Sider

In three words I can sum up everything I've learned about life. It goes on. ~Robert Frost

9. november 2010

I tilsynelatende nød

-Skal jeg hjelpe deg med kofferten? sa den godt voksne herremannen da vi skulle gå på bussen.
-Nei! kom det kontant fra meg. Jeg skjønte at jeg hørtes litt uhøflig og utakknemlig ut, så jeg tilføyde -du skjønner, den er veldig, veldig tung.
Mannen så litt uforstående på meg, før han lo litt og gikk inn på bussen.

Ja, så klart, det var jo fordi kofferten sikkert var tung at han tilbød seg å hjelpe. Men jeg kunne jo ikke la noen oppdage hvor tung kofferten faktisk var. De ville kanskje trodd at jeg hadde et lik eller fem oppi der. Eller at jeg hadde stukket av med halve nasjonalbiblioteket - eller hele Monolitten av Vigeland.

Sannheten var at jeg bare hadde vært på scrappetur med litt shopping til i Tigerstaden... Men man kan liksom ikke forklare sånt til tilfeldige, forbipasserende, hjelpsomme herremenn. Jeg har nemlig vært ute for sånt før.
Og det går omtrent sånn:

Herremann kommer slentrende bort til jomfru i nød. Sigarettsneipen henger i munnviken, og han blunker litt kult (det funket nemlig alltid på femtitallet):
-Skal jeg hjelpe deg med kofferten?
Tilsynelatende jomfru i tilsynelatende nød har allerede på kunstnerisk vis fått fjorten bæreposer inn på fingrene, håndveska over skuldera, og sliter nå med å få pc-veska (som inneholder verdens tyngste laptop, fire bøker, en pysjamas med pingviner på, 64 promarkers, en sminkeveske og resten av lunsjen) på den andre skuldera.
-Å, ja. Tusen takk. Den er veldig tung, og jeg har hendene litt fulle.
Herremann knipser sigaretten ut i grøfta, smiler skjevt, og blunker en gang til, i tilfelle den unge mø ikke så det første gang.
Han gjør en kvart svingom, før armen hans svinger ned mot kofferthåndtaket...

Et tungt stønn, etterfulgt av en illevarslende ralling.

Hele billettkøen virvler rundt for å se hvem som kreperer.
Herremannen står der og sliter med balansen etter sjokket han akkurat har blitt utsatt for.
Ansiktet er burgunderrødt. Det er umulig å si om det er av anstrengelse eller skam.
Eller begge deler.

Så hva sier man da?
-Åh, beklager. Den er litt tung, fordi jeg har med meg en del sakser, skalpeller, puncher (som ikke er så farlig som det høres ut til, men de er laget av tungt metall og har veldig, veldig skarpe kanter. Men de lager utrolig fint mønster hvis jeg puncher med dem. Ja, men jeg puncher ikke folk altså!). Og så har jeg en del oppi der som ikke er så tungt, som roser og tau og blekk og en hel del gummi, men tilsammen blir det veldig tungt alikevel. Og bortsett fra det så er jeg egentlig ganske normal.

Nei, man sier jo ikke det.
Man lærer, så man svarer at neida, dette takler jeg fint selv, og så bruker man siste ledige hånd til å løfte kofferten selv.

Og når man kommer halvveis opp i busstrappa kan det være at man velter.
Å velte i en sånn situasjon er utrolig upraktisk. Man har jo ingen ledige hender å ta seg for med.
Og så ser det ganske teit ut når man stopper i 45 graders vinkel idet hodet treffer en skillevegg i pleksiglass.
Så står man der da - kanskje i tjue sekunder, kanskje var det bare i ti. Men uansett føles det som en laaang evighet, mens man prøver å motarbeide fysikkens lover, og rette seg opp igjen - uten å bruke armer og bein.

Men det er utrolig hva man lærer etter ni år med scrapping og ingen bil.
Og jeg kom meg hjem denne gangen også.
Med alle de nye, fine tingene mine.

:o)

6 kommentarer:

Arild sa...

Hehe...nei,enkelt skal det ikkje vere ;)

Kristin sa...

*hahaha* Utrolig bra Malin!
Tusen takk for en koselig helg. Fikk ikke snakket så mye med deg, men det var koselig å se deg igjen*klem* Håper du dukker opp igjen i Oslo igjen snart og at vi da får mulighet til rødvin og god mat :)

Heidi sa...

hahahaha...du er UTROLIG til å lage billedlige beskrielser Malin...ser alt for meg :))

Ingunn sa...

Utrolig bra skrevet!

Vet du, mannen min har utviklet en egenskap som går ut på å kunne løfte og sette ned en sekk som er blytung, uten å trekke en eneste mine. Dette har han fått god trening i etter fem USA-turer sammen med u.t. Jeg tror ikke det er en enste innsjekkingsskrankedame eller sikkerhetsvakt som kunne gjettet hvor BLYTUNG sekken min er når jeg kommer hjem fra USA.

ParentesFantomet sa...

Hihi, utrolig fornøyelig skrevet :D
Kjenner meg litt igjen i beskrivelsen.
Det var koselig å hilse på igjen i Oslo, kanskje vi sees igjen til våren?

Aquarell sa...

Hahahaha... :) Så bra historie, ser alt levende for meg... :)