Forsetter og sånn

Bare innom og ser til bloggen min, som stort sett har lagt brakk dette året også. Har nå kommet noen timer ut i 2009, og det ser foreløpig lyst ut. Solen skinner i det minste. Eller gjorde ihvertfall, før mørket falt på.

Som vanlig har jeg lite å fortelle. Jeg kunne sikkert fortalt mye, men enkelte ting er best å holde for seg selv. Året kom og gikk. Jeg jobbet, mannen jobbet, mini-Boop gikk i barnehagen. Ingen store omveltninger i den hjemlige sfære.

I julen var vi på vestlandet. Det er alltid godt å møte familien, og i år var vi så heldig å være samlet hele gjengen, selv om vi var delt opp i to leire på selve julaften.

Jeg har vanligvis ikke nyttårsforsett, men i år har jeg faktisk flere. Jeg skal bli flinkere å kildesortere, og så hadde jeg ett som jeg allerede har glemt (tror det var noe om at jeg skal lage middag oftere). Og så skal jeg slutte helt å røyke (noe som burde vært enkelt, siden jeg egentlig ikke røyker sååå mye). Og så har jeg et par forsetter som er veldig viktig for meg, men som jeg nok heller ikke vil dele. Jeg bare håper jeg klarer å gjøre noe med dem.

Apropos det å lage middag: Jeg ønsket meg en spesiell kokebok (Jamie Oliver: Jamie Hver Dag) til jul. Og jeg fikk den! Det betyr at jeg MÅ lage middag ihvertfall noen ganger. For en tid tilbake hadde jeg påtatt meg det dristige vågestykket å lage pizza til familien. Sannheten er at jeg faktisk er ganske flink å lage pizza, når jeg først er i siget. Men det hører med til sjeldenhetene at jeg er i dét siget. Så lenge siden er det, når sant skal sies, at mini-Boop ikke kunne huske å ha sett det før. Hun stirret storøyd på meg mens jeg sto der og la på fyllet:
-Hva gjør du, mamma?
-Jeg lager pizza.
-Lager du pizza? ramlet det vantro ut av henne.
-Ja, er nå det så rart? svarte jeg litt småirritert.
Småirritert fordi jeg nok følte det litt pinlig at hun ikke kunne huske å ha sett meg kokkelere før.
Ungen forsvant noen minutter, men så kom hun tilbake, snikende rundt hjørnet:
-Mamma?
-Ja?
-Eh... Du vet at den må inn i komfyren også, ikke sant?

Stakkar, lille, skjønne unge. Er det rart at mor ønsker seg kokebok til jul? Og at jeg fantaserer om å bli en ny og bedre husmor dette året? (La meg bare ha det sagt, for de som ikke vet det: Her i huset spiser vi både godt og mye og ofte, selv om jeg er udugelig ved grytene. Husfar svinger seg på kjøkkenet flere ganger for dag. Man vil jo ikke at noen skal tro at ungen går rundt og sulter, eller lever på nudler alene)

Men nå avslutter jeg her. Det får være MÅTE PÅ blogging!

Og selvsagt:

GODT NYTT ÅR!