Turer i skog og mark! Det var DET jeg sa!

Jeg liker turer i skog og mark...
Jeg mener på ordentlig. På med støvler (helt vanlige støvler, mener jeg! Støvler på, før man trasker avgårde i våt mose mellom kratt og trær. Var det tydelig nok? Skjønner alle hva jeg mener nå?)

Dere forstår: For en tid tilbake fikk jeg noen megetsigende blikk.
–Ja, vi vet jo alle hva det er kode for...
–Hæ? Hva mener dere? Hva er kode for hva da?
Fnising rundt bordet.
–Liker turer i skog og mark, liksom... Skog & Mark...
Boop ser ut som et spørsmålstegn en liten stund.

–Åhhh! Dere mener... Åhhh...
–Kontaktannonser er fulle av sånne koder, altså. Trodde du virkelig at "turer i skog og mark" betyr turer i skog og mark på ordentlig?
–... øh, ja..?

Det kan da UMULIG være bare meg som har levd i naiv uvisse om disse kodene? Det må være tusenvis som meg der ute! Plutselig får jeg en endeløs rekke med bilder i hodet. Tenk dere bare alle misforståelsene dette må ha ført til opp gjennom årene!

Se for dere gamle Ola i tømmerkoia som endelig tok mot til seg og satte inn annonse i Allers i 1978:
"Jeg er en snill og stillfaren mann, som ennå er ganske sprek og spenstig på tross av alderen. Jeg liker turer i skog og mark, lærarbeid og peiskos. Bill.mrk.: "Mørke kvelder i skogen""

Nervøs venter han med nylaget kokekaffe på kanna, etter å ha tørket støv av elghodet på veggen – og etter å ha striglet den gamle, utstoppede reven som han fanget i 1953 på andre siden av Vetlemyrsnipetjødn. Og så banker det på den grønnmalte, gamle døren, og inn kommer Dominatrix Beatrix fra Oslos vestkant, kledd i svarte lakkstrømper og rød velurkappe med en kjetting rundt halsen og et digert andreaskors på slep... Holy crap... Gamle Ola falt kanskje død om av sjokk der og da! Hvor mange uforklarlige dødsfall har disse kodene for de innvidde på samvittigheten?

Og når vi snakker om de innvidde. Kanskje Petra i Mannebladet Tøffe Menn i 1995 var en av de innvidde? Kanskje satt hun der i sitt skumle, spesialkonstruerte fangehull og raslet med oksepisken og filte sine stålnegler da villmarkens sønn Gustav banket på. Gustav i grønne Viking-støvler med praktisk snøring (og lappet med sykkellappesaker), og nyinnkjøpt tomannstelt og thermos med rykende grønnsakbuljong, og en bøttehatt med selvlagde fiskefluer (nye, rosa fluer til søte Petra)... Stakkar Petra... Stakkar Gustav!

Jeg grøsser når jeg tenker på hvilke andre ting som kanskje er koder som har gått meg hus forbi, men velger egentlig at jeg ikke vil vite om dem. Jeg vil ikke at flere mulig sanne historier skal hjemsøke meg og ta ifra meg nattesøvnen.

Jeg ville bare oppklare eventuelle misforståelser fra min side opp igjennom årene. Hvis jeg noen gang har sagt at jeg liker turer i skog og mark - så er det fordi jeg liker nettopp det!

BEVIS A:
 

ZZZzzzzhit!

Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro. Jeg møtte på en hoggorm, og skapte meg koko.

Fy søren! Skulle gjerne vist dere bilde. Av hoggormen, that is. Ikke av meg - som sto stiv som en stokk oppå en stein og turde hverken å gå frem eller tilbake. Men jeg var rett og slett ikke i stand til å ta bilde. Jeg var ikke i stand til å tenke på at kamera var oppfunnet engang. Jeg var ikke i stand til å tenke på noe annet i denne verden enn at inni lyngen der, var en orm som kanskje var minst fem meter lang, og sikkert i stand til å tygge meg, svelge meg og spytte meg ut igjen.

Jeg har sikkert fortalt om min ormefobi før. Æsj, som jeg hater de krypa! Jeg tuller ikke - jeg får frysninger bare jeg ser en slange i tegnefilmer... Og der kom jeg trampende, ante fred og ingen fare, bablet i vei om ett eller annet som sikkert ikke var viktig, med brodern som kom rett bak meg i løypa. Og så er det noe som beveger seg noe veldig ved foten min. Ikke lite og blafrende som et insekt, ikke klakkende og plutselig som en løs stein - nei, buktende og illevarslende som... ja, som en orm.

Og der løfter den hodet, krøller seg rundt med all sin ekkelhet, før den snor seg unna joggeskoen min. Nesten over skoen min faktisk. Sikksakkmønstret og motbydelig.

-Å GUD! Åhhh guuud! En orm! En orm! En hoggorm! Å gud!
Akkurat så intelligent hørtes jeg ut. Kjente at jeg var grådig stolt av min egen oppførsel akkurat da. Not.

Og samtidig hoppet jeg som en sprettball fremover på stien.

... boing... boing... boing...

...til jeg landet på en stein. Og der sto jeg med beina i kryss og turde ikke bevege meg i tilfelle snoken da ville se meg, komme etter meg - og ta meg.

Lenger bak virret brodern forvirret rundt:
-Hæ? En orm? Hvor? Jeg vil se! Søren, jeg vil se den også!
-Erru' helt fjern?
-Men jeg vil se!
-Dust!

....

-Skal vi gå videre, eller?
-Eh, Videre? Nei takk. Jeg tror jeg bare står her, jeg. Likte meg så usedvanlig godt på denne steinen. Tenkte vi kunne stå her en stund. Bare nyte stillheten, spise nistepakken, og kanskje gå hjem utpå høsten... eller når snøen kommer.

Brodern så litt rådvill ut.
-Skal vi gå tilbake?
-TILBAKE? Er du spinnvill? Da må jeg jo gå forbi der ormen er!
-Øh...

Jada, det sier seg selv - jeg kom meg videre. Ellers ville jeg jo ikke sittet her nå.

Og historien min har ikke noe poeng eller noe moral, og det er ingen som helst fornuftig grunn for at jeg skriver dette, eller for at du leser det. Følte bare et veldig behov for å få det ut. Og akkurat nå er jeg bare veldig overrasket over hvor mye jeg kan lire av meg om en orm som krysset min vei i bare brøkdelen av et sekund. En orm som kanskje aldri har gjort en flue fortred.

Kanskje ligger den akkurat nå og forteller sin historie til ormevennene sine og sier:
-ZZZZzzzzhit! Jeg znodde meg avgårde fort som bare tuuuzan, menz det ekle beiztet av et mennezke hoppet etter meg og ville zikkert zpize meg! Fy zøren, azzå! Tror jeg bare blir liggende under denne zteinen en stund, jeg.

Når alt annet blir ubetydelig.

Det har ikke vært så fristende å blogge i det siste. Plutselig skjer det ting som gjør at alle hverdagslige hendelser og småting føles fullstendig ubetydelige. Men hverdagslige ting er ikke ubetydelige, og det er viktig å huske på.

Det er så mange ting som kan sies når grusomme ting rammer så mange uskyldige, slik som vi har opplevd i Norge nå. Men det meste har vært sagt mange ganger, fra mange hold - og selv om mine tanker er mine, så har de nok blitt tenkt av de fleste andre også.

Jeg liker tanken på at landet vårt nå forenes i kjærlighet, åpenhet, omtanke og forståelse. Men som så mange andre, sitter jeg med en ekkel følelse av at den samme kjærligheten, forståelsen og verdigheten ikke ville vært den samme om det var andre personer eller grupperinger som sto bak terrorangrepene i Oslo den 22. juli. Det er forskjell på verdighet og nummenhet. På samme måte som slik vi ikke vil assosieres med "terroristen som visstnok ikke skal nevnes ved navn", må det være en viktig lærdom for oss alle at heller ikke den vanlige muslim i gata vil assosieres med islamistiske jihadister.

Og hvorfor skal ikke Anders Behring Breivik nevnes ved navn? Vi har aldri hatt problemer med å nevne andre ekstremister eller massemordere ved navn. Har du noen gang byttet ut navnene Hitler, Osama bin Laden, Mullah Krekar, Stalin, Pol Pot eller Saddam Hussein med "han som ikke skal nevnes ved navn"? Er det fordi at det er noe dypt inni oss som synes det er skamfult at vårt samfunn kan ha avlet et slikt monster? Vårt åpne, fordomsfrie samfunn?

Jeg håper virkelig at det er riktig. At alle nordmenn nå kan omgåes våre medmennesker med nyfunnen kjærlighet, forståelse og verdighet... At dette varer lenger enn til at det første sjokket har lagt seg, og at det rekker lenger enn til vår egen ytterdør. Lenger enn til vårt nærmeste nabolag.

Jeg sender fremdeles alle mine varmeste tanker til de etterlatte, til ofrene, til alle de som måtte være vitne til disse umenneskelige gjerningene... Jeg håper de alle får all den hjelpen de trenger for å komme seg videre i livet. Jeg håper at så god hjelp finnes. La oss ikke glemme det som skjedde, og la oss heller ikke glemme det som sto bak - hverken personen eller holdningene.

La oss forhindre at noe slikt noengang skjer igjen.