Sider

In three words I can sum up everything I've learned about life. It goes on. ~Robert Frost

15. mars 2008

Telle sauer, eller skrive tull?

Jaddajaddajadda... jeg er en skikkelig elendig blogger. Jeg trodde jeg skulle bli bedre, men det ser ikke ut til at noe virker. Med tre blogger, hvor alle tre blir mindre og mindre oppdatert, er det tydelig at jeg bare rett og slett s**er i blogging.

Nå har jeg lagt inn Betty Carter på siden her, slik at jeg kan lokke meg selv inn her, og kanskje bli fristet til å skrive noe i blant. Eller jeg kan gå til plan B, og skrive til krampa tar meg nå, og med god samvittighet vente i noen måneder til før jeg blogger igjen.
Du står ved et veiskille her: Du kan velge å lukke øya halvveis igjen, dempe belysningen, lene deg godt tilbake, og lytte til Lonely House mens du nipper til et glass rødvin (eller brus om du er av den typen). Eller du kan velge den noe mindre atraktive ruten, og lese videre når jeg nå skal skrive altmulig om absolutt ingenting verdt å vite.

Ok...
kremt...
(hva er det egentlig folk skriver om i bloggene sine?)

La meg begynne med... Ja! Jeg gjorde mitt tapreste forsøk på å starte et nytt og bedre Martha Stewart-liv. Scroll ned, så vil du se at jeg faktisk har filtet tilogmed. Og jeg gjenoppdaget makramé her for litt siden. Ikke fordi jeg egentlig liker det, men fordi jeg fant ut at det var en ting man absolutt bør kunne hvis man skal være som Martha Stewart, og slik at jeg en dag kunne ha en blogg hvor jeg viste frem mine fantastiske makramé-kreasjoner. Etter 30 nesten like armbånd (som luktet kumøkk - ja, hamp lukter kumøkk - jeg anbefaler ikke å smykke deg med hamp en kveld på byen), ga jeg opp det prosjektet. det ble rett og slett litt kjedelig i lengden - over, over, under, gjennom, bladibla, omattatt og omattatt. Men jeg lærte meg ihvertfall å lage makramé, og det kan bli nyttig dersom jeg en dag finner ut at jeg skal bli sjømann (visste du at det var sjømenn som startet med makramé? Du kan altså klandre sjøens helter fra fortiden for de skrekkelige uglene og hengeplante-dingsene du måtte knyte i formingstimene - makramé er ikke oppfunnet av damer med sans for nips.) Men all ære til Martha og alle som er som henne (innerst inne har jeg fremdeles en drøm om at jeg kan bli en del av den klubben...)

Og så var det den politiske perioden... Den begynte med at jeg satt ved middagsbordet og diskuterte verdensproblemer slik jeg ofte gjør. Det vil si, jeg diskuterer egentlig ikke. Jeg bare forteller hvordan verdensproblemer lett kan løses hvis ting bare ble gjort på min måte. Det var da jeg fant ut at bloggen min måtte bli et sted for mine politiske ytringer, og hvis bare folk kom og leste det jeg skrev, ville jeg bli valgt til ny statsminister på flekken, og jeg ville bli hyllet som den som løste alle verdens kriser på rekordtid - og dette hørtes så slitsomt ut, at jeg fant ut at det nok var best å holde meningene mine for meg selv. Dermed ble min politiske bloggekarriere avsluttet før den begynte (og det var kanskje like greit, for det er egentlig mer enn nok av slike blogger der ute).

Andre tema:
Filmer: Ser nesten ikke filmer, og de jeg ser er så gamle at ingen gidder å lese om dem.
Musikk: Hører ikke spesielt mye musikk, og den jeg hører er så gammel at ingen gidder å lese om den.
Bøker: Leser faktisk litt bøker, men de jeg leser er så gamle at ingen gidder å lese om dem.
Mote: Bwahaha

Men dette er min blogg, og jeg kan skrive om det jeg har lyst til, og så lenge ingen sikkert gidder lese, likevel, så kan jeg avsløre skikkelig pinlige detaljer om meg selv...

...Som at et av mine favorittprogrammer på tv handler om folk som fisker krabbe i Beringhavet. En gang i uka, når resten av verden sover, finner jeg frem min mørke sjokolade og ser på skikkelser i oransje oljeregntøy som kaver rundt på våte, isete dekk og drar opp krabber. (Ja, jeg nevnte jo at jeg trente til jeg kanskje en gang blir sjømann!)

(Nå er jeg skikkelig lei av å skrive, altså)

Jeg merker at blikket mitt oftere og oftere søker tv'en, i et desperat ønske om å finne noe som kan få meg bort fra min plan om seks måneders blogging i ett innlegg. Men fytti katta, det er masse rart på tv om natten. F.eks. utallige program om oppussing. Når ble dette som en slags idrettsgren som skal fullføres på kortest mulig tid? Hvem vil vel ha besøk av noen som sier de skal fikse opp hele huset ditt på under en time? Enhver raring skjønner vel at sjangsen er stor for at resultatet blir deretter. Hadde noen "overrasket" meg med knall lilla soverom, og stuevegger av trespon... la meg bare si det sånn, at de hadde ikke ønsket å overraske meg flere ganger.

Nei, nå gidder jeg ikke mer. Det er ikke noen som har lest helt hit likevel. I så fall er de rarere enn meg. Så jeg sitter her - i min blogg - lonely house.

5 kommentarer:

Camilla sa...

Jeg leste helt ned!!!!! og flirte mye gjennom innlegget ditt:)
Jeg skulle ønske at jeg hadde et Martha Stewart liv jeg også, men jeg har ikke tid til det for jeg har mitt eget liv i tillegg! Er svært glad du droppet den politiske bloggekarrieren din før du begynte, da måtte jeg nok tatt bloggen ut av feeden min - selv om du sikkert hadde blitt en utmerket statsminister! Angående krabbefiske, er det de på discovery som fisker kongekrabbe?? Jeg ELSKET det programmet, helt til en (dust) her ute på jobb la ut om hvor overdramatisert og bladi bladi det programmet var. Da mistet jeg helt lysten på det (håper ikke jeg gjorde det samme med deg nå da:) Men så lenge facinasjonen varte- var det dramatisk og knallgøy å se på! Ser frem til nye poster fra deg :)
Takker for fin musikk!

Ellen sa...

Heheh Boop - underholdende innlegg. Bare fortsett sånn hver natt du!:o) Ha ei strålende palmehelg!

CHRISTINE sa...

Får si meg enig med Ellen, bare fortsett med å skrive det du har på hjertet du, jeg trakk hvertfall på smilebåndene :D

God helg!

Maya sa...

Leste til bunns jeg og lo godt...du skriver herlig..og jeg digger det programmet jeg og!

ParentesFantomet sa...

Jeg leste og hele greia :) og fikk trent lattermusklene litt :)