Måker, Kjell og Tone.

Dagene flyr avgårde nå. Jeg våknet idag av en liten stemme som sa "Mamma, det regner skikkelig masse ute, og putene dine blir våte". Jeg trodde jeg drømte. Regnet skikkelig masse? Nei, det går ikke an. Det skulle jo være fint ihvertfall én dag til. Ihvertfall i mitt hode. Én dag til jeg kunne utsette alt flyttestyret med god samvittighet (for man kan ikke være inne i sånt et flott vær!).

Jeg har liksom satt meg helt fast nå. Jeg tenkte at jeg kunne pakke og sortere, og stue alle eskene på boden nede i kjelleren. Men problemet er at der har jeg også satt alt som skal til loppemarked, alt som skal til Fretex, glass og tomflasker som skal til gjenvinning, papirretur og plastretur. Og alt dette som egentlig skulle vært ute av huset, er ikke så lett å få ut av huset siden jeg ikke har bil. Og nå står det i veien for alle eskene med normale ting som jeg pakker. Og jeg har ikke lyst å ha noe av det opp igjen i huset liksom. Joda, det er klart det finnes løsninger på problemet. Det står en tom garasje her (siden jeg ikke har bil, vettu). Og jeg kan jo begynne å bære ting en kilometer til miljøstasjonen. Klarer det sikkert på 40 turer. God trening, det.

Heldigvis får jeg besøk av mammaen min denne uken. Da kan hun hjelpe meg å få litt oversikt.

Over til noe hyggeligere: MiniBoop og jeg var på stranden igjen igår. Smarte meg tok på meg noen sko som selvsagt ga meg gnagsår halvveis til stranden (det er et stykke å gå, nemlig). Og er dere klar over hvor varm asfalten kan bli når solen skinner slik den gjorde da? Hellige makaroni. Jeg hadde valget mellom å gå med en sko som gnagde seg lenger og lenger inn i hælen min, og truet med å etterlate foten min som en liten avgnagd stump, eller å få fotsålene svidd av. Jeg valgte det siste. Så dermed hoppet jeg og spratt nedover veien mot stranda. Særs lite elegant, når jeg tenker meg om. Rosa strandveske og et par sko i ene hånda, en unge i andre hånda, og mor selv hopper og spretter som en kanin på speed nedover gata.

Men vi hadde det fint på stranda. Helt til en bestemor m/barnebarn og en pose brød fant ut at de skulle mate sjøfuglene rett ved siden av oss. Hvem mater vel sjøfuglene? Før vi visste ordet av det hadde vi tjue måker og 33 tjeld skrikende hysteriske rundt ørene våre. (MiniBoop skjønte dette med måkene, men forsto ikke helt hvordan mamma klarte å se Kjell flygende oppi der). Vel, den neste halvtimen var altså ikke så idyllisk som den kunne vært.
Så, altså:
Måker og tjeld spiser fisk som de finner selv.
De overlever selv.
De trenger ikke å bli matet med brød på en strand full av folk.

Men nok om det.

Nå er jeg veldig glad fordi jeg nettopp fant en link som jeg syns var så fin. Se på alle de fine illustrasjonene på denne siden:
www.picture-book.com

--------------------------------------

-Mamma, jeg heter egentlig Tone.
-Hæ? Nei, du heter miniBoop. Er det noe mamma vet, så er det hva du heter.
-Nei, jeg heter ihvertfall Tone nå.
-Ok. Skal forsøke å huske det. Når skjedde det?
-En dag da du var på jobb, da var jeg i navnebytte-butikken, og så het jeg Tone.