Da Boop møtte fru Nisse

MiniBoop tror ikke lenger på nissen - sier hun. Hun tror på tannfeen, men ikke på nissen. Da hun nylig mistet en tann, ble den lagt på ordentlig vis i et glass med vann i vinduskarmen. Under glasset lå et brev til tannfeen: "Tusen takk for pengene jeg fikk sist!". Litt senere på kvelden hadde det dukket opp en ny lapp: "God Jul, tannfe!". Og tannfeen ble nok glad, for neste morgen lå det penger i glasset igjen.

Men nissen finnes ikke. Ikke ifølge miniBoop. Derfor våget Boop seg frem med følgende forslag på julaften:
-Hva syns du hvis ikke nissen kommer til oss i år?
Fire stykk PetShop-figurer og en tom adventskalender klasket rett i gulvet, mens jentungen ble stående rett opp ned og stirre måpende:
-Men... men...
-Var det ikke du som ikke trodde på nissen?
-Jo, men det var fordi at forrige jul var det pappa! Jeg vet det! Jeg vet det! Den hadde pappas soldatsko, og den ene skoen hadde akkurat samme ripe som pappa har i sin sko!
Tror hun, eller tror hun ikke? Her må man trå varsomt. Dette kan ende i forferdelse på selveste julaften.
-Vel, mamma tenkte at hun kunne ringe nissen og si at han ikke trenger å komme til oss i år. Du vet, han har det jo travelt, og...
-Men! Men! Men...
-Ok-Ok-Ok... slapp av. Da skal ikke mamma ringe til nissen, da.

Etterhvert som kvelden siger på, ankommer julegjestene, og vi benker oss rundt julemiddagen.
-I år kommer vel ikke nissen, sier mormor.
-Hmm... Jo, jeg håper det, svarer Boop, og fortsetter noe mumlende bak en gaffel med pinnekjøtt: -Noen som føler seg spesielt kallet?
Stillhet.
Vi kan høre en fårepinne falle, hvis en fårepinne hadde falt.
Problemet er vel helst at alle vet at gjenkjennelsesfaren har blitt større etterhvert som årene har gått.

Julemiddagen er vel plassert i mette mager, og Boop må ut og lete i boden etter ekstra dyner til gjestene. Hun stabler seg seg bortover i snøen på stiletter.
I boden møter hun fru Nisse.
-Neimen! Hei, fru Nisse. Hva gjør du her?
-Jeg kler meg ut som mann, Boop. Nissen gikk på bar i går, og kom ikke hjem. Nå må jeg steppe inn og redde julekvelden, mens han sikkert synger karaoke med et par grønnkledde alveberter i stripete stay-ups, den... den d...støvelen!

Det er bek mørkt i boden. Fru Nisse sliter med å finne retten og vrangen på maske og løsskjegg.
-Kult! Vi har like sko, du og jeg! utbryter Boop. Stilettskoene til fru Nisse kan skimtes på gulvet. Hun har  tråkket oppi et par selskinnsko som er åtte nummer for store. Og hun trekker nå en altfor stor bukse utenpå minikjolen, mens hun stapper en enorm hodepute ned bak linningen.
-Hmpf! Hvor lavt skal man egentlig måtte synke? grynter hun. -Veldig mye poeng i å trene Zumba hele høsten, bare for å skjule det hele med billig polyestervatt når jula omsider kommer. Hun trekker den røde frakken på seg og snur ryggen til.
-Ser rumpa mi feit ut?
-Aner ikke. Det er altfor mørkt her.
-Har du ikke lommelykt?
-Glemte den.
Fru Nisse banner.

Hun tar på seg den gamle, fæle nissemaska med lerretsstruktur. Det ser nesten ut som om nissen har en sjelden hudsykdom. Skjegget er nesten borte, det henger bare noen fjoner igjen på det ene kinnet. Øynene er som gapende, tomme hull.
-Øh... ville det ikke egentlig vært bedre uten maske? foreslår Boop.
-Og vise barna at nissen bruker sminke? Spør hun hånlig. -Er du klar over hvor lang tid jeg brukte på sminken idag? Jeg skulle egentlig vært på juleparty hos Påskeharen jeg! Er du klar over hvor bra de festene er? De varer og varer og varer og varer...
Fru Nisse blir drømmende i blikket, og Boop må minne henne på hvor hun er, og hvorfor hun er her.

Boop rekker henne det ekstra løsskjegget, og prøver å plassere det noenlunde riktig utenpå maska. Strikken er for lang, så det blir hengende nedunder haka.
-Burde du ikke ta av deg de store øreringene?
Damen stirrer surt tilbake, river av seg den ene ringen, og legger den trygt oppi den ene skoen. Den andre øreringen forsvinner inni skjegget et sted, og blir hengende fast. Det er umulig å få den løs, og den blir hengende der som et siste feminint trekk ved nissen.
Hun trekker en rød nisselue langt nedover hodet før hun forsvinner ut av boden og blir borte rundt hjørnet. Frakken er på vranga, men det er det for sent å gjøre noe med.

Boop går tilbake til ærendet sitt i boden, og leter etter dyner til gjestene. Hodeputene er borte, men ellers finner hun det hun trenger.
Når hun kommer tilbake til juleselskapet er gaveåpningen igang.
-Mamma, nissen var her mens du var borte!
-Ånei! Gikk jeg glipp av nissen?
-Ja, han var her! Men han snakket ikke noe. Bare laget rare lyder! Og vet du hva?
-Hva da?
-Han gikk på kjøkkenet og stjal røykpakken din på vei ut!

-Makan til tjuvradd, tenker Boop. -Neste år ringer jeg definitivt til nissen og sier at han ikke trenger å komme!

God Jul!

Etter intensiv rydding og vasking og pynting i siste liten igår, ble det noenlunde jul her i huset også. Og ute har snøen lavet ned. I går var vi og hentet juletre til foreldrene mine i skogen. Dere ser at det er svært, men de bruker selvsagt bare toppen. Resten blir til ved :)
 

 
MiniBoop og jeg var oppe tidlig, tidlig idag. Nå sitter hun og koser seg med innholdet i julestrømpen sin, og jeg sitter og lurer på hvor jeg skal begynne på gjøremålene for idag.
 

 
Bl.a må jeg pakke inn litt flere gaver, rydde noen kroker rundt omkring, og kjøpe poteter - hvis de har flere igjen i butikken. Om noen timer blir huset fullt av folk.
 

 

Jaja... Jeg ønsker dere alle en riktig God Jul!

Kos dere masse i kveld :-)

Juleforberedelser... snart.

Det ramler inn forespørsler om jobbing nå i førjulstiden. Noe som betyr at jeg må ta meg selv i nakken, og begynne ryddingen og pyntingen til jul snart - ellers blir det kanskje ikke nok tid før julaften. Jeg hadde egentlig lovet meg selv å være flink i år, og det hele gikk ganske bra frem til for to uker siden.

Plutselig oppdager jeg at atter engang har vi kommet halvveis i advent, og jeg er veldig på etterskudd med alt! Hel...goland!

Men julekransen er oppe :)) Den fine, fine julekransen, som jeg sikkert postet i fjor også, men som er så fin at jeg sikkert kommer til å poste den hvert år. Get used to it. Og kassene med resten av julepynten har stått midt på gulvet i gangen i en uke. Kanskje på tide med et dypdykk.

Så dette er bare en post for min egen del, mens jeg sitter her med kaffien og psyker meg opp til julerengjøring. Kanskje funker det sånn at hvis jeg skriver om det, så må jeg fullføre det.

Grønnsåpe! Here I come!

Snart...

Årets Pepperkakehus

Sånn i tilfelle du kjeder deg i desember... Du kan jo lage et pepperkakehus!

Super måte å få tiden til å gå. Egentlig. :-) 

Og, nei - jeg kan fremdeles ikke bake. Men sååå bra at man kan kjøpe ferdig deig!

 

Fra snabelskøyter til Susan

Jeg vokste jo opp på 70- og 80-tallet... Og hør nå her, alla barn: Den gangen gikk ski og skøyter i arv i generasjoner. Vi følte oss superheldig siden slekten endelig hadde lagt bestefars snabelskøyter på hylla, og erstattet dem med moderne versjoner fra tidlig andre halvdel av nittenhundretallet. Den gangen var det tilogmed populært å se på skøyter på tv, folkens! Alt som kunne krype og gå samlet seg foran skjermen for å se Maier og Hjallis og Kuppern gå rundt og rundt på isen i forrykende tempo. Skøyter var greia den gangen. Skøyter, og rare kallenavn som Pølsa og Bønna og Hjallis og Kuppern, var definitivt greia.

Sonja Henie var ut. Sonja var avleggs og fisefin og rosa og svarthvitt og definitivt ut. Nå skulle det være gressgrønne boblejakker og oransje luer... og skinnende, lange lengdeløpere. Bøy i knea, Boop! Henda på ryggen. Skyv ifra! Og skyv ifra! Jepp. Vi hadde gått over på lengdeløpere. Jeg var aldri født med ski på beina, og kanskje ikke med skøyter heller - men om jeg hadde vært fødd med skøyter på beina, så ville det vært lengdeløpere.

I skapet lå et flott par kunstløpskøyter... De var så hvite at jeg måtte knipe øynene halvveis sammen for å klare å se på dem uten å bli blendet. De hadde lange, hvite snørelisser og elegante, små meier med små tagger fremme. Jeg visste ikke hvorfor de taggene var der, for sånt no hadde vi ikke på lengdeløpsskøytene. Men åh... så fine de var. De var arvegods de også, fra min eldre kusine, og de var altfor store for meg. De var jo voksenstørrelse. Dessuten var jo ikke sånne skøyter helt greia heller. Hvem tar vel ny norgesrekord på 5.000-meter på kunstløpskøyter? Så jeg gikk der og myste inn i skapet i boden med jevne mellomrom i mange år.

Men så gikk det mange, mange, mange år uten at jeg hadde skøyter på beina. Helt til ifjor faktisk, da jeg hentet frem de fagre skøytene fra skapet. De var ikke så blendende som de engang hadde virket. Og skinnsko som ligger ubrukt i over tredve år, blir ganske stive og vonde å ha på såre, gamle føtter og svake, gamle ankler. Jeg skjønte fort at dette kom ikke til å fungere.

Så - for å gjøre en lang historie kort, var jeg nær ved å si. Men jeg ser jo nå at den lange historien som skulle bli kort, ble ganske lang likevel...
Jeg har ihvertfall kjøpt meg nye skøyter!
Og gjett hvilke skøyter!

Det står tilogmed Susan på dem med gullskrift. Kan det bli søtere da?

I tilsynelatende nød

-Skal jeg hjelpe deg med kofferten? sa den godt voksne herremannen da vi skulle gå på bussen.
-Nei! kom det kontant fra meg. Jeg skjønte at jeg hørtes litt uhøflig og utakknemlig ut, så jeg tilføyde -du skjønner, den er veldig, veldig tung.
Mannen så litt uforstående på meg, før han lo litt og gikk inn på bussen.

Ja, så klart, det var jo fordi kofferten sikkert var tung at han tilbød seg å hjelpe. Men jeg kunne jo ikke la noen oppdage hvor tung kofferten faktisk var. De ville kanskje trodd at jeg hadde et lik eller fem oppi der. Eller at jeg hadde stukket av med halve nasjonalbiblioteket - eller hele Monolitten av Vigeland.

Sannheten var at jeg bare hadde vært på scrappetur med litt shopping til i Tigerstaden... Men man kan liksom ikke forklare sånt til tilfeldige, forbipasserende, hjelpsomme herremenn. Jeg har nemlig vært ute for sånt før.
Og det går omtrent sånn:

Herremann kommer slentrende bort til jomfru i nød. Sigarettsneipen henger i munnviken, og han blunker litt kult (det funket nemlig alltid på femtitallet):
-Skal jeg hjelpe deg med kofferten?
Tilsynelatende jomfru i tilsynelatende nød har allerede på kunstnerisk vis fått fjorten bæreposer inn på fingrene, håndveska over skuldera, og sliter nå med å få pc-veska (som inneholder verdens tyngste laptop, fire bøker, en pysjamas med pingviner på, 64 promarkers, en sminkeveske og resten av lunsjen) på den andre skuldera.
-Å, ja. Tusen takk. Den er veldig tung, og jeg har hendene litt fulle.
Herremann knipser sigaretten ut i grøfta, smiler skjevt, og blunker en gang til, i tilfelle den unge mø ikke så det første gang.
Han gjør en kvart svingom, før armen hans svinger ned mot kofferthåndtaket...

Et tungt stønn, etterfulgt av en illevarslende ralling.

Hele billettkøen virvler rundt for å se hvem som kreperer.
Herremannen står der og sliter med balansen etter sjokket han akkurat har blitt utsatt for.
Ansiktet er burgunderrødt. Det er umulig å si om det er av anstrengelse eller skam.
Eller begge deler.

Så hva sier man da?
-Åh, beklager. Den er litt tung, fordi jeg har med meg en del sakser, skalpeller, puncher (som ikke er så farlig som det høres ut til, men de er laget av tungt metall og har veldig, veldig skarpe kanter. Men de lager utrolig fint mønster hvis jeg puncher med dem. Ja, men jeg puncher ikke folk altså!). Og så har jeg en del oppi der som ikke er så tungt, som roser og tau og blekk og en hel del gummi, men tilsammen blir det veldig tungt alikevel. Og bortsett fra det så er jeg egentlig ganske normal.

Nei, man sier jo ikke det.
Man lærer, så man svarer at neida, dette takler jeg fint selv, og så bruker man siste ledige hånd til å løfte kofferten selv.

Og når man kommer halvveis opp i busstrappa kan det være at man velter.
Å velte i en sånn situasjon er utrolig upraktisk. Man har jo ingen ledige hender å ta seg for med.
Og så ser det ganske teit ut når man stopper i 45 graders vinkel idet hodet treffer en skillevegg i pleksiglass.
Så står man der da - kanskje i tjue sekunder, kanskje var det bare i ti. Men uansett føles det som en laaang evighet, mens man prøver å motarbeide fysikkens lover, og rette seg opp igjen - uten å bruke armer og bein.

Men det er utrolig hva man lærer etter ni år med scrapping og ingen bil.
Og jeg kom meg hjem denne gangen også.
Med alle de nye, fine tingene mine.

:o)

Dempet belysning

Jeg satser på noen dager ved tegnebordet. Eller... det kan vel kanskje ikke kalles et tegnebord? Det er jo egentlig bare spisebordet. Og belysningen er latterlig. Stearinlys og en bitteliten lampe med en 25 watts lyspære :-D Jaja... hvis ikke arbeidsplassen min ødelegger synet mitt, så gjør vel denne monitoren det. Eller ganske enkelt generell alderdom. Jeg begynner så vidt å merke tegnene. Etter å ha hatt utmerket syn i alle år, merker jeg nå at jeg sliter mer med å lese små bokstaver på langt hold. Men ikke nok til at det plager meg nevneverdig, så det varer forhåpentligvis noen år til. Men jeg burde sikkert ordnet meg en bedre arbeidsplass... Problemet er at slik det ser ut på bildet - det er akkurat slik jeg liker å ha det. Jeg er redd at uansett hvor bra kontor jeg hadde fått, så hadde jeg endet med å dimme lyset og tenne et stearinlys. Jeg mener: hvordan finner man inspirasjon hvis det ikke er koselig?

Hm... det var vel egentlig bare det jeg hadde å si idag. Jeg er litt ør etter å ha klippet gummi hele dagen. Nå skal jeg krype ned i sofakroken med strikkepiner og nye raggsokker til miniBoop - og Exorsisten på tv. Happy Halloween.

Armer og bein

Ahhh... hva er det med meg og små insekt? Jeg liksom bare må knipse dem når sjangsen byr seg. Og da denne lille rakkeren satte seg på speilet, bød sjangsen seg liksom dobbelt. Jeg syntes nesten at motivet så litt romantisk ut - på en litt klønete måte. Litt for masse armer og bein. Men det er nok bare en liten feifots selvbeundring vi er vitne til.

Vel, jeg er ikke akkurat kjent for å ha så ekstremt mye på hjertet når jeg blogger. Men dette bildet lå på minnebrikken, og jeg fant ut at kanskje jeg klarer å lire av meg noen setninger om dette også. Her er altså nederste fjerdedelen av mitt nye skoskap! Er det ikke utrolig kult at det finnes skoskap? Skap for sko, liksom! For et par år siden ville det ikke falt meg inn å kjøpe skoskap - ganske enkelt fordi det ikke falt meg så ofte inn å kjøpe sko. Og skal man ha skoskap, så er det innmari greit å ha noe inni det. Nå tror du sikkert at jeg plutselig har blitt reneste Imelda Marcos, men så ille er det ikke. Men noen par sko skal man ha. Og så er det veldig greit å slippe klatringen over 30 par sko og støvler i diverse størrelser når man skal inn i huset. Skoskap er med dette anbefalt.

Og så kan jeg vise det nye, fine gulvet... det er likt i hele leiligheten...

...jaja, ok da! Så kan jeg vise de nye, ufattelig stilige skoene mine (som ikke er heeelt nye, men ganske så ubrukt til nå)

MiniBoop vokser! Og håret ble klippet til skolestart. Ingen lange fletter lengre, og hun savner dem heller ikke. -Jeg vil ikke ha langt hår igjen, mamma! (Nå er det på tide med ny klipp snart.)

Og Silke er like søt og snill som alltid. I går oppdaget hun høstens siste veps i vinduet, og hun gav seg ikke før hun fikk klabbet den ned og... spist den! Mmmm... delikatesse. Jeg blir like hysterisk hver gang, for jeg innbiller meg at den stikker henne innvendig, men hittil har det gått bra. Hun legger seg ned og er like fornøyd hver gang.

Jeg har forresten begynt å steppe inn som vikar på barneskolen og på sfo iblant. Det er veldig hyggelig. Ungene er skjønne og greie, og da er det jo bare en fornøyelse. Og så er jeg jo litt i butikken også, og kanskje litt mer når det nærmer seg jul.

Og innimellom har jeg tid til å tegne. Nå går det i digitale stempler, mens jeg venter på siste kolleksjonen vanlige stempler som kommer snart. Og driver du med sånt noe, så ligger det et helt nytt, gratis digitalstempel til deg på Papiliobloggen :-)

Returpapir?

Etter å ha pakket ut det meste av livet som var dyttet ned i kartonger, kurver, bæreposer, bager og gamle håndvesker under den lettere desperate, fullfart, halvhjerta flyttingen nettopp, fant jeg ut at det kanskje var på tide å starte med litt sortering, rydding og kasting av ting jeg rett og slett ikke trenger å samle på.

Ja, jeg skulle gjort det før flyttingen! Men jeg må innrømme at jeg utsatte alt til absolutt siste liten, for flytting er jo rett og slett ikke noe særlig gøyalt. Det er mye gøyere å sitte apatisk å stirre på alt man vet man skal bære opp og ned og ut og inn en gang i nærmeste fremtid, mens man håper på at tiden på magisk vis bare skal stoppe opp og stå stille de neste femti år.

Vel, noe av det første jeg fant frem av gammelt, unyttig vrøvl, var et par tjukke permer som luktet både loft og kjeller og gammelt støv, og faktisk nyser jeg fremdeles ved tanken. Jeg begynte visst å samle på litt av hvert fra ukeblader etc. allerede i 1988... Husk at dette var tiden før Internett var allemannseie - og en innholdsrik perm var vår beste venn.

Der var mengder av matoppskrifter. Kålruller! Som om jeg noen gang vil lage en kålrull? Jeg tror faktisk ikke jeg har smakt det engang - og ærlig talt: Det høres ikke særlig godt ut.
Kakeoppskrifter... Det var før jeg forsto at baking absolutt ikke ligger for meg. (Selv om jeg har blitt bedre det siste året..)
Jeg hadde et skilleark med sminketips fra KK og Det Nye... Veeeeldig fornuftig.
Masse oppskrifter på nuppereller og annet nipsnaps som jeg aldri har kunnet lage - og som jeg sikkert aldri har hatt lyst til å lage.
Og masse, masse, masse strikkeoppskrifter som jeg sikkert syntes var umåååtelig lekre i perioden 1988-1995.

Wow... her gikk det litt av hvert i papirsøpla!
Ser du noe du liker på bildet, så må du skynde deg. Returdunken har ikke blitt tømt ennå.  

Og jeg skal love å ikke le av deg! (Hva med en yndig, heklet, uskyldshvit hatt? Du kan legge hodet på skakke og blafre kokett med øyevippene. Hvem kan motstå deg da? Eller en råfrekk vest med matchende skjerf av bestemorsruter? Det blir aldri umoderne i følge overskriften...)

Living in a box. Or fifty.

Random box

Uffda... To måneder uten noe blogginnlegg! Det er ikke bra. Men når det er sommer, og man gjør på andre ting... Nei, det er ikke noen bra unnskyldning, men jeg tror mange av dere vet hva jeg mener.

Det har blitt litt jobbing med PapilioStamps :) i det siste. Dessuten så har jeg begynt å jobbe litt i en klesbutikk i helgene, og det er en veldig koselig jobb. Får møtt masse fine mennesker. Og så oppdager man at det går an å bruke penger på andre ting enn scrappesaker iblant, så garderoben har blitt litt fornyet, og mer vil det vel bli også...

Og akkurat nå - jeg har egentlig ikke tid å sitte her og blogge - for nå er jeg på flyttefot igjen! Ikke så langt denne gangen, bare et stykke opp i gata her. Men tro meg, det er omtrent like mye jobb som sist. Skulle ønske det gikk an å bare komprimere alt ned i et par esker, men jeg fyller kartong på kartong på kartong på kartong, og det føles som det ikke minker engang!
Jeg sa det sikkert forrige gang jeg flyttet...

...Men er dere klar over hvor mange kartonger med bøker jeg har?
Er dere klar over hvor mye bøker veier?
... Er dere klar over hvor mye scrappesaker og stempler veier?
De ser så uskyldige ut der de står!
Bøkene lokker: -å, snille, snille Boop. Ta meg med hjem! Jeg har bare 328 sider og masse fine bilder! Se så liten og søt jeg er!
Men plutselig er de en hel armé som bare overtar livet ditt!
For ikke å snakke om papirene. Å Å Å se på meg! Se på meg, så fiiiin jeg er. Bare 120 gram pr kvadratmeter, du merker ikke at du bærer meg hjem engang!
:-P
LIKSOM!

Men som sagt, jeg har ikke tid til dette!
Jeg skal heller bli flinkere når ting er på plass.

Jepp. Lover.

Ikke bare blåbær

Det regnet og regnet... Å pynte opp terrassen med hageputer, lysestaker, lykter og blomster føltes en stund fullstendig bortkastet. Til slutt gikk jeg lei av å tømme ut regnvann og av å redde møblene unna skybruddene. Men så kom solen frem! Det var før helgen, og den har vært her frem til i dag. Deilige dager når solen skinner :o)

Og hvor heldig er jeg som har blåbær i hagen? Ikke enorme mengder, men en liten knaus i enden av hagen - ned mot sjøen - full av blåbærlyng. Og idag plukket jeg dem, rensket dem, og puttet dem i fryseren. Pent fordelt i små bokser, som rommer cirka akkurat nok til en blåbærmuffins-oppskrift i hver. Så blir det muffins til vinteren. Men jeg bør vel sikkert plukke litt mer, men da blir det i skogen, for hagen er tom nå.

Her er kjæresten til Silke. Er han ikke fin? De ryker i tottene på hverandre iblant, og andre ganger sitter de bare og ser på hverandre i evigheter. Noen ganger løper hun inn og gjemmer seg, men det går vanligvis bare ett minutt, så lurer hun seg ut igjen for å se litt mer på rødtoppen sin. Han har utrolig fine øyne! Alltid vidåpne, og lys gyldne på farge. Nesten litt hypnotiske. Ikke rart hun er nysgjerrig. Her våget han seg helt bort til bakdøren, og satt og kikket på henne som var inne i huset.

Søndag var miniBoop og jeg med momme og beste på badetur. Ikke mange plassene som ikke er overfylt av brennmaneter for tiden. Ved elvemunningen rett her nedfor huset, lå det sikkert 40 svææære brennmaneter i en skummel klynge. Men vi dro ut til stedets fineste badeplass, som ligger inne i en grunn, lang vik med sandbunn - og der var det nesten ingen maneter. Bare massevis av myk sand, skjell, krabber og reker. MiniBoop samlet sammen litt som hun tok med hjem en tur og studerte. Mye gøy å se på i naturen for tiden... F.eks. humle som prøvde i evigheter å befrukte håndkleet vårt. Til slutt ble jeg nesten litt ille berørt, så jeg hjalp den over på en gul, sprell levende blomst istedet.

Momme og Boop prøvde forgjeves å få miniBoop til å bade. Vi tilogmed prøvde å bestikke henne, og å lure henne uti med hele seg. Hun sto noen ganger med vann til livet, men da var det full firsprang opp på land igjen. Til slutt måtte mor gå foran med et godt eksempel... Lissom! Jeg durte uti vannet - og bråstoppet da jeg kom til knærne. Det var IIIIIIISKALDT! Jeg sto som lammet. Bare stå litt, Boop, det blir varmere etterhvert. Nope, det ble ikke varmere, så jeg lusket meg på land igjen, og bestemte meg for å slutte å mase om at mini måtte gå uti. Men Beste, den tøffingen, han svømte flere ganger - men vi som satt på land ble litt småbekymret for hvor bra det egentlig kunne være for helsa... Det kan umulig være særlig bra. eh...

Det vokser så mange fine Geiterams langs veiene for tiden. Etter badeturen gikk vi til mormor for å spise vafler, og da måtte vi stoppe å ta bilder på veien, for vi fant ut at blomstene matchet så godt kjolen til mini. Hun er avogtil litt lei av å bli fotografert - og da er det ingen mellomting - enten er hun sur, eller så hopper hun og bare tuller. Men det kan være gøy det også :o)

Fortsatt fine sommerdager ønskes, og kryss fingrene for at solen kommer snart tilbake!

Jenter på festival!

Det hadde ikke gått sjuåringen hus forbi at Donkeyboy og WigWam skulle spille på festivalen her på øya. Og siden det ser dårlig ut med sydenturer, Disney world og spaserturer blant pyramidene denne sommeren også, slo Boopen på stortromma og tok mini med på festival.

Siden gamlemor Boop liker å være tidlig ute (og ikke skjønner helt hvordan festivaler fungerer), var vi først i køen. Vi var der faktisk før de åpnet porten på fredagskveld. Så der sto vi da, miniBoop og jeg, og følte oss usedvanlig voksne og kule, med blå Tysnesfest-armbånd rundt håndledda, og trippet spent.
  

Så tidlig var vi, at vi kunne velge og vrake i sitteplasser og bord. Først satte vi oss ett sted, og så satte vi oss et annet sted. Og tilslutt fant vi roen på den tredje benken vi prøvde. Der vugget ikke bordet så innmari, og oppvarmingsbandet hadde passelig høyt volum. MiniBoop drakk cola* og sang høyt med på Dyrevisa og Seila Heim (vår lokale Tysnespatriot-vise), og Boop selv sang høyt med på Tore Tang og Proud Mary, og andre svisker fra tidenes morgen.

(* som mammaen hadde kjøpt med "bonger". Bonger... Dette er en helt ny verden for Boop. Men veldig gøy med bonger. Man merker ikke at man bruker penger. Det er liksom nesten som monopolpenger! Veldig artig! -Hei, jeg vil ha fem matBONGER! Og en o/v/c-BONG! Og to brus-BONGER!)

Og mormor var bardame. Og for en bardame! Hun tappet øl/vin/cider/brus/kaffe som om hun aldri hadde gjort annet i sitt liv.

Utpå kvelden måtte vi selvsagt kvitte oss med litt cola og o/v/c. Det er skummelt å gå på små mobile festivaltoalett for en sjuåring, så vi gikk sammen. Det var egentlig verdt en bloggpost i seg selv, men siden det minner litt for mye om en tidligere post om dotur på tog og ferge, står jeg over. Ihvertfall - innen vi var tilbake var det ingen ledige benker, for nå hadde folk strømmet på fra fjern og nær og fra steder midt i mellom, og fra steder man ikke visste fantes.  Og i tillegg regnet det ganske heftig (men hva venter du? Det er Vestlandet vi snakker om!)

Boopen har aldri vært speider. Jeg kan verken halvstikk eller helstikk eller båtsknopp eller renneløkke - bare kjærringknute. Men jeg er faktisk alltid beredt! Og mine vesker inneholder alltid det mest utrolige. Så når jeg skal ha ungen med på festival, er veska fylt til randen med klesbørste, hårbørste, tørkepapir, myggserviett, plaster, pinsett, paraply (det var visst ikke lov?), regnjakke, strikkejakke, hårklyper, klesklyper, en tynn plastpresenning, 4 lightere, kamera, ekstrakamera, bonger... og sitteunderlag.

Så vi fant oss en gressflekk og der satt vi på hvert vårt sitteunderlag i regnet. Med strikkejakke og regnjakke over beina, og min gamle Mikke Mus-paraply over hodet. Mini med et nytt glass cola, og mor selv med en passelig utregnet/-vannet pils, og hørte på rap fra Jondal og en gruppe som het Kråkesølv som jeg aldri har hørt om, mens vi ventet på Donkeyboy. Det var egentlig veldig koselig under paraplyen. Og da eselgutta entret scenen  våknet tenåringswannabe'en i mini, og vi måtte pakke sammen røkla vår og skynde oss helt frem til scenen. Mini hadde det TOPP!

Og så kom WigWam, og... vel.. jeg innrømmer det: da hadde vi det ganske TOPP begge to. Men innen da hadde jeg forlengst fått forbud mot å bruke kamera mitt. (Fordi det var regnet som "profesjonelt utstyr"??? Que? Vel... husker hva jeg skrev lenger oppe om innholdet i veska? Reservekamera er bra ;-))

Og så kom regnet tilbake. Sammen med vind. Det var litt ufyselig så vi trakk inn i matteltet sammen med en mengde andre. Legg merke til "litt ufyselig". "LITT". Ja, vi snakker fremdeles om vestlandet. Vi er vant til dette. Det er sånn det skal være på vestlandet - ihvertfall halvparten av tiden. Men i følge VG:

[- Vi opplevde det som dramatisk i går. Det kom sykebiler, og vi skjønte at det kunne bli alvorlig.] Det var en sykebil som sto parkert der hele kvelden. Jeg mener... jeg tror ikke det er så innmari mange sykebiler her? Kanskje to?

[Kastevind og styrtregn førte til at gjerder veltet overende, og flere konsertgjester skal ha fått seg en trøkk.  - Det var helt ekstremt. Vi på scenen ble skånet for det verste, men vi så at folk klamret seg fast i stenger og scenerigg på grunn av den voldsomme vinden,] 
Wow, Jeg kunne nesten sverget på at det var WigWam på scenen, men etter å ha lest dette tror jeg kanskje ikke vi var på samme konsert, wigwam og jeg. Igjen: det er Vestlandet vi snakker om. Det er sånn det er her! Det er bare sånn det er!

Tilogmed miniBoop vet det etter et år her borte. Hun er strålende fornøyd med å få låne strikkejakken til mormor over sommerkjolen:

Og det var uansett bare et kvarter igjen av konserten da den ble stoppet :-) Vi var kjempefornøyd vi - mini og jeg. (Bildet er tatt i samme øyeblikk som konserten ble stoppet. Ingen klamring til stolpen)
Jeg tipper at scenen bare var godkjent for så mye vind, og er glad for at de tenker sikkerhet. Men dramatisk var det aldri. Gleder meg til neste år! Mini og jeg stiller ihvertfall igjen!

(Og dagen etterpå var Boop på festival uten mini. Men det er en heeeelt annen historie :) )

Solstråler på Solstråleøya

På Solstråleøya ligger et hus... Et hus i skikkelig Malstrøm-stil. For alle som er gamle nok til å huske 80-tallet, husker vel... uhhhuuuuuu... Malstrøm. Men på Solstråleøya er huset koselig. Ihvertfall på dagtid er det koselig, så gjenstår det å se hva jeg syns hvis jeg finner ut at jeg skal overnatte en gang.

Under Tysnesfest (årets happening!) var det satt opp både barneteater og konserter på utendørsscene på vakre Solstråleøya. MiniBoop og jeg kom frem i god tid, og hadde oss en fin tur rundtomkring på holmen.

Den gamle, fine seilskuta "S/K Seladon" fraktet folk ut til Solstråleøya fra Lunde. Vi hadde privatbåt, men neste år skal jeg heller ta turen med disse båtene, for fine er de!

Inne i Solstrålehuset er det fint, koselig og gammeldags. Jeg flytter glatt inn, men to timers rotur hver morgen frister vel kanskje ikke mest.

Men å stå opp til dette, kunne jeg fint ha levd med. Ihvertfall i noen uker på sommeren.

Mens vi ventet på resten av publikum, plukket vi både blomster og kongler.

Og så kom den hvite galeasen "Loyal" med folk fra Våge. Verdens eldste, seilende galeas, bygget i Rosendal, men med sterke røtter også her.

Og vi fant en krabbeklo! -Ooooo... Krabbekrabbekrabbekloooo... i undikken... lalala

Restene etter det gamle slottet til gamle, mystiske Musgrove står fremdeles på øya. Her spøker kanskje han og unge Ada... Tipper de svever rundt mellom alle de store, rare trærne her om kveldene.

Og gamle Musgrove dukket opp i teaterstykket også. Men han var ikke så skummel, han ville bare ha litt kake.

Og alle var enig om at det var en fin tur :)))