Måker, Kjell og Tone.

Dagene flyr avgårde nå. Jeg våknet idag av en liten stemme som sa "Mamma, det regner skikkelig masse ute, og putene dine blir våte". Jeg trodde jeg drømte. Regnet skikkelig masse? Nei, det går ikke an. Det skulle jo være fint ihvertfall én dag til. Ihvertfall i mitt hode. Én dag til jeg kunne utsette alt flyttestyret med god samvittighet (for man kan ikke være inne i sånt et flott vær!).

Jeg har liksom satt meg helt fast nå. Jeg tenkte at jeg kunne pakke og sortere, og stue alle eskene på boden nede i kjelleren. Men problemet er at der har jeg også satt alt som skal til loppemarked, alt som skal til Fretex, glass og tomflasker som skal til gjenvinning, papirretur og plastretur. Og alt dette som egentlig skulle vært ute av huset, er ikke så lett å få ut av huset siden jeg ikke har bil. Og nå står det i veien for alle eskene med normale ting som jeg pakker. Og jeg har ikke lyst å ha noe av det opp igjen i huset liksom. Joda, det er klart det finnes løsninger på problemet. Det står en tom garasje her (siden jeg ikke har bil, vettu). Og jeg kan jo begynne å bære ting en kilometer til miljøstasjonen. Klarer det sikkert på 40 turer. God trening, det.

Heldigvis får jeg besøk av mammaen min denne uken. Da kan hun hjelpe meg å få litt oversikt.

Over til noe hyggeligere: MiniBoop og jeg var på stranden igjen igår. Smarte meg tok på meg noen sko som selvsagt ga meg gnagsår halvveis til stranden (det er et stykke å gå, nemlig). Og er dere klar over hvor varm asfalten kan bli når solen skinner slik den gjorde da? Hellige makaroni. Jeg hadde valget mellom å gå med en sko som gnagde seg lenger og lenger inn i hælen min, og truet med å etterlate foten min som en liten avgnagd stump, eller å få fotsålene svidd av. Jeg valgte det siste. Så dermed hoppet jeg og spratt nedover veien mot stranda. Særs lite elegant, når jeg tenker meg om. Rosa strandveske og et par sko i ene hånda, en unge i andre hånda, og mor selv hopper og spretter som en kanin på speed nedover gata.

Men vi hadde det fint på stranda. Helt til en bestemor m/barnebarn og en pose brød fant ut at de skulle mate sjøfuglene rett ved siden av oss. Hvem mater vel sjøfuglene? Før vi visste ordet av det hadde vi tjue måker og 33 tjeld skrikende hysteriske rundt ørene våre. (MiniBoop skjønte dette med måkene, men forsto ikke helt hvordan mamma klarte å se Kjell flygende oppi der). Vel, den neste halvtimen var altså ikke så idyllisk som den kunne vært.
Så, altså:
Måker og tjeld spiser fisk som de finner selv.
De overlever selv.
De trenger ikke å bli matet med brød på en strand full av folk.

Men nok om det.

Nå er jeg veldig glad fordi jeg nettopp fant en link som jeg syns var så fin. Se på alle de fine illustrasjonene på denne siden:
www.picture-book.com

--------------------------------------

-Mamma, jeg heter egentlig Tone.
-Hæ? Nei, du heter miniBoop. Er det noe mamma vet, så er det hva du heter.
-Nei, jeg heter ihvertfall Tone nå.
-Ok. Skal forsøke å huske det. Når skjedde det?
-En dag da du var på jobb, da var jeg i navnebytte-butikken, og så het jeg Tone.

Varme dager :)

Det er varme dager! Men det er jo fint, da... Skal ikke klage (ikke høyt ihvertfall). Jeg har tilogmed fått litt farge. Jeg har fått lest mer enn jeg har gjort det siste halve året tilsammen. Jeg har gitt F i pakking og vasking, og miniBoop og jeg har vært på stranden både på søndag og idag.
Idag badet jeg faktisk også. Det var sikkert ikke et vakkert syn, for jeg er ikke akkurat noen stor svømmer, men hvem bryr seg? Jeg tror kanskje ikke jeg hadde overlevd dagen uten et kaldt bad eller to. Kaldt og kaldt... 23 grader er vel hardly kaldt.

Vi samlet skjell og krabber. Det vil si, miniBoop samlet krabber. To stykk. DOA. Og jeg passet på dem når hun badet videre. Så der satt jeg og delte håndkle med to døde, ekle, halvråtne krabber. (Noe som minner meg på at jeg bør sjekke veska mi, at jeg ikke har dem med meg hjem også :-s ) Vi spiste varm Sprø Mix, drakk varm Fanta, og spiste boller med smeltet sjokolade inni. Og boka mi ble full av solkrem. Juli akkurat slik juli skal være.

På vei hjem var vi på minishopping. Den lille måtte vise meg en nøkkelring hun har snakket om i en uke. En overpriset, rosa liten A med juggel på. Jeg gav ikke etter, men derimot fikk hun et ringspill som vi kan leke med i hagen. Jippi.

Og jeg kjøpte meg en bok. Siden hele verden skryter over Twilight-serien på annenhver blogg jeg er innom, så fant jeg ut at jeg får gi den en sjangse. Jeg er vel kanskje litt skeptisk, men nå når alle scrappesaker og alle andre bøker og egentlig alt morsomt er pakket ned, så må jeg jo ha noe å gjøre.

I kveld skal jeg sitte ute og lese i kveldstemperatur til myggen har spist meg opp.

Jenter på byen!

Puh... Man skal vel ikke klage - men søren heller! Det er for grusomt varmt om dagen! Ikke kan man sitte ute, ikke kan man gjøre noe fornuftig inne, og ikke får man sove om natten heller! Etter noen dager sitter man bare der i en zombie-lignende tilstand og ser seg selv smelte bort, bli mer og mer svidd og dehydrert, mens man lurer på om man til slutt vil ende opp som en liten søvnløs sviske med hestehale og prikkete bikini (Ja, så klart jeg har prikkete bikini!).

På onsdag var jentene på jobben på bytur :) Det var veldig hyggelig. Vi spiste god mat, og drakk massevis av god vin. Og så var vi på Mamma Mia-musikalen. Bildet er tatt i pausen under forestillingen. Anette, Line, Siv og Kirsten (Ja, også var det en skikkelig innpåsliten sebra som trykket seg med på bildet. Skrekkelig plagsomt.) Heldigvis er disse damene snille mot dyrene, og verdens beste kolleger. Det blir skikkelig trist å ta farvel med jobben min i morgen.



Men man kan jo ikke gi seg etter bare én kveld på byen, så derfor var jeg like godt ute en tur på torsdagen også. Denne gangen med et knippe av verdens kuleste venninner! Vi møttes i varmen i bakgården (uteserveringen) på New Orleans (mitt favorittsted i byen!) Her spiste vi kjempegod mat, og koste oss masse.

Etterpå gikk turen til Aker Brygge for noen skikkelige jentedrinker (Strawberry Daiquiris). Siden det var arbeidsdag for de fleste på fredag, måtte de fleste ta tidlig kveld, men vi hadde det likevel morsomt.



Monica var veldig lykkelig over å få denne drinken :))) Den er bare til deg, Monica! :)) Enjoy!
Hun søte svenske servitørjenta gjorde virkelig dagen din med denne.

Kristin, Kirsten, Kirsten og Anette nyter kalde drinker på Lekteren :)

Kristin, Monica og Kjersti på New Orleans. (Åh... Kristin, jeg hadde så innmari lyst å poste det andre bildet i denne serien (men jeg er jo litt snill...))

Kirsten og Kirsten. Navnesøstre og venninner :)))

Takk for en kjempehyggelig kveld!

Superhusmor i hagen

Idag: Hippie-miniBoop danser i hagen...

En superhusmor må også stelle i hagen. Dette kan være ganske slitsomt, men det finnes enkelte triks for å gjøre det mer morsomt.

Gå på skattejakt i hagen og finn frem ungenes leker. Leker som har ligget gjemt i hekken og ikke blitt lekt med på tre vintre, kan du ta med god samvittighet! Vask dem godt, og hvis du gidder kan du pusse dem litt med sandpapir (jeg gidder ikke).

Brett ut en lokalavis eller noe morsom reklame, og rigg deg til i solen med egnet maling (vannfast, lysekte akrylmaling er flotte greier til dette), pensler og svamp (en vanlig, billig kjøkkensvamp duger godt)

Start med å male et tynt lag maling på leketøyet. Prøv å jobbe fort, så ikke ungene kommer og oppdager deg mens tingene fremdeles er gjenkjennelige. Hvis du ikke rekker det, prøv å forklare følgende:
-Lille venn. Disse lekene har sikkert blyholdig maling, og egner seg ikke for små jenter som deg. Jeg tror mamma skal ta seg av sånne farlige saker.
Hvis dette ikke hjelper, og ungen fremdeles ser på deg med avsky i blikket mens stemmen går opp i fistel og hun skriker "den er MIN, den er MIN, den er MIIIIN!" kan du si dette:
-Du kan velge, vennen. Enten kaster vi den i søpla fordi den er rusten og ekkel og stygg, og du har ikke rørt den på tre vintre, eller så får mamma den, fordi mamma har siklet på den siden det øyeblikk hun først så den. Hva velger du?
Hvis dette får deg til å føle deg litt ond, kan du love barnet at hun skal få en ny, fin vannkanne i plastikk hvis hun er snill. En vannkanne som ikke ruster. Kanskje en rosa? Det vil vel bli flott?
Dette lokker vanligvis frem et smil, og du kan gå tilbake til arbeidet.

Nå må du vente på at malingen tørker. Dette er like kjedelig som... vel, som å se på at maling tørker. Så her kan du finne deg et glass vin eller lignende, og eventuelt lese litt på lokalavisen eller reklamen du har foran deg.

For mye vin kan føre til at du glemmer at du ikke trenger ekstern blits i kraftig sollys. Du bør derfor begrense inntaket av vin noe - eller droppe kamera.

Når malingen omsider er tørr, svamper du på et nytt lag maling. Har du valgt en god maling, f.eks. PatioPaint som jeg bruker, holder det med ett svampet strøk. Bare dytt på malingen med små, lette bevegelser. Hvis svampen begynner å løse seg opp, ta en ny, så slipper du å få små turkise/grønne/gule dotter på kunsten din.

Nå er egentlig prosjektet ferdig, og du kan kaste beina på bordet, nyte vinen og planlegge neste prosjekt. Eller du kan bla febrilsk gjennom reklamen for å finne ut hvem som selger rosa vannkanner i plast.

Når det siste laget med maling har tørket, kan du finne friske blomster fra hagen (eller fra naboens hage, hvis du ikke har hage selv), og pynte opp på balkongen eller hvor du vil.



Men dette var i helgen. I dag er det mandag, og ingen vin eller føtter på bordet. Men jeg har hatt fri, og jeg har vært i hagen. Åtte timer hagearbeid. Fyttikatta, det var fælt uti der. Rene jungelen. Det holdt ikke med hagesaks der, nei. Sag måtte jeg ha. Og hekksaks i bedet. Jeg har kappet ned ett stk. tre. Dradd opp 3845 løvetann (løvetenner?) (ok, jeg overdriver. Men det var mange..). Jeg har dradd ut 486 bringebærbusk-torner fra hendene, og jeg har sikkert 224 igjen inni der (her er jeg usikker på om jeg overdriver). Jeg har slåss med en hær av brennenesler, og brent meg der ingen brennenesle før har satt sin fot - som f.eks. i hodebunnen... (overdriver ikke.)
Hendene mine kan i skrivende øyeblikk fint få seg ny karriere som stand-in-hender i en hvilken som helst grøsser.

Så nå skal jeg finne en skål med grønnsåpe, og stikke hendene oppi i håp om at de siste tornene blir borte.

I morgen starter en ny arbeidsuke for meg.
Min siste arbeidsuke i min nåværende jobb.

Det blir trist.

Dumme, dumme kjellertrapp.

Jeg er fremdeles ganske skjelven etter at veslejenta mi falt ned kjellertrappa i kveld. Den bratte, lange, svingete, ekle kjellertrappa vår. Vi trodde hun var i seng, men neida. Hun fikk nok en ide, og plutselig hørte vi bare rabalderet da hun ramlet fra toppen av trappa og hele veien ned, og stoppet i betonggulvet på bunnen. Pannen først, og haken. Så nå har hun en svær kul i panna, opphovnet hake, og skrubbet opp både på leggen og foten.

Og gud hjelpe meg. Jeg tror hjertet mitt stoppet da jeg skjønte hva som laget bråket. Jeg vet jo at man skal beholde roen så man ikke skremmer barnet mer, men det går ikke an å ikke bli hysterisk når man blir så skremt.

-Det gikk fint, vennen. Du er bare litt gul og blå.
-Men jeg vil ikke være gul og blå!
-Sove nå, og tenke på noe gøy. Tenk på turen til Eidsvoll.
-Men jeg vil ikke dra til Eidsvoll når jeg er gul og blå!

Nå sover hun i sengen min. Og mor prøver å roe nervene.
Jeg vet at jeg er overhysterisk, og overbeskyttende. Men jeg er bare redd for jenta mi. Og uff... jeg blir dårlig, jeg, når hun får vondt :(

Noe hyggeligere:
Se på dette! Skulle jeg ha ønsket meg noe dyrt og nydelig akkurat nå, så måtte det ha vært keramikk av Sarah Malone.

Så vakkert...

Rosa skyer

I kveld var det rosa skyer... Fine, men altfor høyt oppe til å sveve på dem :)

Ikke stjel gåstolen min.

Endelig fredag! Hvitvin i glasset, krim på tv. Hadde været meldt bra, hadde livet vært nærmere... vel, om ikke perfekt, så ihvertfall ganske ok. Kan ikke ødelegge mitt dystre image helt, heller.
Det har vært en fin uke. Vi koser oss på jobb (helt topp å få inn Gyda/Kirsten også :) ). I går var vi på sommerfest i barnehagen. Jeg fikk se et larvetre. Veldig ekkelt, men ganske stilig. Et stort tre, dekket av larver og hvit spindelgreier.

Og jeg har gjort ihvertfall én god gjerning denne uka...

Jeg forsøkte ihvertfall, men hvor vellykket det var er en annen sak...:

Vi hadde allerede hatt en liten konfrontasjon, damen på bussen og jeg. Det begynte med at jeg fant ut at jeg skulle være snill, siden hun slet sånn med å komme seg inn på bussen med gåstolen sin. Jeg hadde tross alt en bra plass, hvor det både var rom for å strekke ut bena, og å se ut vinduet fremme. Jeg er ikke en spesielt edel person - men noe må ha gjort at ånden var kommet over meg denne dagen. Gåstolen var parkert, og jeg flyttet meg fort over i setet hvor jeg ble sittende med ryggen til kjøreretningen. Jeg gav damen min beste værdame-bevegelse med hånden, for å vise henne vei til det fine setet jeg hadde hatt frem til nå. Hun bøyde seg over meg med smale øyne:
-Skal du sitte her?
-Vel, jeg tenkte du ville sitte der? *Colgatesmil*
-HVA? Skal venninden din sitte der?
Jeg ser rundt meg. Ingen damer i nærheten. Bare masse menn i dress. Hvilken venninne?
-Nei ingen venninne. Jeg bare... Vel, glem det.
Jeg lusker meg tilbake til plassen jeg først hadde, mens halve bussen lurer på hva grusomme greier jeg sa til damen i sukkerspinn-rosa jakke.

Bussen kjører... Den kjører 30 meter, og da legger gåstolen ut på vandring på egenhånd. Full guffe bakover i bussen. Damen strekker armen sakte ut for å ta den i farta, men gåstolen er langt borte. Hun blir sittende med armen utstrakt. Kanskje hun venter på at den plutselig skal vokse og bli to og en halv meter lang?
Dette er en gylden mulighet til å rette opp fadesen med bytting av plass, så jeg kaster meg etter gåstolen og ruller den elegant rundt.
Tabbe.
Damen ser på meg med panikk i blikket. Munnen har stivnet i et stumt skrik.
Hun trenger ikke si det høyt. Alle ser hva hun tenker:
-Hun stjeler gåstolen min! Hun stjeler gåstolen min! Det unge mennesket stjeler gåstolen min!

Jeg parkerer stolen foran henne, nærme nok til at hun kan holde i den. Men gåstolen har en sterk vilje. Den sliter seg fort løs. At den ene håndbremsen er på, er ingen hindring for en vandringsglad gåstol. Den snurrer rundt og rundt som en tasmansk djevel bakover i bussen.
Nå tenker jeg at damen må ha skjønt at jeg er et snilt og godt og edelt menneske, så jeg setter etter stolen igjen.
Tabbe.
Igjen.
Hun ser skrekkslagen ut.
Denne gangen griper hun tak i stolen med begge hender. Knokene hvitner, og hun biter tennene sammen i ren anstrengelse, skrekk og kanskje sinne.
Stolen skal ikke få slippe unna flere ganger. Den unge damen skal ikke få sjansen til å knabbe hennes gåstol igjen. Hva om bussen stopper og åpner dørene akkurat når jeg får kleptomanpølsene mine på hennes gåstol? Jeg ville kanskje vært over alle hauger med min nye, skinnende gåstol før hun fikk sukk for seg.

Jeg kjenner at dette orker jeg ikke se på den neste halvtimen, så jeg samler mot og går bort til damen.
-Vil du at jeg skal sitte der borte og holde gåstolen din?
Hun ser skeptisk på meg.
Lenge.
Plutselig lyser øynene hennes opp. Hun ser forbauset ut. Plutselig går det opp for henne at jeg faktisk ikke har tenkt å stjele gåstolen hennes.
-Vil du virkelig det?
-Jada. Ingen problem.

Gåstolen og jeg finner plassen vår. Jeg holder godt tak i håndtaket. Jeg snurrer foten min rundt dens fot. Så sitter vi der, gåstolen og jeg, mens bussen etterhvert fylles opp av folk. Jeg skuler på alle som går forbi, og alle tror de vet hva jeg tenker:
-Dere får ikke stjele min gåstol! Dere får ikke stjele min gåstol!

Kan like godt begynne å venne meg til tanken. Jeg er ingen ungsau lenger, akkurat.