Sider

In three words I can sum up everything I've learned about life. It goes on. ~Robert Frost

3. desember 2010

Fra snabelskøyter til Susan

Jeg vokste jo opp på 70- og 80-tallet... Og hør nå her, alla barn: Den gangen gikk ski og skøyter i arv i generasjoner. Vi følte oss superheldig siden slekten endelig hadde lagt bestefars snabelskøyter på hylla, og erstattet dem med moderne versjoner fra tidlig andre halvdel av nittenhundretallet. Den gangen var det tilogmed populært å se på skøyter på tv, folkens! Alt som kunne krype og gå samlet seg foran skjermen for å se Maier og Hjallis og Kuppern gå rundt og rundt på isen i forrykende tempo. Skøyter var greia den gangen. Skøyter, og rare kallenavn som Pølsa og Bønna og Hjallis og Kuppern, var definitivt greia.

Sonja Henie var ut. Sonja var avleggs og fisefin og rosa og svarthvitt og definitivt ut. Nå skulle det være gressgrønne boblejakker og oransje luer... og skinnende, lange lengdeløpere. Bøy i knea, Boop! Henda på ryggen. Skyv ifra! Og skyv ifra! Jepp. Vi hadde gått over på lengdeløpere. Jeg var aldri født med ski på beina, og kanskje ikke med skøyter heller - men om jeg hadde vært fødd med skøyter på beina, så ville det vært lengdeløpere.

I skapet lå et flott par kunstløpskøyter... De var så hvite at jeg måtte knipe øynene halvveis sammen for å klare å se på dem uten å bli blendet. De hadde lange, hvite snørelisser og elegante, små meier med små tagger fremme. Jeg visste ikke hvorfor de taggene var der, for sånt no hadde vi ikke på lengdeløpsskøytene. Men åh... så fine de var. De var arvegods de også, fra min eldre kusine, og de var altfor store for meg. De var jo voksenstørrelse. Dessuten var jo ikke sånne skøyter helt greia heller. Hvem tar vel ny norgesrekord på 5.000-meter på kunstløpskøyter? Så jeg gikk der og myste inn i skapet i boden med jevne mellomrom i mange år.

Men så gikk det mange, mange, mange år uten at jeg hadde skøyter på beina. Helt til ifjor faktisk, da jeg hentet frem de fagre skøytene fra skapet. De var ikke så blendende som de engang hadde virket. Og skinnsko som ligger ubrukt i over tredve år, blir ganske stive og vonde å ha på såre, gamle føtter og svake, gamle ankler. Jeg skjønte fort at dette kom ikke til å fungere.

Så - for å gjøre en lang historie kort, var jeg nær ved å si. Men jeg ser jo nå at den lange historien som skulle bli kort, ble ganske lang likevel...
Jeg har ihvertfall kjøpt meg nye skøyter!
Og gjett hvilke skøyter!


Det står tilogmed Susan på dem med gullskrift. Kan det bli søtere da?

2 kommentarer:

Sonja sa...

Grattis med nye hvite blendende skøyter! Du skriver
Så godt, med god unnlevelse ;) ha en fin helg p isen!

Trude Julie sa...

Gratla med nye skøyter :)
Takk for at du deler så fine historier med oss. Denne var virkelig en fryd å lese.