Lettrørt - hvert år.

17. mai kom og gikk slik den vanligvis gjør. Toget marsjerte forbi, og vi sto og kikket på med flagg i rødt, hvitt og blått og ropte hipp-hipp og det man ellers roper på sånne dager. Vi spiste rømmegrøt og spekemat, og var så norske vi maktet i noen timer.

Jeg hadde min årlige sippestund, hvor jeg plutselig føler en overveldende kjærlighet til alt som er norsk og internasjonalt isammen, og blir rørt til tårer av sure korpstoner og mødre med iskrem-flekker på bunaden og armene fulle av plasttrompeter, brusflasker, servietter, ballonger og krøllete flagg, og fedre med fotoapparat, mobiltelefoner og skeive slips. Ja, I kid you not. 17. mai er dagen da bare synet av en heliumsfylt Lynet mcQueen-ballong på vill flukt mot himmelen kan få meg rørt til tårer.

Nok om det. Det er et år til neste gang.

I dag ringte barnehagen, og godklumpen hadde falt så lang hun var og fått skrubbsår i hele panna, hele nesa og halve haken.. Og som den scrappemor jeg er, var noe av det første jeg tenkte at det var jammen bra 17. mai-bildene var i boks allerede. men så hentet jeg meg inn og syntes bare synd i henne. Jaja, sånt skjer.

Men ellers har jeg ikke masse å fortelle idag. Jeg har jobbet, er trøtt og skal finne køya nå. Håper dere alle har en flott helg!