Roser er falmet, og jeg er likeså.

Jeg er ganske sikker på at det er noe galt med meg som liker rosene best når de er akkurat sånn. Litt falmet, liksom. Kanskje det var noe som kom med alderen? Hmmm... lurer på hvorfor. Haha.

I kveld var jeg på kino og så The King's Speech. Utrolig fin film med gode skuespillere. Litt morsomt å komme hjem og finne samme Colin Firth i en skikkelig kjip film fra tjue år tilbake på tv'en.

På vei hjem fra filmen var det hjort overalt. Ikke mindre enn tre flokker passerte vi på turen hjem, massevis av lysende øyne som stirret på bilen fra jordene, og vel hjemme sto det en enslig hjort og beitet bortforbi huset også. Vi har alltid sett masse hjort her, men nå for tiden er det uvanlig mye syns jeg. Det er koselig, og de er fine - så lenge de ikke spretter ut foran bilen.

Klokka er mye, helgen er over, og boop skal snart tasse i seng. Natta.

Foggy... and smokey

foggy days

foggy daze

Jeg har vært inne i en periode med fullstendig nyhetsavhengighet. Det er noe som er skrekkelig plagsomt, for jeg sitter og zapper fra nyhetskanal til nyhetskanal, mens jeg bare irriterer meg over dårlig dekning og at det ikke kommer nye nyheter hvert femte minutt (Jeg syns egentlig verden er forjævlig for tiden, og jeg venter på at en stemme plutselig skal bryte inn og si at det kommer en ekstra nyhetssending om at alt har ordnet seg på mirakuløst vis). Så i et desperat forsøk på å rive meg løs, har jeg i kveld sett andre ting, og spilt Mario på minis Nintendo.

Og akkurat nå har jeg tatt et glass hvitvin mens jeg ser på...

...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit.

I tolvårsalderen var min favorittfilm...
...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit.

Den gangen hadde jeg en litt lang sykeperiode, og jeg lå på sofaen og så et VHS-opptak av
...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit (ok, nå gjentar jeg meg selv...) igjen og igjen. Jeg tror jeg kunne alle replikkene utenat.

(På sykehuset holdt jeg på å bli klin kokos av hun som lå ved siden av meg og hørte på den splitter nye Portveien 2-kassetten (du vet, den med Ta en potet), men jeg tipper hun ble sprø av å høre meg sitere the Bandit og nynne på East Bound and Down også... :-S )

Når jeg ser den nå, skjønner jeg ikke helt den gamle fascinasjonen, og replikkene har jeg visst glemt for lenge siden. Men jeg vil nå likevel påstå at Burt Reynolds var tøffere enn Jonas Brothers.

Det var egentlig bare det jeg hadde å si idag. Jepp. Bare det.