Hurra...

Det ble syttende mai dette året også, gitt! Hurra. Jeg våknet klokken syv og ble liggende og vente på salutten, men det kom ingen salutt, så jeg håpte jeg hadde tatt feil av dagen, og la meg til å sove igjen. Klokken åtte våknet jeg igjen, og måtte innse at jeg hadde ikke klart  å sove forbi den syttende dette året heller.

Men dette året var jeg særdeles flink, og strøk det som skulle strykes klokken elleve kvelden i forveien. Det er vanligvis forbeholdt de sene nattetimene rundt klokken tre, så jeg er ikke vant til å være så strukturert. Dessuten laget jeg nye brosjer til drakten min også kvelden i forveien. Jeg syntes ikke de forrige jeg laget var fine - altfor glorete i fargen og altfor store.

Men det er utrolig hva man kan gjøre når man har et rom fullt av scrappesaker! Jeg tryllet litt med noen båndspenner, ornamentale brads fra MM, lim og chipboardrundinger, og så farget jeg alt kobberfarget med alkoholblekk (så fikk jeg brukt litt av det også!). De ble egentlig ganske bra! Og så fikk jeg byttet ut de stygge nøklene som hørte til, med noen nye fra Tim Holtz, som jeg også farget til riktig farge. Ble litt redd for at det kunne farge av etterhvert, så jeg ga det hele noen strøk med glassveske etterpå. Funket som bare det. Men egentlig ønsker jeg meg en svær middelaldersk jernnøkkel av ettellerannet slag. Selv om jeg ikke vet om det finnes engang. Forslag mottas med takk.

Tilbake til den syttende: Været var veldig opp og ned. Det holdt seg ganske greit frem til vi skulle gå i tog. Talen ble holdt og hørt uten særlig dramatikk. Etterpå skulle vi synge "Gud signe vårt dyre fedreland", men noen må ha sunget falskt, eller kanskje var bare vårherre lei av å høre den sangen den dagen, for etter første strofe, åpnet han alle himmelens sluser, og det bøttet ned over oss. Rundt oss stimet folk sammen under bittebittesmå paraplyer.

 Hvorfor i all verden kjøper vi alltid sånne bittesmå paraplyer? Hva er det vi tenker på? Hm... vi bor på vestlandet og det regner mye, men bygene er vanligvis så superlokale at denne bittelille miniparaplyen holder sikkert lenge..? Det er plass til tre hoder under en sånn paraply. Men bare hodene. Resten av kroppen må holde seg utenfor, og blir derfor kliss våte i løpet av sekunder når alle himmelens sluser åpnes. 17.mai-toget har aldri gått så fort fra minnestøtten til skolen. Vi travet avgårde i supertempo. Mesteparten av bygdas innbyggere full fart innover veien under hundre bittesmå paraplyer, og aller fremst: åtte hornmusikkanter som måtte tømme hornene sine for vann etter hver fjerde takt. Hurra for syttende mai!

MiniBoop sang solo. Hun hadde øvd og øvd hjemme. Kjempeirritert for at mamma presset henne til å bruke hårbørsten som mikrofon når hun øvde. -Kom igjen, du synger mye høyere og tydeligere når du holder en mikrofon. -Åh... men mamma, det er bare så meeeegateit! Og fremføringen gikk kjempebra, og både mor og mormor gråt en liten skvett, som seg hør og bør.

Siden det etterhvert har blitt tradisjon at Boop lar seg fotografere på 17. mai, måtte vi gjennom den delen også. Egentlig hadde jeg planer om å finne en hest som kunne være med på bildene (det kunne vært skikkelig spennende, siden jeg er livredd hester). Men siden det hadde regnet, og det var vått overalt, og siden jentungen bare ville hjem, ble fotosesjonen kortere enn planlagt - og det var sikkert like greit. Alle ble knipset x antall ganger i forrykende fart, og så var dagen over. Det var egentlig en ganske vanlig syttende mai dette året.