Sider

In three words I can sum up everything I've learned about life. It goes on. ~Robert Frost

14. januar 2010

Snikende ekorn

Jeg er ferdig med en helt ny kolleksjon stempler, og de er klare for produksjon. Dessuten er jeg nesten ferdig med en annen kolleksjon, og det føles bra. Men så har jeg også jobbet med dem som besatt i det siste. Natt og dag - og det begynte jeg å kjenne på kroppen også.

Derfor snørte jeg min sekk (kameraveska) idag, og la ut på skogstur. Ikke så innmari langt, men en akkurat passelig tur før mini skulle hentes på skolen. Vi bor litt i skyggen fra fjellene noen vinteruker. Dvs at et par uker før, og et par uker etter jul, rekker ingen solstråler frem til bygda vår. Da solen plutselig kikket frem mellom fjellene her om dagen, var det et svært gledelig gjensyn. Først skjønte jeg ikke helt hva som var forandret. Det hadde jo vært blå himmel i det siste - men denne dagen var det så merkverdig lyst og fagert. Og så slo det meg. Det var solen som var tilbake! Enda større grunn til å traske utomhus idag.

Blå himmel. Sol... 4 minusgrader. Nydelig.

Og jeg gikk og gikk. Etter å ha gått langt og lenge, og lenger enn langt (Jaddajadda, jeg overdriver. Det var bare snakk om en kilometer oppi gata her), så jeg en sti. -Hmmm... hvor fører denne stien, mon tro? tenkte jeg (Neida, jeg tenkte ikke det - jeg kjenner denne bygda som min egen bukselomme. Så klart jeg visste hvor stien førte). Så dermed vandret jeg glad innover i skogen mens jeg plystret en liten trall.

"Druknende drage, skjult ekorn"

Det er ikke skummelt i skogen. Det er ikke skummelt i skogen når man er mutters alene, og ingen lyd av sivilisasjon kan høres. Det er ikke skummelt når man plutselig ser spor av kjemperovdyr (kan ha vært en hjort - men sikkert en veldig farlig hjort) som krysser stien. Det er slett ikke skummelt når en trost på størrelse med en ørn letter fra en gren og drysser snø ned i hodet ditt mens den forbereder angrepet og middagen. Det er ikke skummelt når du plutselig skjønner at hvis du ramler utfor skrenten her, ruller du 40 meter ned i et islagt vann som kanskje har veldig hard is - eller kanskje et råk med iskaldt vann hvis du er heldig - og ingen, ingen, ingen i verden vet hvor du er.

Men det er utrolig hva man kan tilegne seg av overlevelseskunnskap fra sofakroken. La oss kalle ham... hmm... Gear Bylls. Den ultimate overlevelsesguruen. I Sibir. -30 grader. Ulevelige forhold (glem ungene som lekte utendørs i barnehagen i -42 her om dagen. Snørrete, glisende, rødkinna unger som trillet latter mot kamera og sa at -42 er ikkeno')
Hvordan ville Gear håndtert en sånn tur?

Gear gikk ved siden av meg på den smale stien. Vi holdt begge et årvåkent blikk på alt rundt oss.
-Her er hjortespor, Gear. Hva skal vi gjøre?
-Ikke stans, Boop! Du dauer på få sekunder hvis du stopper i denne kulda. Hold deg i bevegelse hele tiden!
Jeg hoppet og spratt rundt sporene, slo floke og gnidde på ørene mine. Gear studerte sporene.
-Det finnes ikke bjørn i dette området. Dette må være hjort, ja. Bjørnen har forresten ikke klover... tror jeg, mumlet han. -Men dette er flott. Dette betyr at det finnes mat her.
Han tok frem kniven sin og skar litt bjørkenever av et tre. Så rakte han meg halvparten, og ba meg passe godt på det.
-Dette kan vi bruke til mat, brensel og tilogmed skosåler hvis vi trenger det... Og det aner meg at vi kanskje vil trenge det.

Idet han skulle legge kniven tilbake i slira, oppdaget vi at knivbladet satt fast i hånden hans.
-Oh no! utbrøt Gear. -Dette burde jeg tenkt på. Metall fryser fast i huden på sekunder i denne temperaturen. Den eneste måten å få den løs er å.... (på TV tisset han på den, men det blir litt for voldsomt for mitt hode) ...å puste på den! Gear tok et dypt drag av den kalde luften, og så pustet han lenge på knivbladet til det løsnet fra håndflaten hans.

Vi fulgte hjortesporene videre, mens hånden min knuget om brenselen/maten/skosålene i lomma. Etter en stund snublet vi over ekornspor i snøen også. Gear ble skikkelig gira.
-Ekorn er bra! utbrøt han. -Ekorn betyr at det er kongler her, og kongler kan være skikkelig god næring dersom man spiser nok av dem.
-Supert, tenkte jeg. -Kongler høres deilig ut. Not!
-Vi kan fange ekornet og spise det også, sa Gear. -Vi kan grille det, dersom du har med flint.
-Flint?
-Ikke fortell meg at du går i villmarka uten flint? Herr Bylls så oppriktig sjokkert ut.
-Jeg bruker lighter, jeg. Foretrekker lissom det, mumlet jeg litt fornærmet. (-Bruk din egen flint, dust. tenkte jeg)

Vi trasket videre på jakt etter kongler og ekorn. Gear fortalte meg hvor skumle ekorn kan bli når de er desperate.
-De kaster seg over byttet og klorer det til døde. Etterpå spiser de innmaten, før de stikker av. Jeg grøsset og tenkte på ekornene hjemme i hagen. Aldri hadde jeg trodd at jeg levde med en slik dødsfelle i bakgården.

Ganske riktig. Femti meter lenger fremme var stien sperret av et digert hjortekadaver. Ekornet hadde ommøblert trynet på den, og spist innvollene.
-Fantastisk! ropte Gear. -Nå hadde vi utrolig flaks, Boop! Dette er det som kan redde livene våre.
(-Nå overdriver du, tenkte jeg. -Vi har jo ikke akkurat vært i skikkelig fare ennå. Bare en liten formiddagstur i skogen)
Jeg kikket meg litt engstelig rundt.
-Tror du ekornet er mett nå?
-Ja, det tror jeg. Vi er trygg for det monsteret for en stund.

-Kom igjen! Nå gjelder det å raska på før vi fryser ihjel, ropte Gear. -Kryp inni med meg!
-Hæ?
-Inn i hjorteskinnet! Ekornet har rensket det for oss, dette er det perfekte stedet å holde varmen. Kjenn her, skrotten er fortsatt varm! Gear var supergira nå.

-Gear, jeg syns du skal dra hjem, jeg. La meg fortsette turen alene. Bylls så litt furten ut, men det varte ikke lenge.
-Ok... Men HEY, jeg kan bruke dette skinnet videre jeg! Nye farlige eventyr venter sammen med teamet mitt.
Han bredde hjorteskinnet ut på snøen og satte seg på det. Så satte han utfor en 40 meter høy skrent med skinnet som akebrett.
-HoHooooo...... hørtes han idet han forsvant nedover mot det islagte vannet.

Og jeg gikk hjem.

Og se nå her hva all den friske lufta gjør med hodet mitt! I alle dager?
Kan jeg poste dette, da?

Bør kanskje være forsiktig med seine jobbekvelder med Discovery Channel i bakgrunnen fra nå av...

7 kommentarer:

Vibeche sa...

Utrolig herlig :)
Liker fortellingen din :)

Kari sa...

Synes du skal ta deg masse skogsturer i frisk luft i framtiden når det resulterer i slike spennende fortellinger :-) Har tittet inn hos deg før og sett at du er god med ord, men denne overgår det meste. Fine foto i tillegg! Gleder meg stort til å se den nye stempelkolleksjonen din! - og til slutt: Takk for besøk i bloggen min.

Heidi sa...

Herlig boop!!!!! Du er en herlig forteller!!! Skulle gjerne blitt med på tur mmed deg!!!
Gleder meg til å se stempel kolleksjonen din!!!!

Aquarell sa...

Ha-ha-ha, dette var bra! Måtte virkelig le for meg selv når jeg leste historien din, så dere to for meg i skogen.:D
Flotte bilder, ser ut som du hadde en fin tur.

Catrine sa...

Haha, herlig! Du er en flink forteller! Fikk lyst til å slå følge med deg på tur! Flotte bilder!
Og gleder meg til å se stempelkolleksjonen din! :)
*klem*

May-lill sa...

Nei det er ikke noe i veien med fantasien din. He he

Surfine sa...

Ha ha....herlig!!

Jeg likte historien din veldig godt jeg!!! Takk og lov for at du postet den!

Gleder meg til nye stempler, digger stilen din!