Du store Alpakka...

Det går mot mildere tider, sies det. Nå skal det bli både mildt og regn og slaps og gjørme. Det går mot vår. Hver gang jeg forteller folk at jeg ikke liker våren, blir jeg møtt av hevede øyebryn og et spørsmål om hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bare liker det ikke, og sånn er det. Jeg liker ikke når bakken er våt og gyngende, og dødt gress fra ifjor ligger klistret flatt og fargeløst. Hundeskitt som dukker frem fra under snøen, og ligger og lukter overalt - og her er det hester allesteder også, så det blir enda flere ubehagelige overraskelser i grøftekanten. Jeg skulle ønske jeg kunne krype ned i et hull og komme frem i midten av mai, når det meste av våren er over.

Neida, jeg vet at det ikke blir så ille. Det er faktisk vårdager innimellom jeg tar meg i å nyte våren. Å ta med seg kaffekoppen ut og høre fuglene synge, se krokusen presse seg opp gjennom jorden, og oppdage at man kan ta av seg jakken og kjenne solen varme litt. Men det kunne vært flere slike dager. Februar, mars, april... de varer evig de månedene. Men jeg skal lære meg å like våren... tror jeg. Jeg skal lete etter positive ting hver vårdag. Tenk positive tanker, Boop.

Her er noe positivt:
Jeg shoppet litt garn hos Mari Anne i går. Hun har det lekreste Alpakka-garnet. Sjekk ut garnet i butikken hennes. Jeg har planer om å strikke flere av mønstrene hun hadde fra Du Store Alpakka. De hadde utrolig mye fint, både til voksne og barn. Må bare planlegge litt... Handlet bare litt av hvert igår, for å prøve - og jeg er allerede godt i gang med leggvarmere i Sterk (40% Alpakka, 40% Merino, 20% nylon), og en sommertopp i Tynn Alpakka (100%). Sterk egner seg godt til sokker også, og det er kjempemykt og deilig :)

På søndag var vi på skøytedag (skøytebilder igjen!). Vi var der bare et par timer, for jeg ble skrekkelig kald etterhvert, og miniBoop hadde gnagsår, så vi tok med oss termos og engangsgrill hjem til min mor, og jeg fikk grillet pølser til mini og fetterene hennes. Det var hyggelig det også.

Skøytetrening

Jeg har ikke så mye å skrive om idag... Men tenkte å legge ut litt bilder bare.

Her er miniBoop med Mormor og Beste på isen. Beste lærte henne noen skøytetriks - bøye knærne, hendene på ryggen, skyve fra... Hun var så lærevillig. Og i morgen er en ny skøytedag.
Og jeg bare kravlet inn i en spennende hule i fjellet. Jeg turde ikke gå så langt inn da... Gudene vet hva som kanskje bor inni der!

Og så noen bilder fra en fin formiddagstur i skogen på torsdag:

På glattisen

Vi har hatt noen nydelige dager i det siste, og jeg måtte grave frem hauggamle skøyter og gå på isen med miniBoop. Hun fikk bruke de skøytene jeg hadde som liten, og jeg fant et enda eldre par som passet meg. Egentlig har jeg lengdeløpskøyter, men det ville ikke mini høre snakk om. Sorte skøyter var liksom ikke greia.

Så vi dro på tur, med kakao og boller i sekken, og fant oss en lun krok bak en stor stein. Mitt skøyte-comeback ble kortvarig. Selv om jeg er rene Sonja Henie i hodet mitt - ble det liksom ikke like elegant når jeg kom på isen. Det hjalp ikke at skinnet i skøytene var blitt steinhardt de siste førti årene, slik at det føltes som fottøy fra en 1400-talls rustning. Så jeg krøp bak steinen min igjen, og koste meg med kakao, og så på miniBoop som skøytet ivrig ivei.

-Å gå på skøyter er KJEMPEgøy, mamma! Gøyere enn ski tilogmed. Men du, mamma, du er ikke laget for skøyter, du...

Sånn ellers:
Jeg var lei av å fryse på føttene. Kjøpesokker duger liksom ikke. Så her en dag fant jeg frem masse smårester ullgarn, og strikket meg lange sokker. Oi, så varme de er! Stygge kanskje - ikke de lekreste fargene, men varme.

Hvis du vil strikke lange sokker, finner du en enkel oppskrift her:
Stripe-på-stripe-strømpe hos Pickles


Og til slutt må jeg vise bildene som jeg ønsket meg til jul - og fikk! Har endelig hengt dem opp, og nå henger de over spisebordet. Jeg syns de er så fine!

Snikende ekorn

Jeg er ferdig med en helt ny kolleksjon stempler, og de er klare for produksjon. Dessuten er jeg nesten ferdig med en annen kolleksjon, og det føles bra. Men så har jeg også jobbet med dem som besatt i det siste. Natt og dag - og det begynte jeg å kjenne på kroppen også.

Derfor snørte jeg min sekk (kameraveska) idag, og la ut på skogstur. Ikke så innmari langt, men en akkurat passelig tur før mini skulle hentes på skolen. Vi bor litt i skyggen fra fjellene noen vinteruker. Dvs at et par uker før, og et par uker etter jul, rekker ingen solstråler frem til bygda vår. Da solen plutselig kikket frem mellom fjellene her om dagen, var det et svært gledelig gjensyn. Først skjønte jeg ikke helt hva som var forandret. Det hadde jo vært blå himmel i det siste - men denne dagen var det så merkverdig lyst og fagert. Og så slo det meg. Det var solen som var tilbake! Enda større grunn til å traske utomhus idag.

Blå himmel. Sol... 4 minusgrader. Nydelig.

Og jeg gikk og gikk. Etter å ha gått langt og lenge, og lenger enn langt (Jaddajadda, jeg overdriver. Det var bare snakk om en kilometer oppi gata her), så jeg en sti. -Hmmm... hvor fører denne stien, mon tro? tenkte jeg (Neida, jeg tenkte ikke det - jeg kjenner denne bygda som min egen bukselomme. Så klart jeg visste hvor stien førte). Så dermed vandret jeg glad innover i skogen mens jeg plystret en liten trall.

"Druknende drage, skjult ekorn"

Det er ikke skummelt i skogen. Det er ikke skummelt i skogen når man er mutters alene, og ingen lyd av sivilisasjon kan høres. Det er ikke skummelt når man plutselig ser spor av kjemperovdyr (kan ha vært en hjort - men sikkert en veldig farlig hjort) som krysser stien. Det er slett ikke skummelt når en trost på størrelse med en ørn letter fra en gren og drysser snø ned i hodet ditt mens den forbereder angrepet og middagen. Det er ikke skummelt når du plutselig skjønner at hvis du ramler utfor skrenten her, ruller du 40 meter ned i et islagt vann som kanskje har veldig hard is - eller kanskje et råk med iskaldt vann hvis du er heldig - og ingen, ingen, ingen i verden vet hvor du er.

Men det er utrolig hva man kan tilegne seg av overlevelseskunnskap fra sofakroken. La oss kalle ham... hmm... Gear Bylls. Den ultimate overlevelsesguruen. I Sibir. -30 grader. Ulevelige forhold (glem ungene som lekte utendørs i barnehagen i -42 her om dagen. Snørrete, glisende, rødkinna unger som trillet latter mot kamera og sa at -42 er ikkeno')
Hvordan ville Gear håndtert en sånn tur?

Gear gikk ved siden av meg på den smale stien. Vi holdt begge et årvåkent blikk på alt rundt oss.
-Her er hjortespor, Gear. Hva skal vi gjøre?
-Ikke stans, Boop! Du dauer på få sekunder hvis du stopper i denne kulda. Hold deg i bevegelse hele tiden!
Jeg hoppet og spratt rundt sporene, slo floke og gnidde på ørene mine. Gear studerte sporene.
-Det finnes ikke bjørn i dette området. Dette må være hjort, ja. Bjørnen har forresten ikke klover... tror jeg, mumlet han. -Men dette er flott. Dette betyr at det finnes mat her.
Han tok frem kniven sin og skar litt bjørkenever av et tre. Så rakte han meg halvparten, og ba meg passe godt på det.
-Dette kan vi bruke til mat, brensel og tilogmed skosåler hvis vi trenger det... Og det aner meg at vi kanskje vil trenge det.

Idet han skulle legge kniven tilbake i slira, oppdaget vi at knivbladet satt fast i hånden hans.
-Oh no! utbrøt Gear. -Dette burde jeg tenkt på. Metall fryser fast i huden på sekunder i denne temperaturen. Den eneste måten å få den løs er å.... (på TV tisset han på den, men det blir litt for voldsomt for mitt hode) ...å puste på den! Gear tok et dypt drag av den kalde luften, og så pustet han lenge på knivbladet til det løsnet fra håndflaten hans.

Vi fulgte hjortesporene videre, mens hånden min knuget om brenselen/maten/skosålene i lomma. Etter en stund snublet vi over ekornspor i snøen også. Gear ble skikkelig gira.
-Ekorn er bra! utbrøt han. -Ekorn betyr at det er kongler her, og kongler kan være skikkelig god næring dersom man spiser nok av dem.
-Supert, tenkte jeg. -Kongler høres deilig ut. Not!
-Vi kan fange ekornet og spise det også, sa Gear. -Vi kan grille det, dersom du har med flint.
-Flint?
-Ikke fortell meg at du går i villmarka uten flint? Herr Bylls så oppriktig sjokkert ut.
-Jeg bruker lighter, jeg. Foretrekker lissom det, mumlet jeg litt fornærmet. (-Bruk din egen flint, dust. tenkte jeg)

Vi trasket videre på jakt etter kongler og ekorn. Gear fortalte meg hvor skumle ekorn kan bli når de er desperate.
-De kaster seg over byttet og klorer det til døde. Etterpå spiser de innmaten, før de stikker av. Jeg grøsset og tenkte på ekornene hjemme i hagen. Aldri hadde jeg trodd at jeg levde med en slik dødsfelle i bakgården.

Ganske riktig. Femti meter lenger fremme var stien sperret av et digert hjortekadaver. Ekornet hadde ommøblert trynet på den, og spist innvollene.
-Fantastisk! ropte Gear. -Nå hadde vi utrolig flaks, Boop! Dette er det som kan redde livene våre.
(-Nå overdriver du, tenkte jeg. -Vi har jo ikke akkurat vært i skikkelig fare ennå. Bare en liten formiddagstur i skogen)
Jeg kikket meg litt engstelig rundt.
-Tror du ekornet er mett nå?
-Ja, det tror jeg. Vi er trygg for det monsteret for en stund.

-Kom igjen! Nå gjelder det å raska på før vi fryser ihjel, ropte Gear. -Kryp inni med meg!
-Hæ?
-Inn i hjorteskinnet! Ekornet har rensket det for oss, dette er det perfekte stedet å holde varmen. Kjenn her, skrotten er fortsatt varm! Gear var supergira nå.

-Gear, jeg syns du skal dra hjem, jeg. La meg fortsette turen alene. Bylls så litt furten ut, men det varte ikke lenge.
-Ok... Men HEY, jeg kan bruke dette skinnet videre jeg! Nye farlige eventyr venter sammen med teamet mitt.
Han bredde hjorteskinnet ut på snøen og satte seg på det. Så satte han utfor en 40 meter høy skrent med skinnet som akebrett.
-HoHooooo...... hørtes han idet han forsvant nedover mot det islagte vannet.

Og jeg gikk hjem.

Og se nå her hva all den friske lufta gjør med hodet mitt! I alle dager?
Kan jeg poste dette, da?

Bør kanskje være forsiktig med seine jobbekvelder med Discovery Channel i bakgrunnen fra nå av...

Nyttårsfeiring

Vi hadde en fin nyttårsfeiring. Stort sett. Nesten hele veien.

Vi feiret dagen hos søstern (Flis) og familien hennes på Os. Flismannen laget Kalkun med masse tilbehør, og vi spiste til vi nesten trillet bort fra bordet.

Etterpå fikk ungene gå nyttårsbukk til de nærmeste naboene. Denne tradisjonen er ny for miniBoop, siden det ikke var vanlig med slikt der vi bodde før. Men hun har jo hørt oss andre snakke om det. Kostyme skulle hun låne av fetterene sine, men hun satte seg fullstendig på bakbeina når valget sto mellom Darth Vader og Batman.

(Boop, derimot, hadde det veldig morsomt i Batman-kostymet selv... Veldig morsomt.)

Heldigvis kom vi til enighet, og hun gikk til slutt som nissejente - eller nissekjerring, som hun furtet frem når jeg surret sjalet mitt rundt henne.
-Det er bare gamle kjerringer som bruker sånne, mamma!

Min kraftige forkjølelse var på retur, men siden miniBoop bare var såvidt over en runde omgangssyke, ante det meg at det kunne bli mer sykdom innen 2010 var kommet ordentlig igang. De fleste rundt bordet hadde allerede vært gjennom en sånn runde, men hos oss var det bare mini som hadde hatt det.

Derfor var det like greit å ta det veldig med ro, selv etter å ha sett et halvt u-hjelpsbudsjett bli fyrt av mot fullmånen, og etter at ungene forlengst var i seng. Et par glass vin og ett glass champagne var det likevel rom for, når vi voksne benket oss rundt brettspillet Kranium utpå natten.

Jeg var egentlig i fin form, og trodde vel egentlig at dette ville gå helt bra. Jeg burde vel kanskje ant at fomen ikke var helt som den skulle når de andre gjettet "gikt", når det jeg egentlig mimet var "vannseng"... Jaja - det er greit å kunne skylde på at det sikkert var sykdom...

(sannheten er vel kanskje at Boop ikke lenger er det hun engang var)

Jaja... så gikk jeg inn i det nye året med årets første runde omgangssyke for min del. Spennende feberfantasier (nå vet jeg hvorfor enkelte mener å se lysvesen og lysfontener. Det er bare høy feber til nyttår), og ribbet for matlyst (begynner såvidt å bli klar for årets første måltid nå).

Vel, Boop ønsker dere en fin lørdagskveld. :)
(BatBoop-bilde kommer)