Men det er utrolig hva man kan tilegne seg av overlevelseskunnskap fra sofakroken. La oss kalle ham... hmm... Gear Bylls. Den ultimate overlevelsesguruen. I Sibir. -30 grader. Ulevelige forhold (glem ungene som lekte utendørs i barnehagen i -42 her om dagen. Snørrete, glisende, rødkinna unger som trillet latter mot kamera og sa at -42 er ikkeno')
Hvordan ville Gear håndtert en sånn tur?

Gear gikk ved siden av meg på den smale stien. Vi holdt begge et årvåkent blikk på alt rundt oss.
-Her er hjortespor, Gear. Hva skal vi gjøre?
-Ikke stans, Boop! Du dauer på få sekunder hvis du stopper i denne kulda. Hold deg i bevegelse hele tiden!
Jeg hoppet og spratt rundt sporene, slo floke og gnidde på ørene mine. Gear studerte sporene.
-Det finnes ikke bjørn i dette området. Dette må være hjort, ja. Bjørnen har forresten ikke klover... tror jeg, mumlet han. -Men dette er flott. Dette betyr at det finnes mat her.
Han tok frem kniven sin og skar litt bjørkenever av et tre. Så rakte han meg halvparten, og ba meg passe godt på det.
-Dette kan vi bruke til mat, brensel og tilogmed skosåler hvis vi trenger det... Og det aner meg at vi kanskje vil trenge det.

Idet han skulle legge kniven tilbake i slira, oppdaget vi at knivbladet satt fast i hånden hans.
-Oh no! utbrøt Gear. -Dette burde jeg tenkt på. Metall fryser fast i huden på sekunder i denne temperaturen. Den eneste måten å få den løs er å.... (på TV tisset han på den, men det blir litt for voldsomt for mitt hode) ...å puste på den! Gear tok et dypt drag av den kalde luften, og så pustet han lenge på knivbladet til det løsnet fra håndflaten hans.

Vi fulgte hjortesporene videre, mens hånden min knuget om brenselen/maten/skosålene i lomma. Etter en stund snublet vi over ekornspor i snøen også. Gear ble skikkelig gira.
-Ekorn er bra! utbrøt han. -Ekorn betyr at det er kongler her, og kongler kan være skikkelig god næring dersom man spiser nok av dem.
-Supert, tenkte jeg. -Kongler høres deilig ut. Not!
-Vi kan fange ekornet og spise det også, sa Gear. -Vi kan grille det, dersom du har med flint.
-Flint?
-Ikke fortell meg at du går i villmarka uten flint? Herr Bylls så oppriktig sjokkert ut.
-Jeg bruker lighter, jeg. Foretrekker lissom det, mumlet jeg litt fornærmet. (-Bruk din egen flint, dust. tenkte jeg)

Vi trasket videre på jakt etter kongler og ekorn. Gear fortalte meg hvor skumle ekorn kan bli når de er desperate.
-De kaster seg over byttet og klorer det til døde. Etterpå spiser de innmaten, før de stikker av. Jeg grøsset og tenkte på ekornene hjemme i hagen. Aldri hadde jeg trodd at jeg levde med en slik dødsfelle i bakgården.

Ganske riktig. Femti meter lenger fremme var stien sperret av et digert hjortekadaver. Ekornet hadde ommøblert trynet på den, og spist innvollene.
-Fantastisk! ropte Gear. -Nå hadde vi utrolig flaks, Boop! Dette er det som kan redde livene våre.
(-Nå overdriver du, tenkte jeg. -Vi har jo ikke akkurat vært i skikkelig fare ennå. Bare en liten formiddagstur i skogen)
Jeg kikket meg litt engstelig rundt.
-Tror du ekornet er mett nå?
-Ja, det tror jeg. Vi er trygg for det monsteret for en stund.

-Kom igjen! Nå gjelder det å raska på før vi fryser ihjel, ropte Gear. -Kryp inni med meg!
-Hæ?
-Inn i hjorteskinnet! Ekornet har rensket det for oss, dette er det perfekte stedet å holde varmen. Kjenn her, skrotten er fortsatt varm! Gear var supergira nå.

-Gear, jeg syns du skal dra hjem, jeg. La meg fortsette turen alene. Bylls så litt furten ut, men det varte ikke lenge.
-Ok... Men HEY, jeg kan bruke dette skinnet videre jeg! Nye farlige eventyr venter sammen med teamet mitt.
Han bredde hjorteskinnet ut på snøen og satte seg på det. Så satte han utfor en 40 meter høy skrent med skinnet som akebrett.
-HoHooooo...... hørtes han idet han forsvant nedover mot det islagte vannet.

Og jeg gikk hjem.

Og se nå her hva all den friske lufta gjør med hodet mitt! I alle dager?
Kan jeg poste dette, da?

Bør kanskje være forsiktig med seine jobbekvelder med Discovery Channel i bakgrunnen fra nå av...

Nyttårsfeiring

2010-01-02T19:14:00.003+01:00

Vi hadde en fin nyttårsfeiring. Stort sett. Nesten hele veien.

Vi feiret dagen hos søstern (Flis) og familien hennes på Os. Flismannen laget Kalkun med masse tilbehør, og vi spiste til vi nesten trillet bort fra bordet.

Etterpå fikk ungene gå nyttårsbukk til de nærmeste naboene. Denne tradisjonen er ny for miniBoop, siden det ikke var vanlig med slikt der vi bodde før. Men hun har jo hørt oss andre snakke om det. Kostyme skulle hun låne av fetterene sine, men hun satte seg fullstendig på bakbeina når valget sto mellom Darth Vader og Batman.

(Boop, derimot, hadde det veldig morsomt i Batman-kostymet selv... Veldig morsomt.)

Heldigvis kom vi til enighet, og hun gikk til slutt som nissejente - eller nissekjerring, som hun furtet frem når jeg surret sjalet mitt rundt henne.
-Det er bare gamle kjerringer som bruker sånne, mamma!

Min kraftige forkjølelse var på retur, men siden miniBoop bare var såvidt over en runde omgangssyke, ante det meg at det kunne bli mer sykdom innen 2010 var kommet ordentlig igang. De fleste rundt bordet hadde allerede vært gjennom en sånn runde, men hos oss var det bare mini som hadde hatt det.

Derfor var det like greit å ta det veldig med ro, selv etter å ha sett et halvt u-hjelpsbudsjett bli fyrt av mot fullmånen, og etter at ungene forlengst var i seng. Et par glass vin og ett glass champagne var det likevel rom for, når vi voksne benket oss rundt brettspillet Kranium utpå natten.

Jeg var egentlig i fin form, og trodde vel egentlig at dette ville gå helt bra. Jeg burde vel kanskje ant at fomen ikke var helt som den skulle når de andre gjettet "gikt", når det jeg egentlig mimet var "vannseng"... Jaja - det er greit å kunne skylde på at det sikkert var sykdom...

(sannheten er vel kanskje at Boop ikke lenger er det hun engang var)

Jaja... så gikk jeg inn i det nye året med årets første runde omgangssyke for min del. Spennende feberfantasier (nå vet jeg hvorfor enkelte mener å se lysvesen og lysfontener. Det er bare høy feber til nyttår), og ribbet for matlyst (begynner såvidt å bli klar for årets første måltid nå).

Vel, Boop ønsker dere en fin lørdagskveld. :)
(BatBoop-bilde kommer)

Godt nytt år

2009-12-31T10:08:00.003+01:00

Ring out the old, ring in the new,
Ring, happy bells, across the snow:
The year is going, let him go;
Ring out the false, ring in the true.
~Alfred, Lord Tennyson, 1850

Frans Franken the Younger
Allegory of Fortune
1615-20

Jeg vil med dette ønske alle venner og kjente et riktig godt nytt år, når vi nå går inn i år 2010 om få timer :)

Det er alltid litt skummelt å starte på et nytt år. Man vet aldri hva det nye året bringer - og selv om det egentlig er slik hver eneste dag, hele året, får man denne ene dagen en tydeligere påminning om at tiden går...
Jeg har ingen nye forsetter - jeg har fremdeles noen fra i fjor å jobbe med.

Vi kommer til å feire inngangen til det nye året sammen med søsken m/familie, og det blir helt sikkert gøy. (Og jeg har et nytt Nikon D3000 som skal testes ut (jippi og hurra!))

Drop the last year into the silent limbo of the past.
Let it go, for it was imperfect, and thank God that it can go.
~Brooks Atkinson

Julaften 2009

2009-12-29T11:41:00.010+01:00

Julaften startet med Barne-TV og julestrømpe til både miniBoop og til katten. Juletreet var vel kanskje i seg selv gave nok til sistnevnte. Heldigvis var jeg lur nok til å binde treet fast i taket med en gang det var ferdig pyntet, så det har ihvertfall holdt seg oppreist gjennom julen. Mini og jeg koste oss skikkelig med å pynte treet før jul, og det ble veldig fint. Følte meg veldig heldig med treet i år, for det var så fyldig og jevnt og enkelt å pynte :)

Vi hadde ingen planer på dagtid, så vi bare slappet av hjemme og ventet på kvelden - mini på gavene, og jeg på maten :) I mellomtiden hadde vi så klart litt julegrøt. Med mandel i... Rettere sagt en nøtt, siden jeg ikke gadd kjøpe en hel pakke mandler for å bruke kun én.

Pakker med én mandel kunne kanskje vært en ide? Eller kanskje ikke...

Ingen overraskelse hvem som fikk "mandelen", og dermed også marsipangrisen (som også var ganske liten i år - siden hun egentlig ikke liker marsipan likevel)

Julekvelden var vi hos mine foreldre. Bestefar hadde laget en kjempestor snølykt til mini før vi kom bort. Snø er ikke noen selvfølge på disse kanter i julen - så det var fint å se ut på denne store snølykten hele kvelden i år.

Og så var det pakkeåpning, og jentungen var veldig fornøyd med alt hun fikk. Det var jeg også - og nå blir det endelig nytt kamera i hus. :))

-Dette er den beste julaften jeg har hatt noengang, sa miniBoop flere ganger på vei hjem om kvelden.

Julesnø...

-Mamma? Du vet vel at du egentlig tar bilder av ganske mange ting som det er heeelt unødvendig å ta bilde av?
-Hva tenker du på da?
-Vel, sånn som sykler og huset og sånn...

Juletrehogst 22. des.

2009-12-28T15:17:00.005+01:00

Vel overstått jul! Jeg har ikke oppdatert så mye her i julen, for det har vært travelt nok med andre ting som skulle gjøres :) jeg får heller oppdatere litt og litt, etterhvert som jeg får sortert bilder og tanker.

22. desember var miniBoop, Boop-nevøen, Boopbror og Boop selv med BestefarBoop i skogen på juletrehogst. Det var kjempekoselig! Pappa pleier hvert år å hente juletre på gården til en venn av familien, og han hadde laget det skikkelig koselig til vi skulle komme.

Trenissen hadde hørt rykter om at vi kom, så han hadde hengt ut gaver til barna i trærne - midt inne i granfeltet. Boop selv måtte både kravle og klatre for å følge etter ungene og forhåpentligvis få et glimt av trenissen inni der - men han var borte lenge før jeg fikk alle kvistene ut av håret og kunne se presentabel ut.

Det var skikkelig julestemning ute. (Det øverste bildet er vannet som ligger rett bortenfor huset vårt. Er det ikke fint? Dette vannet ser jeg fra soverommet mitt hver dag, og det gjør meg glad. Jeg har vokst opp med å ro her, bade her og stå på skøyter og ski her om vinteren. Nå håper jeg at isen vil bli sterk nok denne vinteren.)
Etter at juletreet var funnet, rikelig evaluert og diskutert, hugget og surret fast bakpå traktoren, fikk ungene lov til å sitte på i traktoren og fløyte villt hele veien opp til gården. Der fikk vi servert hjemmebakte julekaker, kakao og julebrus, før vi gikk i fjøset og hilste på sauene og katten på høyloftet.
Det hele var en perfekt tur, og en perfekt opplading til jul.

Snø! Tiddelibomboop...

2009-12-21T22:35:00.006+01:00

Enda en ladning krumkaker er i boks. Dobbel oppskrift denne gangen, for de forsvant altfor fort forrige gang. Denne gangen er de forbudt område før jul, for nå gidder jeg ikke lage flere på denne siden av nyttår...

Vi har fått snø! Masse snø! Ihvertfall er det veldig mye til denne delen av landet å være. Jeg håper, håper, håper at det holder seg like fint til over jul. Gjerne over nyttår også, men det tror jeg kanskje er for mye å håpe på...

MiniBoop storkoser seg i snøen, og i morgen skal hun få bli med bestefar i skogen for å hente juletre. Selv kjøpte jeg et i år. Jeg fant et perfekt tre - og da var det ikke noe å lure på. Men nå er det nesten nedgravd i snø på terrassen, så det må nok hentes inn for litt avtining allerede i kveld.

Jeg gleder meg som en unge til å pynte treet. Det er like gøy hver jul. Jeg elsker å pakke opp alle små dingsene som skal henge på treet. Jeg er egentlig veldig glad i typisk, god, gammeldags, norsk jul, og alt som hører med. Halmbukker og fjøsnisser... Men akkurat på juletreet har jeg en salig blanding av pynt. Så lenge det er fint, bryr jeg meg lite om hvor pynten stammer fra - eller hva den forestiller.

Det er forresten ikke bare treet som er nedsnødd. Den stakkars benken. Den ser ikke særlig innbydende ut akkurat nå. Jeg bør vel kanskje rydde den inn - ihvertfall hvis jeg skal ha et sted å drikke kaffen min til våren. Neste år kan det kanskje være greit å huske det litt tidligere på høsten.

Er alle klar for jul nå? Jeg tror jeg snart er ganske klar. Det jeg rekker å få unna fra nå av, er bare bonus. Jeg er ferdig med gavene :))) (jippi og hurra!), jeg har bakt, Jeg har ryddet. Jeg har pyntet. Mangler en del matvarer - men det kommer vel i hus også.

Jeg gleder meg til jul, jeg...

Sorry forresten at bilden ble så blå. De bare ble sånn...

Og så lurer jeg litt på hvem av oss som får lasset over inngangsdøra ned i nakken. Og når det skjer. Like spennende hver gang jeg går ut og inn av huset.

Juleforberedelser...

2009-12-16T23:35:00.005+01:00

Det er ikke mange dagene igjen til jul. Vi forsøker å komme litt videre i juleforberedelsene om dagene. Det flatpakkede pepperkakehuset ble ferdig pyntet, og vi laget små nisser som fikk flytte inn. MiniBoop syntes det var veldig morsomt å sy, og jeg syntes hun var veldig flink også, så dette må vi gjøre flere ganger.

Jeg var egentlig ganske stolt over at jeg for første gang i mitt liv klarte å lage melisglasur som ikke rant rett av taket, som vått vestlandssludd, og samlet seg i store brunt-sukker-fargede slapsepytter på hvert hushjørne. Det er nemlig det som vanligvis skjer. Men ingen har fortalt meg noengang at eggehviten skulle piskes? Hvorfor har ingen fortalt meg det? Hvor mange år kunne jeg unngått den store frustrasjonen det er med glasur som ikke funker?

Og idag bakte vi pepperkaker. Massevis. Det første brettet ble selvsagt helt svidd. Hva ellers kan man vente fra meg? Men så kom det seg etterhvert... De siste ble egentlig ganske ok - om jeg får si det selv. (Dere trenger ikke vite at jeg kjøpte ferdig deig...)

Jeg hadde en fin tur til Oslo noen dager. Besøkte Gyda, og det var skikkelig koselig. Vi strikket og pratet, og holdt oss langt unna scrappesaker denne gangen.

Dessuten fikk jeg besøkt gamlejobben noen ganger, og det var topp å se min venninne og tidligere kollega Siv igjen :)

Og så handlet jeg julegaver! Mange. Men fremdeles ikke nok. Men nå har jeg ikke så veldig mange igjen heldigvis... Det blir vel jul i år også.

MiniBoop har forresten fått seg sin egen lille arbeidskrok under trappa. Hun syns det er veldig moro å tegne på maskinen, og lærer hele tiden nye ting ved å utforske den. Kanskje er det en ny liten stempeldesigner jeg har gående her? Jenta med krona er selvportrett, og under er bilde av meg (som blir overfalt av en kjempeedderkopp ovenfra, iflg kunstneren).

Og idag:
-Mamma, kom og se! Jeg har laget et stolpediagram!

(Hvor lærte hun det ordet? Ihvertfall ikke fra meg...)

Julegaver og julekalender...

2009-12-02T17:40:00.008+01:00

Og så var det desember... Vi er allerede i den siste måneden i 2009. Er det ikke utrolig? Tiden går så fort, så fort. Det var jo nettopp jul, jo!

Etter en handletur over fjorden på mandag, kom jeg hjem med noen (men på langt nær nok) julegaver. Det er veldig typisk meg å bruke en måned på å lete etter de perfekte gavene til folk, og så ender jeg opp med å kjøpe noe i full fart de siste dagene før jul - i ren desperasjon.

Jeg har vel også litt lett for å bli gående rundt og se på ting jeg har lyst på selv... *rødme* Veldig lite sjarmerende egenskap, det der... egentlig...

Koste meg masse med å pakke inn gaver igår. Det er noe av det morsomste i førjulstida, og det setter meg alltid i skikkelig julestemning.

Og så fikk jeg hengt smågaver på kalenderen til miniBoop i siste liten. (Jeg liker egentlig ikke denne kalenderen... Skjønner ikke hva jeg tenkte da jeg sydde den...)

Og... se! Gråpapir der også! Haha... jeg kommer så klart aldri til å våge meg på noe annet etter dette. Jeg er ikke helt hysterisk når det gjelder sånt, i tilfelle noen trodde det. Men avogtil får man seg en liten vekker, og man tenker at dette er virkelig galskap.

Dessuten var jo et av nyttårsforsettene mine ifjor å bli mer miljøvennlig - så da må jeg skynde meg nå når vi har ankommet slutten av året. Ikke at jeg har så skrekkelig dårlig samvittighet. Jeg resirkulerer, kildesorterer og reiser helst med tog. Ikke kjører jeg bil, heller... ;-)

De andre forsettene mine vil jeg ikke snakke om... (Det er fremdeles en måned igjen...)

Nå må jeg pakke ut det ferdigkjøpte pepperkakehuset. Har lovet mini at det skal pyntes i kveld, men jeg har en følelse av at taket er i - om ikke tusen - så ihvertfall mange knas... Kan hende jeg må til å være litt taktekker først. Spennende.

Ønsker dere en fin kveld :)

Så tenner vi et lys...

2009-11-29T22:37:00.006+01:00

Jeg håper dere alle har hatt en fin første søndag i advent. Jeg har hatt en fin, og litt produktiv dag. Startet ganske tidlig med litt kreativ utfoldelse på scrapperommet. Resultatet kan dere se på min andre blogg. Har også laget en del flere fyrstikkesker, men de har jeg ikke giddet å fotografere denne gangen. Det får være grenser på hvor mange sånne esker jeg skal lesse ned www med...

MiniBoop hadde besøk av en venninne. De laget perlekjeder, og skulle starte smykkebutikk. Etter en times tid med produksjon ved stuebordet, kledde de seg for å gå ut å presentere varene for det store publikum ute i verden. Og så rigget de seg til med smykkene, og en plakat om den nyåpnede butikken, på terrassen - i regnet:

-Kom og kjøp! Kjøp smykker!

Ikke ett menneske i sikte. Faktisk ikke noe hus i sikte heller - bare øredøvende lyd av elven som alltid bruser forbi. Og to spede barnestemmer:

-Fine smykker! Bare 50 dollar!

Dollar? Jeg innser at seksåringen ser way too much på Disney Channel.
Etter fem minutter var de selvsagt lei av den leken.

Jeg har pyntet til jul. Adventsstjerne og -stake er på plass. MiniBoop tente det første lyset, mens hun sang en vakker adventssang jeg ikke har hørt før. To hele vers, fortere og fortere. De siste strofene så fort at jeg ikke fikk med meg halvparten. Men hun har fin sangstemme, og det får meg til å undres hvor hun har arvet den fra. (Kan det være fra moren? Kan det muligens være at jeg faktisk synger like vidunderlig i dusjen som jeg alltid har trodd? Kanskje alle de som sier at jeg hører ut som ei skremt katte, lyver til meg? Jeg velger å tro at det er misunnelse og jantelov ute og går.)

Her er et svært bilde av min nye julekrans. Den er så fin at jeg kunne ikke bare vise et lite frimerkebilde. Kjøpte den på fredag, og den var ment for ytterdøren, men så fant jeg ut at hvis jeg hang den over peisen, kan jeg se på den hele tiden! Mye bedre!

Og så fant jeg endelig bruk for isopor-kjeglene som jeg kjøpte en gang i tiden, uten å huske hvorfor. Og muren trengte å kvitte seg med litt mose, så da ble det små juletrær til terrassen.

Mosen og konglene er surret på med tynn gullfarget blomstertråd. Jeg hadde egentlig lyst til å ha dem inne, men oppdaget fort at det finnes massevis av små kryp som ikke har tatt skrekken av vinteren ennå. Det kan kanskje være fordi gradestokken vanligvis ikke kryper helt ned mot null før uti februar en gang, her på disse trakter. Så dette lille treet er fullt av liv. Er det ikke koselig?

I morgen skal jeg gi det et lett dryss med Glimmer Mist. det blir kult...

Kikker innom...

2009-11-23T20:29:00.003+01:00

Den siste uka har jeg arbeidet litt. Tegnet litt, og klippet og pakket stempler. Nå er Maya's Sled, Maya's Surprise, Christmas Love, og mange av de andre som har vært utsolgt i et år, tilbake i salg :)

Fredag var mini og jeg og tok svineinfluensa-vaksine. Egentlig hadde jeg ingen større planer om å ta den selv, men følte meg litt overrumplet inne på helsestasjonen, da jeg plutselig forsto at den foresatte som fulgte også fikk tilbudet. Og er man villig til å sprøyte svineriet i ungene sine, må man vel være villig til å få satt den på seg selv også. Sannheten er at jeg følte meg ikke villig til noen av delene, men man føler jo på en måte presset fra omverden også... Så nå er det gjort, og foreløpig ser det ut til å gå bra. La oss håpe det ikke dukker opp rare bivirkninger om ett år eller ti.

Egentlig har jeg ikke så mye å skrive om. Er litt uttafor og bortafor resten av verden for tiden. Det er snart jul, og jeg er vanligvis kommet lenger i forberedelsene på denne tiden. Men nå løper bare tiden bort for meg, selv om jeg egentlig burde ha massevis av tid å ta av. Tror jeg skal planlegge et skikkelig pepperkakehus-prosjekt, for det kjenner jeg er altfor lenge siden sist. Og siden vi snakker om det... Makan! For noen tullinger som knuste pepperkakebyen! Jeg fikk totalt hakeslepp. Ja, så klart, det finnes verre og viktigere ting, men her prøver vi å lære barna at julen handler om det gode i verden og i menneskene, og så går "voksne" foran med et slikt eksempel. Det er nesten til å grine av. Men nok om det fra meg...

Avslutter heller med noe hyggeligere. Denne fikk jeg servert i forrige uke :) Lastet endelig over bildet. (Ikke tell lysene! )

Hjemme igjen

2009-11-14T16:46:00.007+01:00

I går kveld kom jeg hjem etter en fantastisk fin tur til Lødingen i Vesterålen. Min mor og jeg var der i noen dager for å besøke min tante som er på rehabilitering der. Hun ble påkjørt i sommer (som jeg har nevnt før), og fikk et hjernedrypp like etterpå mens hun var på sykehuset. Det var godt å se henne nå. Vi krysser fingrene for at hun blir bedre etterhvert. Det er flinke folk som tar seg av henne nå ihvertfall.

Været var strålende hele tiden. Sol og blå, blå himmel. Men det var kaldt, og selv om snøen ikke har kommet i lavlandet ennå, var det mange steder hvitt av rim og frost. På torsdag gikk jeg en lang tur med kamera, og knipset bilder rundt omkring. Torsdag var bursdagen min, og det var egentlig en fin måte å feire dagen på... Så mye fint å se, at jeg glemte at jeg plutselig var blitt ett år eldre.

Jeg husket knapt på det før det ble kveld, og da feiret jeg med to Mack-øl og lokal mat.

Jeg burde sikkert satt meg mer inn i navnene på fjellene i området, men det gjorde jeg ikke. Og da jeg kom hjem, syntes jeg det var vanskelig å plassere hver topp i forhold til kartet. Men hvis jeg ikke er helt på villspor (si gjerne ifra dersom jeg bommer her), er den lille, spisse, litt "rare" toppen midt i bildet her, toppen av Stetind, som ligger litt i bakgrunnen fra de andre fjellene. Dette er Norges nasjonalfjell, og har mange historier knyttet til seg.

Vel, jeg må kaste meg over litt arbeid nå, for jeg har nettopp fått en del kilo stempler inn døren. Ville bare dele litt bilder fra turen. Ønsker dere alle en fortsatt fin kveld og helg!

Kindling

2009-11-03T17:59:00.010+01:00

Endelig fikk jeg gjort ferdig kåpen til miniBoop her i forrige uke. Og undrenes tid er ikke forbi, for ungen har faktisk brukt den! Vanligvis bestemmer hun seg for at slikt noe klør, og slenger dem i en krok uten å vurdere det nærmere. Jeg ble egentlig ganske fornøyd med den, bortsett fra at den nok kunne vært litt større. Hun kan ikke vokse i denne mange månedene, nei. Jaja. For spesielt interesserte kan jeg nevne at den er strikket i Alfa fra Sandnes Garn, og finnes i mønsterhefte nr. 0910.

På søndag var det Allehelgensdag, og vi hadde en fin tur til gravplassen for å tenne lys på gravene til våre aner. Egentlig går vi ofte på besøk dit, det er en sånn fin og fredelig plass. Men denne dagen var det spesielt fint, siden det var lys på så mange graver. Dessverre ble det sånn uvær på kvelden, at noen tur for å se dem i mørket ble ikke aktuelt.

Vi har det forresten fint. Stort sett friske, hvis man ser bort fra et seriøst nedslag av kraftig forkjølelse. Men det er bedre enn svineinfluensa, og det sies at forkjølelsen gjerne gjør at man slipper unna influensaen. Så jeg krysser fingrene for det, og gremmer meg ikke så mye som vanlig over at jeg forbruker ruller med papirlommetørkle.

Silke har det også bra. Hun har en forkjærlighet for alt som er jentete. Tyll, sateng og fjær er maltraktert før vi får sukk for oss. Hun kler m.a.o. navnet sitt godt. Dessuten er hun usedvanlig glad i vann.

Jeg trodde katter vanligvis skydde vann som pesten, men denne katten måtte jeg gang på gang fjærne fra vaskebøtta her om dagen. Det holdt ikke å snuse litt på den, nei. Hun var oppi med begge bena, og storkoste seg. Bra det bare var vindusvasken, og derfor bare milde saker.

Ellers har jeg fått en super bursdagspresang fra resten av det Boopske hus. Jeg fikk den litt på forskudd... både fordi de mente at jeg trengte den snarest, og fordi det var litt vanskelig å skjule DHL-bilen som stoppet utenfor :)

Og jeg elsker min nye Amazon Kindle! Den lades opp, og da varer den til ca 8000 sideskift. Jeg kan laste ned bøker fra Amazon på under ett minutt, fra hvor som helst. Trenger ingen data, nett eller mobil eller noe som helst ved siden av. Jeg kan ta med det jeg går i, og dette lille brettet til fjells og til vanns, og laste ned hva som helst av lesestoff. Så utrolig kult!

Det første jeg gjorde var å laste ned de samlede verker av Brontë-søstrene. Under 6 dollar, og mindre enn ett minutt! Høres jeg litt gira ut? Jeg er litt gira... Den er veldig behagelig å lese på, også. Trodde kanskje det ble slitsomt i lengden, men det er enn helt annen teknologi enn pc-skjermene, så det blir som å lese på papir. Dessuten har den innebygget ordbok, slik at man kan sette markøren på hvilket som helst ord, og definisjonen vises i kanten nede på siden. Og den har plass til 1500 bøker :)
Og by the way, den andre bloggen min er oppdatert. Skulleruhasett.

Inni granskauen...

2009-10-23T18:01:00.008+02:00

Da miniBoop ble med mormoren sin hjem noen timer igår, benyttet jeg anledningen til en liten skogstur for meg selv. Etter mange fine dager, var det faktisk tørt nok til å gå i skogen uten å forsvinne ned i et gjørmehull og bli borte for godt. Jeg gikk en rute jeg ikke har gått på ihvertfall ti år, og det var enda finere enn det jeg kunne huske. Men så hjelper det jo på at det er vindstille og solskinn.

Jeg husket å raske med meg noen små kongler hjem. De blir sikkert fine å pynte med til jul :) Men inni dette mørke granfeltet ble jeg plutselig litt redd for tusser og troll, så jeg fikk det brått veldig travelt med å komme meg ut i solen igjen. Haha... da tenker jeg de ville sprukket fort om de forsøkte å ta meg igjen...

Nå krysser jeg fingrene for mer fint vær fremover. Jeg vil gå mer tur. Neste gang tar jeg med meg en kurv til å samle skatter i.

Og nå er det helg! God helg, alle sammen! :-)

Den flyktige tannfeen

2009-10-19T18:56:00.006+02:00

Tannfeen begynte nesten å bli fast gjest her for litt siden. Tre netter på én uke, satt jeg her hjemme og ventet. For jeg må jo bare innrømme det - jeg lurer fælt på hvordan tannfeen ser ut.

I min barndom var det ikke tannfe hjemme hos oss. Tannen ble lagt i vann, og på helt logisk vis vokste pengene ut av tannen i løpet av natten. Det hele kunne vitenskapelig forklares.

Overraskelsen var derfor stor da jeg i tenårene fikk vite at andre folk hadde besøk av tannfeen! I mitt hode ble tannfeen selvsagt til en nydelig fe med krøllete hår, rosa tutu, strømper og glitrende vinger. Du kan sikkert forestille deg min forbauselse da jeg senere - i godt voksen alder - fikk vite at tannfeen var en mann! Hele forestillingen falt nesten i grus. En mann? En småfeit mann med litt ølvom, hår på ryggen og muligens begynnende måne? Det var bare ikke til å tro. Men når man først har lullet seg inn i vakre fantasier, er det vanskelig å rive seg løs fra dem, og slik ble det til at tannfeen nå er en halvfeit mann i rosa strutteskjørt og tights, glinsende, svett isse, og lyse lokker bak ørene (og med altfor små vinger til å bære vekten hans, derfor hopper han bortover veien når han er på vei).

Så jeg ventet. Helt til jeg falt i søvn. Ingen tannfe dukket opp... Og tro meg. Jeg ville våknet om han kom hoppende. Så jeg tror fremdeles at det hele kan forklares vitenskapelig. Og jeg har tennene til å bevise det - for det sies at tannfeen tar dem med seg.

Men bortsett fra alt dette, går det bra her. På fredag var vi på fjøsfest. En real bygdefest som inkluderte 140 kokte krabber, høyloft, øl fra boks, kjeledresser, utedo, sprit med ymse opprinnelse og en swingdansende Boop (som på merkelig vis klarte å sette foten sin fast i et tau fra taket (noe som kjennes i kroppen fremdeles)). Det hele var veldig, veldig gøyalt.

Ellers har jeg gått rundt med en guffen, begynnende forkjølelse den siste uken. Men man kan vel kanskje si at jeg ber om det, når jeg gir meg i kast med fem timers utvendig vask av huset med gradestokken ned mot null. Men huset ble renere, og det er vel viktigst?

Og jeg strikker og strikker. Jeg var tilogmed på strikkekafé her i forrige uke. Veldig hyggelig var det - så der skal jeg gå flere ganger. Lærte meg mange nye småtriks også, så det var skikkelig nyttig.

Det er litt for store ting jeg strikker på til at jeg har alt ferdig ennå. Men kåpen til miniBoop er nesten ferdig. Skal bare montere den i kveld. Og lappeteppet mitt er jeg også kommet ganske langt på.

Det eneste jeg egentlig har gjort helt ferdig, er fem par grytekluter og en lue til meg selv :)

MiniBoop:
Mamma, mamma! Nå kan jeg lese helt selv!
L - A - K - S
Det blir "ØRRET"!

Hva nå?

2009-10-01T00:31:00.003+02:00

Jeg beklager treg oppdatering i det siste.
Men det går bra her. Vi har ikke regnet bort. Ikke helt ihvertfall... Vi klamrer oss fast her ute ytterst på den nøgne ø.
Underlige og gråsprengte.

Jeg skulle vist bilder. Bilder av hvor vått det er, hvor høst det er, hvor flott det er... Men kamera mitt er borte.
Gone.
Stjålet.
Rasket med av en ung, kul, blond kar med rød sekk over skuldra - Og det var ikke julenissen. Bare en frekkas som snek seg inn i en konferansesal og så seg syn med mitt høyt elskede Nikon-kamera og blitz. Og JA! Jeg er bitter som bare fy! Må han oppleve det selv en gang når han blir voksen - på ordentlig. Hadde det i det minste vært en som trengte pengene, så hadde det kanskje føltes bedre... Men han kunne sikkert solgt solbrillene sine for oppimot samme pris som kamera mitt.

Men nå har jeg fått lånt mammas kompaktkamera til jeg har fått skaffet meg et nytt, så da blir det vel ihvertfall litt fotografering i nærmeste fremtid også.

Når jeg ikke øver meg på husmorrollen, prøver jeg å gjøre andre fornuftige ting. Det funker ikke helt. Jeg vet ikke helt hva som skal til for å trekke meg ut av dvalen jeg er i. Jeg har kjøpt meg orkidé, duftranke, kaktuser... tilogmed bananplante. De vokser og trives, og har ikke gitt meg et eneste grått hår. Jeg har bakt kaker og boller, og under over alle under: folk spiser dem! Jeg lager middag, og ingen har blitt syke. Jeg mestrer det jo - så hva nå? :-O

Kanskje på tide å bli forretningskvinne..?
Politiker?
Bonde?

Jeg ønsker meg drivhus.
Jepp. Det er det jeg trenger nå.

Superhusmor ( og entomolog på fritiden)

2009-09-04T22:15:00.012+02:00

Med fare for å fremstå som en litt geeky hobbyentomolog, her kommer flere insektbilder. Jeg har ikke peiling på insekt. Jeg vet hva mygg, knott og klegg er. Jeg kan skille mellom sommerfugl og møll. Og jeg kjenner det godt når jeg blir stukket av en veps. Og jeg trodde jeg hadde sett det som fantes av øyenstikkere her på øya, både store og små.

Men så...
...denne sjarmerende krabaten parkerte ved inngangen til vaskekjelleren. Du milde makaroni.

Så klart hadde jeg en linjal på lomma (Neida, jeg hadde selvsagt ikke det. Hva tror du egentlig om meg?). Men dette helikopteret trengte omtrent en halvtime på å varme opp motoren, så det var rikelig med tid til å hente både måleverktøy og kamera.

Og hvis du er litt sart, råder jeg deg til å ikke scrolle lengre ned nå. For selv om denne er stor for øyenstikker å være, er jeg glad den ikke er tjue ganger større og banket på døren min for å låne en kopp sukker. Jeg ante faktisk ikke at disse var så ulekre på nært hold. Men litt kule også, syns du ikke? Hvis du fortsatt henger med, da...

Det går fortsatt bra her. Idag har været smilt til oss. Dvs at det har vært minimalt med nedbør. I går regnet det masse, men vi hadde temmelig nøyaktig 26 minutter med solskinn også.

Fantastisk!

Det regnet selvsagt samtidig, men ikke mer enn at jeg kunne nyte en kopp kaffe ute i solskinnet. Jeg rasket med meg hageputer, kaffekopp og en bok, og så satt jeg der i solen og regnet i tjueseks deilige minutter og så på den fine blå flekken på himmelen. Dagen før lynte og tordnet det. Strømmen gikk en god stund, og mobilnettet var slått ut i over et døgn. Åh... Vestland, Vestland.

Miniboop trives på skolen. Hun er like skuffet hver gang hun ikke har fått lekser (så lenge det varer). Hun elsker matte (så lenge det varer), hun liker forming, tegning og data (måtte det vare lenge) og hun liker ikke gymnastikk (noe jeg i hemmelighet holder med henne i).

Silke er like vill og vakker som før. Kanskje litt villere når jeg tenker meg om.

Noen eksempler fra de siste ti minuttene: Jeg sitter her og skriver på dette innlegget, og hun napper ut ledningen på pc'en min.
Så plutselig henger hun halvveis oppe i favorittgardinene mine, og før jeg har fått med meg at hun egentlig har kommet ned igjen, kjenner jeg ti klør og åtte spisse tenner i foten min.

Og noen ganger er nesten tålmodigheten min slutt, men så ser hun på meg med det blikket.... det blikket bare kattunger har :)

Men hey! Jeg laget muffins idag! Egentlig skulle jeg gi all ære til Regal, siden det var en mix-pakke fra dem. Men ved nærmere ettertanke, fant jeg ut at de fortjener ikke mye ære for det der.
Jeg måtte jo tilsette både smør, egg og vann selv.

I alle dager...?
Hva var det egentlig igjen å ha i den miksen da? mel og bakepulver? Nei dette var ikke bra, altså. Og pynten som var oppi var jo helt tragisk. Dessuten hadde de spart alle de sorte non-stop'ene til meg. Hvem vil ha muffins med bare sort pynt, da? Ingen! Hvorfor i all verden har de sorte non-stop med i det hele tatt? Kunne de ikke ansatt noen som kunne spise opp alle de dystre non-stop'ene, slik at det bare var grønne, gule, oransje og røde igjen?
Én rød non-stop fikk jeg! ÉN!
(Og dessuten finnes non-stop nå i flere lystige farger... rosa, lilla, lysegrønn. Tenk på det, Regal-folk!)
Og forresten, hvis dere først skulle blande to tørre ingredienser for meg, så kunne dere spandert mer bakepulver. Disse er jo ikke fluffy engang.

Bare flate og gørre.

Nei, dette passer seg ikke for en superhusmor. Neste gang gjør jeg det helt selv!

Life goes on

2009-08-26T22:38:00.005+02:00

En uke siden skolestart, og det går fint. Miniboop stortrives på skolen, og vil helst gjøre lekser hele tiden. Men litt skummelt var det selvsagt - ihvertfall de første dagene. Hun kjente jo ikke så mange, siden vi er ganske nytilflyttet, men alle har tatt seg velig godt av henne, og klassevennene er fulle av omsorg, så det går seg nok til.

Jeg har ikke helt kommet i gang med så mye fornuftig ennå. Jeg har egentlig prioritert å være mest mulig sammen med vesla de siste ukene, og det har vært deilig. Vi har gått masse tur, i skogen og langs veien - kikket på dyr og insekt og blomster, tatt bilder, vært på gårdsbesøk, på slang (med tillatelse :) ), og på fisketurer. Men nå som skolen har startet, er det vel på tide at gamle mor også begynner å gjøre nytte for seg.

Superhusmor-prosjektet går strålende. Jeg har lært meg å koke ihvertfall tre forskjellige typer ris, og jeg kan lage både bløtkokte og hardkokte egg (det er alltid en overraskelse hvordan de er inni, men jeg har ihvertfall klart å lage begge deler). Jeg har en pakke muffins-mix stående, og jeg sirkler litt rundt den hver kveld, mens jeg planlegger angrepet. Jeg kommer sikkert tilbake med detaljer når den tid kommer...
Jeg har fått meg en orkidé, og den lever fremdeles.
Og jeg fant ut at jeg har brødformer! I alle dager... Kan ikke huske at de noengang har vært brukt - jeg har vel oppbevart verktøy i dem, tenker jeg. Men de skal ihvertfall komme til nytte en dag. En veldig vakker dag.

Og nå starter jula. Ihvertfall for meg. Enn dere? Jeg kaster meg over juleforberedelsene i morgen... tror jeg. Kanskje får jeg sendt julekort i år? :)

Mmmmmm.......

Forstyrret denne midt i lunsjen.

Høst?

2009-08-20T00:48:00.004+02:00

Delicious autumn!
My very soul is wedded to it,
and if I were a bird I would fly about the earth
seeking the successive autumns.
~George Eliot

Jeg gikk en tur i kveld, og det blåste kraftig. Så kraftig at det nesten var vanskelig å gå mot vinden et stykke av veien. Men vinden var varm og deilig. Og så traff et gult blad meg.

Jeg tror det er høst, jeg.
Og jeg ønsker høsten hjertelig velkommen.
Jeg trenger litt høst nå.

Og i morgen er det skolestart for jenta mi. Lille, snille jenta mi. Jeg gråter litt ved tanken på at hun allerede er så stor. Så fort tiden flyr forbi, og alle tingene man gjerne vil gjøre som ikke blir gjort. Men jeg er også stolt og glad for at jenta mi endelig skal begynne på skolen. Hun har gledet seg sånn. Og hun er så klar for skolen nå...

Silke

2009-08-15T22:05:00.008+02:00

Sommeren er nesten over. Det regner og regner, og vi regner nesten bort. Ihvertfall i dag.

Og jeg maler og maler. Pus også, men på en annen måte.

Det mørke panelet som var her, gjorde stuen, som allerede er liten, enda mindre. Og hele rommet fikk liksom veldig hyttepreg. Men det sluker maling, så jeg måtte på med tre strøk maling. Nå har jeg gått tom, og må kjøpe mer over helgen. Fremdeles gjenstår flere takbjelker og vinduskarmer. To av vinduspostene var av lekker (not), brun respatex. Har brukt heftgrunn på dem, og håper det sitter godt nok fast til å skjule dem for evig og alltid. (Den rålekre (not) lampen, fulgte med huset. Men jeg har en plan for den også.

Nå er min krok nesten ferdig også. Men bildet (trollet som min kjære bestefar tegnet til meg en gang) skal ha ny ramme, og så har jeg noen andre bilder som skal opp. Jeg har sortert ut en del bøker som skal til loppis, og enda flere skal bort, for her er det stappfullt i hyllene - og jeg må ha plass til nye og bedre bøker etterhvert.

Pus heter Silke. Hun er så snill og søt. Vi er alle helt betatt av henne. Men hun er litt bøllete, og jeg lurer på hvordan gardinene mine vil se ut om et par uker, slik hun holder på...

Akkurat nå sitter jeg her og krysser fingrene for min tante. Vår snille tante (min mors søster) ble påkjørt idag, og det så ganske ille ut. Hun opereres i kveld, og da får vi nok vite mer om hvordan det ser ut.

Håper dere krysser fingrene med meg.

Nytt familiemedlem i det boopske hus!

2009-08-09T20:48:00.005+02:00

For noen timer siden fikk vi et nytt familiemedlem. Hun er veldig søt, men ganske redd ennå. Det første hun gjorde, var å forsvinne under sofaen, og før vi visste ordet av det, hadde hun forvillet seg inn i armlenet (Noe jeg ikke visste gikk an). Vi måtte snu hele sofaen oppned for å klare å lirke henne ut.

Hun har ikke fått noe navn ennå. Vi må nok tenke på det noen dager.

Vi skulle så gjerne ønsket henne velkommen med litt fersk fisk, men idag var det ikke mye som bet på. Ett lite napp var alt vi hadde, men den slapp før vi fikk sukk for oss. Men vannliljene gjør alltid turen verdt bryet.

-Mamma, jeg kjenner hjertet mitt banke på begge sider!
-Å? Har du to hjerter, da?
-Nei, mamma da! Jeg har jo bare ett! Men jeg tror kanskje det hopper fra side til side...

Ikkje spytt på golv, benker og vegger.

2009-08-08T20:27:00.003+02:00

Jeg begynner å føle at værgudene ikke liker meg for tiden. Altfor mye regn. Nå er det slik at jeg egentlig liker en del regn iblant, men akkurat sommermånedene er det jo fint med litt solskinn, da. Men jeg skal vel kanskje ikke klage - jeg som flyttet frivillig tilbake til Vestlandet. Hva hadde jeg ventet meg? Dessuten har vi jo hatt noen timer med sol, og noen dager innimellom som nesten har vært helt regnfrie.

Miniboop og jeg har vært på turer. Vi har vært nede på kaien og sett etter fisk. Vi så massevis av brisling og heklinger, en død oppned flyndre på land (minnet litt om meg), en gammel støvel, brennmaneter og sjøstjerner.

Fredag var jeg med på tur til Moster og musikalen Miss Saigon. Vi var nesten åtti stykker som hadde leid veteranskipet Midthordland. Heldigvis var vi heldige og hadde både sol og varme hele veien. Vi dro fra land halv seks på ettermiddagen, og var hjemme halv fem på morningen :) Det ble mye reker, hvitvin, musikk og sosialt samvær på turen. Jeg var vel omtrent eneste på min alder der, da de fleste var venner og venners venner av mine foreldre, men sånt stopper ikke meg fra å ha det gøy.

Musikalen var veldig flott. Moster Amfi, som er et utendørsamfi, er utrolig imponerende, og oppsetningen og alt arbeidet som blir lagt ned av lokale, frivillige er minst like imponerende.
Men det var så klart ikke lov å ta bilder under forestillingen, så der har jeg ingen å dele.

Mosterhamn er forresten en spennende plass, med utrolig mye historie knyttet til stedet. Jeg har vært der flere ganger, men jeg har aldri vært inne i kirken der. I går var det litt kjipt å stå rett utenfor, og ikke ha mulighet til å se den skikkelig. Den er en av de eldste kirkene i landet, og selv om den er liten og enkel, blir man litt overveldet av å vite at bygningen er nesten tusen år gammel.
Vel, vi var ihvertfall alle enige om at det hadde vært en fin tur. :)
Og jeg spyttet ikke på hverken vegger eller benker, så jeg fikk bli med hjem også.

Ønsker alle en fortsatt fin helg!

På skogstur.

2009-08-03T21:12:00.007+02:00

Endelig kom det sol til oss også. Idag har det vært nydelig vær, selv om det har vært en og annen liten sky på himmelen. Her er bilde av huset vi har flyttet inn i. Et lite og koselig hus, med stor terrasse som fortsetter rundt huset til en stor uteplass på andre siden.

Noen meter til høyre for huset renner elva som er på bilde nr. to her. Pga alt regnet i det siste, er den litt stor nå, og bråker litt mer enn vanlig på denne årstiden.

Elva renner fra ferskvannet her, som faktisk bare er seksti meter oppi veien her. Der har vi robåt, og kan fiske eller bare ro og se på vannliljene og hegrene der. Videre renner den forbi huset vårt og ut i sjøen, som er like nærme den andre veien.

Så klart - det er ikke bare idyll. Det finnes både biler og bråkete mennesker her også. :-)))

Jeg hadde gledet meg til en litt tørrere dag, for å kunne ta med miniBoop skogen. Idag var altså været bra nok, så jeg durte ut og kjøpte meg gummistøvler på formiddagen, og miniBoop og jeg la ivei for å se fossen oppi skogen. Den var skikkelig stor og flott nå, pga nedbøret i det siste, og den buldret og durte, slik at vi hørte den lenge før vi var fremme.

Mini syntes nok den var litt skummel, hun likte ihvertfall ikke at mamma vasset uti elva for å ta bilder, men vi passet godt på hverandre, og trampet grundig i bakken for å skremme bort alle eventuelle huggormer i mils omkrets. Hun var så klart ikke redd for dem, men skremte dem bort for mammaen sin :)

En sopp. Siden jeg ikke har peiling på sopp (bortsett fra sjampinjong på boks), holder vi oss langt unna dem alle sammen. Men de er fine å se på!

Og i morgen tror jeg det blir ny skogstur hvis været holder seg. Kanskje kan vi også plukke noen bær? På tide jeg løser mysteriet med hvordan man lager syltetøy og sånn....

Vi har flyttet!

2009-07-30T23:14:00.012+02:00

Ahhhhhhhh.... De verste ukene ever (ihvertfall det siste året) er forhåpentligvis over! Flytting blir verre og verre jo eldre man blir, og jo mer skrot man får samlet opp. Selve flyttingen fant sted på lørdag (natt til søndag, for å være korrekt), og fremdeles er jeg ikke helt nedpå. Forrige fredag var grusom. Jeg så virkelig ingen ende på tingene. Så jeg begynte å kaste ting, og gosj som jeg kastet - og det var så deilig å kaste! Til slutt var jeg helt desperat etter å finne mer jeg kunne kaste. Vi stablet og sorterte masse søppel på terrassen (må jo kildesortere!) Jeg kastet spisebordet, stolene, salongbordet... nesten alle lampene våre, kjøkkenutstyr, den helt nye kjøkkenmaskinen (hvordan kunne JEG vite at den var ny?), tre store kartonger elektrisk utstyr (vet ikke hva alt var engang), babykurver, vippestoler, bilseter, kofferter, stresskofferter, dokumentmapper... Jeg aner ikke hvor mye jeg kastet. Jeg håper noen tråler søppeldynga og finner bruk for noe av det, for mye av det skal jeg ærlig innrømme var altfor bra til å kastes.

Og jeg vasket og vasket og vasket og vasket... Jeg hadde nesten ikke hud igjen på hendene, og naboen lurte på om jeg hadde hatt hendene i ren klorin de siste timene. Jeg var skrukkete på fingrene i to døgn etterpå. Jeg hadde ett - to - tre sammenbrudd, ringte mamma og sa jeg hadde ombestemt meg hver gang.

Miniboop fikk beskjed om å holde seg foran tv'en, så lovet vi at tv-apparatet skulle være av det siste som ble bært ut. Stakkar tålmodige, lille unge. Takk og lov for Disney channel når mor er på randen og langt forbi.

Det hele var ganske traumatisk. Jeg orker ikke snakke mer om det...

Vel, klokken 18.40 kunne sjåføren (en superhjelpsom kamerat hjemmefra) og jeg sette kursen vestover, med gullfiskene i en isboks på fanget (som lakk - og jeg ble våt!). Herr Boop og miniBoop hadde reist i forveien med tog, så fikk de besøkt svigermor på veien.

Vi kjørte over Filefjell og gjennom Lærdalstunnelen. En fantastisk flott rute som jeg aldri har kjørt før, siden Hardangervidda vanligvis har vært den foretrukne ruta for meg. Vang i Valdres må være et av de flotteste stedene jeg har vært. Nesten så jeg vurderte å bare bli der (jeg hadde jo alle tingene med meg, liksom :) )

Vi hadde en stopp på en av de blå sonene i Lærdalstunnelen. Det var utrolig kult! Kjører en gjennom der, bør man absolutt ta en stopp. Kjempekul lyssetting som ikke kommer til sin rett på bildene, og lyden var helt ubeskrivelig! Jeg ropte av fryd bare en liten, puslete fiat kjørte forbi oss, for det hørtes ut som et jetfly passerte rett over hodet mitt.

Innen vi var på Voss, var klokken halv fire på natten (ja, vi måtte kjøre veldig sakte hele veien, og jeg trengte en del luftepauser (siden jeg var tilnærmet vrak)), og jeg var fullstendig, utrolig overtrøtt. Jeg hadde nesten ikke sovet på fire dager, og jeg tror jeg snakket avsindig mye vrøvel. Men jeg turde ikke sovne, for jeg var redd for at sjåføren da skulle bli trøtt og sovne også. Ikke kult med en bil på sju tonn, som dekker 3/4 av veibredden.

Vel, for å gjøre en veldig lang historie veldig kort:
- Boop snakker vrøvel, snøfter og mumler seg gjennom de siste timene i Hardangerfjorden.
- Boop leser feil på kartet og roter oss ned på en nedlagt, eldgammel kjerrevei i nevnte Hardangerfjord.
- Boop insisterer på at hun har rett, og sender den 7 tonn/km-brede bilen videre inn i en delvis sammenrast hauggammel tunnel.
- Boop og fortvilet sjåfør kommer ut på andre siden og oppdager at veien stopper ved tre hus på andre siden.
- Boop begynner å grine, og tror at vi muligens må bære bilen tilbake i deler, eller bli hentet ut med helikopter (husk at jeg var overtrøtt... *rødme*)
- Flink sjåfør klarer å snu bilen på en femøring uten å rase utfor stupet og bli borte i Hardangerfjorden.
- Boop får ikke lese kart mer (Til mitt forsvar: det var et dårlig kart! fnys!)

Klokken seks søndag morgen var vi fremme, kunne parkere bilen og jeg kunne krype til sengs og sove for første gang siden tidenes morgen. Og gullfiskene var sikkert like happy som jeg.

Søndag flyttet vi inn. Jeg kastet meg på utpakking med en gang, så det meste er allerede på plass (bortsett fra scrappesakene). Har tilogmed vært og handlet litt blomster og busker til hagen og terrassen.

I morgen går det rykter om litt sol, så da skal jeg få tatt noen bilder av huset også :)

Jippi. Det verste er over!

Fremdeles her

2009-07-18T18:21:00.003+02:00

Her i bloggen har det ikke vært mye liv i det siste. Har hatt min søster og min mor på besøk. De reiste hjem idag, etter å ha vært her noen dager og vasket ned med meg (og så ble det en del vining og shopping også...)

Siden jeg ikke har så mye å drive med, har jeg heller ikke mye å fortelle. Klippet meg igår, handlet litt forskjellig klær, kjøpte meg noen nye bøker, bl.a. bok nr. 2 i Twilight-serien. Og siden jeg alltid bruker tusen år før jeg klarer å bestemme meg for hvilke jeg skal kjøpe, så kjøpte jeg meg idag 1001 bøker du må lese før du dør. Sikkert kjekt å ha.

Skulle egentlig flytte i dag, men har utsatt det en uke. Uansett er det altså ikke mange dagene igjen nå.

Håper alle har en fin sommer.

Jeg får heller oppdatere mer når jeg har noe å skrive om.

Måker, Kjell og Tone.

2009-07-06T00:23:00.002+02:00

Dagene flyr avgårde nå. Jeg våknet idag av en liten stemme som sa "Mamma, det regner skikkelig masse ute, og putene dine blir våte". Jeg trodde jeg drømte. Regnet skikkelig masse? Nei, det går ikke an. Det skulle jo være fint ihvertfall én dag til. Ihvertfall i mitt hode. Én dag til jeg kunne utsette alt flyttestyret med god samvittighet (for man kan ikke være inne i sånt et flott vær!).

Jeg har liksom satt meg helt fast nå. Jeg tenkte at jeg kunne pakke og sortere, og stue alle eskene på boden nede i kjelleren. Men problemet er at der har jeg også satt alt som skal til loppemarked, alt som skal til Fretex, glass og tomflasker som skal til gjenvinning, papirretur og plastretur. Og alt dette som egentlig skulle vært ute av huset, er ikke så lett å få ut av huset siden jeg ikke har bil. Og nå står det i veien for alle eskene med normale ting som jeg pakker. Og jeg har ikke lyst å ha noe av det opp igjen i huset liksom. Joda, det er klart det finnes løsninger på problemet. Det står en tom garasje her (siden jeg ikke har bil, vettu). Og jeg kan jo begynne å bære ting en kilometer til miljøstasjonen. Klarer det sikkert på 40 turer. God trening, det.

Heldigvis får jeg besøk av mammaen min denne uken. Da kan hun hjelpe meg å få litt oversikt.

Over til noe hyggeligere: MiniBoop og jeg var på stranden igjen igår. Smarte meg tok på meg noen sko som selvsagt ga meg gnagsår halvveis til stranden (det er et stykke å gå, nemlig). Og er dere klar over hvor varm asfalten kan bli når solen skinner slik den gjorde da? Hellige makaroni. Jeg hadde valget mellom å gå med en sko som gnagde seg lenger og lenger inn i hælen min, og truet med å etterlate foten min som en liten avgnagd stump, eller å få fotsålene svidd av. Jeg valgte det siste. Så dermed hoppet jeg og spratt nedover veien mot stranda. Særs lite elegant, når jeg tenker meg om. Rosa strandveske og et par sko i ene hånda, en unge i andre hånda, og mor selv hopper og spretter som en kanin på speed nedover gata.

Men vi hadde det fint på stranda. Helt til en bestemor m/barnebarn og en pose brød fant ut at de skulle mate sjøfuglene rett ved siden av oss. Hvem mater vel sjøfuglene? Før vi visste ordet av det hadde vi tjue måker og 33 tjeld skrikende hysteriske rundt ørene våre. (MiniBoop skjønte dette med måkene, men forsto ikke helt hvordan mamma klarte å se Kjell flygende oppi der). Vel, den neste halvtimen var altså ikke så idyllisk som den kunne vært.
Så, altså:
Måker og tjeld spiser fisk som de finner selv.
De overlever selv.
De trenger ikke å bli matet med brød på en strand full av folk.

Men nok om det.

Nå er jeg veldig glad fordi jeg nettopp fant en link som jeg syns var så fin. Se på alle de fine illustrasjonene på denne siden:
www.picture-book.com

--------------------------------------

-Mamma, jeg heter egentlig Tone.
-Hæ? Nei, du heter miniBoop. Er det noe mamma vet, så er det hva du heter.
-Nei, jeg heter ihvertfall Tone nå.
-Ok. Skal forsøke å huske det. Når skjedde det?
-En dag da du var på jobb, da var jeg i navnebytte-butikken, og så het jeg Tone.

Varme dager :)

2009-07-02T20:32:00.003+02:00

Det er varme dager! Men det er jo fint, da... Skal ikke klage (ikke høyt ihvertfall). Jeg har tilogmed fått litt farge. Jeg har fått lest mer enn jeg har gjort det siste halve året tilsammen. Jeg har gitt F i pakking og vasking, og miniBoop og jeg har vært på stranden både på søndag og idag.
Idag badet jeg faktisk også. Det var sikkert ikke et vakkert syn, for jeg er ikke akkurat noen stor svømmer, men hvem bryr seg? Jeg tror kanskje ikke jeg hadde overlevd dagen uten et kaldt bad eller to. Kaldt og kaldt... 23 grader er vel hardly kaldt.

Vi samlet skjell og krabber. Det vil si, miniBoop samlet krabber. To stykk. DOA. Og jeg passet på dem når hun badet videre. Så der satt jeg og delte håndkle med to døde, ekle, halvråtne krabber. (Noe som minner meg på at jeg bør sjekke veska mi, at jeg ikke har dem med meg hjem også :-s ) Vi spiste varm Sprø Mix, drakk varm Fanta, og spiste boller med smeltet sjokolade inni. Og boka mi ble full av solkrem. Juli akkurat slik juli skal være.

På vei hjem var vi på minishopping. Den lille måtte vise meg en nøkkelring hun har snakket om i en uke. En overpriset, rosa liten A med juggel på. Jeg gav ikke etter, men derimot fikk hun et ringspill som vi kan leke med i hagen. Jippi.

Og jeg kjøpte meg en bok. Siden hele verden skryter over Twilight-serien på annenhver blogg jeg er innom, så fant jeg ut at jeg får gi den en sjangse. Jeg er vel kanskje litt skeptisk, men nå når alle scrappesaker og alle andre bøker og egentlig alt morsomt er pakket ned, så må jeg jo ha noe å gjøre.

I kveld skal jeg sitte ute og lese i kveldstemperatur til myggen har spist meg opp.

Jenter på byen!

2009-06-28T20:02:00.005+02:00

Puh... Man skal vel ikke klage - men søren heller! Det er for grusomt varmt om dagen! Ikke kan man sitte ute, ikke kan man gjøre noe fornuftig inne, og ikke får man sove om natten heller! Etter noen dager sitter man bare der i en zombie-lignende tilstand og ser seg selv smelte bort, bli mer og mer svidd og dehydrert, mens man lurer på om man til slutt vil ende opp som en liten søvnløs sviske med hestehale og prikkete bikini (Ja, så klart jeg har prikkete bikini!).

På onsdag var jentene på jobben på bytur :) Det var veldig hyggelig. Vi spiste god mat, og drakk massevis av god vin. Og så var vi på Mamma Mia-musikalen. Bildet er tatt i pausen under forestillingen. Anette, Line, Siv og Kirsten (Ja, også var det en skikkelig innpåsliten sebra som trykket seg med på bildet. Skrekkelig plagsomt.) Heldigvis er disse damene snille mot dyrene, og verdens beste kolleger. Det blir skikkelig trist å ta farvel med jobben min i morgen.

Men man kan jo ikke gi seg etter bare én kveld på byen, så derfor var jeg like godt ute en tur på torsdagen også. Denne gangen med et knippe av verdens kuleste venninner! Vi møttes i varmen i bakgården (uteserveringen) på New Orleans (mitt favorittsted i byen!) Her spiste vi kjempegod mat, og koste oss masse.

Etterpå gikk turen til Aker Brygge for noen skikkelige jentedrinker (Strawberry Daiquiris). Siden det var arbeidsdag for de fleste på fredag, måtte de fleste ta tidlig kveld, men vi hadde det likevel morsomt.

Monica var veldig lykkelig over å få denne drinken :))) Den er bare til deg, Monica! :)) Enjoy!
Hun søte svenske servitørjenta gjorde virkelig dagen din med denne.

Kristin, Kirsten, Kirsten og Anette nyter kalde drinker på Lekteren :)

Kristin, Monica og Kjersti på New Orleans. (Åh... Kristin, jeg hadde så innmari lyst å poste det andre bildet i denne serien (men jeg er jo litt snill...))

Kirsten og Kirsten. Navnesøstre og venninner :)))

Takk for en kjempehyggelig kveld!