2. desember - prosjekt perfekt jul

Du hendelse! I år har jeg faktisk kjøpt og pakket inn mange gaver, allerede før vi har bikket over med lilleviseren til 3. desember. Nå står kanskje ikke verden til påske. Jeg har bl.a. vært og handlet på julemessen til dagsenteret, hvor psykisk utviklingshemmede og funksjonshemmede solgte hjemmelagde saker. Der var det utrolig mye fint! Jeg kjøpte mange gaver, og en duk til meg selv. Skal definitivt tilbake dit neste år!

Jeg gir alltid de mest trist innpakkede gavene, for jeg nekter å bruke annet enn gråpapir og avispapir og lignende til å pakke gaver i. Men så kan jeg jo legge litt sjel i pakkelappene istedet. 

Og dette maser jeg om år etter år, og alle er sikkert drittlei av å høre på meg, men altså: Glanset og gloret papir er ikke gjenvinningsbart, og det inneholder massevis av miljøgifter. Det forurenser både under produksjon, og etter at det havner i søpla! Vær så snill å tenk gjennom hva du pakker inn gavene i. Og fortell det gjerne i butikkene du handler i også!

Lik gjerne siden min på facebook Miljøvennlig Innpakning Til Jul. Der ligger det litt linker til kreative, gode og kule ideer. :-)
 

1. desember - prosjekt perfekt jul

Ok... Jeg hadde veldig bra planer her om dagen, men så fikk jeg det så travelt med andre ting... Hmm... det er jo det som skjer hvert år. Og hver dag da jeg kom hjem fra jobb klokken halv ni, var jeg bare rett og slett for trøtt. Så da måtte jeg begynne med det som var enklest i Prosjektet. Nemlig den delen om å slenge beina på bordet, drikke te og kaffe, lese en god bok og mumse sjokolade. Nå har jeg gjort ferdig den delen, og det var godt.
 

Men jeg innså plutselig at første desember allerede var denne helgen, og adventskalenderen var IKKE klar. Jeg hadde jo bestemt meg for at jentungen skulle slippe å vente til 5. desember i år også!. Heldigvis er jeg queen of multitasking, så lunsjpausen på fredag og i går ble brukt til å handle lunsj, spise lunsj, drikke kaffe, røyke to sigaretter, sjekke facebook, lese nyheter, snakke i telefon og handle adventskalender-gaver. Samtidig. Eller ihvertfall delvis overlappende. Og siden jeg var på julebord igår (også en del av prosjekt perfekt jul, på en måte), måtte jeg pakke inn gavene i formiddag. Heldigvis var jentungen på liggebesøk i natt, og jeg hadde akkurat hengt på siste nummerlapp da hun kom inn døra. Puh!

Etter å ha endevendt boden og slept inn kasser og poser og kofferter med juleting, fant jeg endelig noen krøllete julegardiner og en adventsstjerne. Jeg fant tilogmed en adventsstake vi kunne bruke idag, selv om jeg hadde ribbet av halvparten av pynten pga et annet prosjekt (tror ikke noen la merke til det...)

Nå har jeg hengt opp gardinene, og det ser veldig fint ut, så lenge ingen rører dem sånn at de faller ned. Det er lys i stjerna.

Jeg er i rute! 

Prosjekt Perfekt Jul

 
De som har vært innom bloggen her de siste årene, vet at jeg ikke er noen superhusmor. Og julen kommer alltid som kastet på meg. Alle planer om sju slag og førjulskos forkastes en etter en jo nærmere julaften vi kommer, og er vi heldig, ender vi bare opp med noen bokser kakemenn og et og annet pepperkakehus.

Rart egentlig. Jeg har alle hjelpemidler som skal til for å lage en flott jul. Jeg har komfyr og kjevle og mikser og pyntepapir og glitter og limpistol og idémagasiner... Jeg har så mange idémagasiner at jeg kunne laget en flott jul på førti forskjellige måter. Men i år har jeg boikottet å kjøpe flere. Jeg kan heller lese i alle de jeg har samlet de fem siste årene. For la oss fjese det: jeg har ennå ikke benyttet meg av en eneste idé eller oppskrift.

Og nå som det er en måned igjen til jul, kjenner jeg at jeg er på akkurat samme sted som jeg er hvert år en måned før jul. Jeg kryper inn i sofakroken i en slags apatisk førjulstilstand. Klamrer meg til kaffekoppen og tenker på alt som bare må gjøres for å få en perfekt jul i år. Og slik går dagene... helt til lille julaften.

I år blir det annerledes. Jeg har bestemt meg. Nå starter Prosjekt Perfekt Jul....

Yeah. Right.

World Poetry Day

Introduction to Poetry
by Billy Collins

I ask them to take a poem
and hold it up to the light
like a color slide

or press an ear against its hive.

I say drop a mouse into a poem
and watch him probe his way out,

or walk inside the poem's room
and feel the walls for a light switch.

I want them to waterski
across the surface of a poem
waving at the author's name on the shore.

But all they want to do
is tie the poem to a chair with rope
and torture a confession out of it.

They begin beating it with a hose
to find out what it really means.

---

21. mars er den internasjonale poesidagen. Den skal feires med en diktbok og et glass vin i sofakroken.

Trettende dag jul...

Noen ganger snubler jeg innom denne bloggen, og da tenker jeg at: wow, her er det lenge siden det var oppdatert...

Og så tenker jeg at jeg kanskje burde skrive noe her. Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om, for det har jeg! Masse! Jeg har et helt superspennende liv (Neida, jeg har ikke det. Jeg bare prøver å høres skikkelig kul ut). Men jeg kan jo lire av meg utrolig mye om utrolig lite. Jeg må bare vente til jeg er i det rette humøret. Men når jeg er i det humøret at jeg kan lire av meg mye om lite, så velger jeg ofte å heller krype langt under et teppe og holde meg der til det maniske går over.

Nå som julen er over (Det var trettende dag jul idag!). Og nyttår. De greiene er over, da kan jeg nesten ikke utsette det lenger. Dere må jo ikke tro jeg har vandret heden. Jeg er her.

Julen, ja. Er det ikke rart? Jeg tror jeg har skrevet om dette før, men det var det der om julaften på kjerringa. Bokstavelig talt. Kjerringa altså... og julaften. HVERT eneste år sier man at
...jeg skal begynne tidlig i år. Åh, som jeg skal bake og kose meg, og alt skal være klart lenge før jul: Pepperkakehus, sju slag, juletre og samtlige julegaver! Jeg skal bare nyte den siste uka før julaften. Jeg skal slenge beina på bordet, drikke te - ikke sånn pose-te, men skikkelig te - som lukter jul, og jeg skal se alle slags suppete filmer på tv og lese alle bøkene jeg tenkte å lese i år, og brodere initialene mine på lommetørkler, og henge opp pepperkakehjerter i vinduene. Og når jeg ikke gjør sånne koselige husmorsysler skal jeg lage en snømann og en snødame som omfavner hverandre.

Kyss meg der sola aldri skinner.

Fire dager før jul så leiligheten fremdeles ut som et bomba bordell. Jeg visste ikke engang hvor jeg skulle plassere juletreet. Alle aktuelle plasser var opptatt av møbler, papirhauger, stabler med leketøy, kartonger med julepynt, poser med julegaver og fiendtlige kolonier hybelkaniner. Jeg bestemte meg for at dagen skulle brukes til rydding.

Er dere flinke å rydde under press? Jeg er superflink. Ikke bare ryddet jeg. Jeg ommøblerte også. Det er spennende. Man begynner med å samle alle møblene i en haug i et hjørne. Hvis kommoder og skjenker er tunge, tar man ut alle skuffene - med innhold - og stabler slik at de danner et skeivt tårn oppi sofaen. resten av møblene balanserer man oppå salongbordet (hvis man klarer å løfte dem over alle haugene med småting som ligger rundt på gulvet). Ikke forvent hjelp. Det er noe med familier... de står vanligvis bare i en klynge og ser måpende på deg når du begynner å ommøblere. Når du har fått plassert de møblene du vil beholde der du vil beholde dem, kaster du resten utfor terrassen. Så kan du begynne å plassere alle småtingene som har ligget i hauger på gulvet det siste halve året. De dytter du oppi alle skuffer og steder hvor det er ledig plass (etter at du har tømt noen skuffer utfor terrassen). Hvis du kaster nok ting utfor terrassen, skal du se at leiligheten blir skikkelig ryddig til jul! Har du tenkt litt strategisk, har du også plass til juletreet.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

Tre dager før jul var det altså tid for å skaffe juletre. Siden jeg jobbet på dagtid, måtte kvelden brukes til juletrepynting. Jeg skulle jo tross alt bruke de siste dagene til å ha beina på bordet, drikke te og... ja. du vet. Når det er ett eneste juletreutsalg i tilgjengelig omkrets, bør jeg huske til neste år å være tidligere ute. Jeg er ganske kresen på trær, og de trærne som var igjen, var ikke helt... min greie. Men etter masse ellemelledegfortelle, endte jeg opp med et som var veldig fint én meter, og veldig stygt én meter. Det var nesten som om alle greinene hadde ramla ned og hang altfor tett nederst på treet, og så var det ingen greiner igjen på toppen. Det var helt sikkert et dametre - på min alder.

-Det gjør ikke noe, sa jeg til meg selv. -Jeg kan flytte greinene lengre opp. Man gjør det med mennesker, man kan gjøre det med trær. Så hjem fra jobb jeg kom den kvelden, i kjole, høye hæler, og verdens mest pæreformede dametre på slep. Familien hadde sikkert ikke kommet over sjokket fra dagen før, for de sto fremdeles bare og måpte. Så jeg kjempet meg vei inn på badet med treet mitt, en sag og en drill. Jeg var så oppglødd at jeg glemte å bytte klær. Først da jeg satt på badegulvet, med treet liggende diagonalt fra inni dusjkabinettet og ut badedøra til gangen, og sagde av den nedeste desimeteren, oppdaget jeg at jeg fremdeles hadde kjole på. Og høye hæler, og en ny strømpebukse som hadde raknet tre forskjellige steder - og barnåler på vei mot steder ingen barnåler noen gang bør dra.

Og så var drillen utladet. Og laderen var borte vekk. Sett på makan. Treet mitt så ut til å måtte være pæreformet hele julen. Leiligheten ble endevendt igjen, men ingen lader. Jeg etterlyste den hos venner og kjente hvor jeg og drillen min hadde vært i løpet av året (det var egentlig ikke så mange steder...), men ingen lader var å finne.

Så jeg pyntet mitt pæreformede tre som det var, og tenkte at -Jaja, man skal jo ikke tukle med skaperverket. Treet mitt er vakkert som det er. Og det ble faktisk ganske ok. Det var jo likevel så mye pynt, at man egentlig ikke kunne se treet uansett.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

To dager før jul var det pepperkakehus-tid. Brodern og jeg hadde forlengst startet på pepperkakehuset, men når man skal jobbe, pynte juletre, rydde og ommøblere leiligheten, handle julegaver, bake sju slag og slenge beina på bordet og drikke te... vel, da utsetter man jo pepperkakehuset ikke sant? Noe som er en shame, for vi laget jo verdens kuleste pepperkakehus! (Nei, jeg er ikke beskjeden egentlig). Vi utsatte det så lenge at det ble liksom aldri lagt ut i bloggen i år. Derfor har jeg lagt det ut nå (se linken for flere bilder, selv om noen sikkert har allerede har sett det andre steder)
Vi satt til langt på kveld og koste oss med å lage ferdig huset og figurene.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

Én dag før jul var det på tide å gjøre ferdig alle julegavene som var hjemmelaget. Bilder skulle i ramme, ting skulle strikkes ferdig, dampes, monteres. Detaljene er ikke verdt å skrive om. Dere vet at sånt tar fem ganger lenger tid enn man tror på forhånd. Jeg ble såvidt ferdig.

Jeg var skikkelig fornøyd den kvelden.

Så var det tid for å slenge beina på bordet, drikke te, og innse at det ble ikke sju slag i år heller. Det ble ikke snømenn som omfavnet hverandre, Det ble ikke snø engang. Men det ble juletre, og pepperkakehus, og julegaver. Det ble jul.

Og på nyttårsaften fant jeg laderen til drillen!

Den lå innimellom damaskdukene i en skuff der jeg ryddet fire dager før jul...
...til neste år blir det et perfekt tre.

Pepperkakehus 2011

Siden jeg la ut bilder av pepperkakehuset mitt forrige jul, syns jeg nesten jeg må legge ut bilder av årets også (selv om det strengt tatt ikke er årets, nå som vi har passert nyttår...) Og så er det heller ikke bare mitt...

Denne gangen har jeg og broren min laget pepperkakehus sammen. Så mye gøy ut av så lite :))
Vi har røde lysdioder inne i huset. Egentlig hater jeg fargede lys til jul, men siden disse lå igjen fra fjorårets prosjekt, og siden de passet godt til denne scenen fra "A Nightmare before Christmas", ble de godkjent.

Figurene er laget av marsipan og lakris. Trappen er laget av Bassetts Allsorts - het de ikke Big Ben en gang i tiden, forresten? Vi spiste halvparten underveis... Bra det ble nok til trappen likevel.

 Use Buse... Oogie Boogie. Han er nesten den kuleste i filmen, ikke sant?

 Nei, forresten... Dr. Finkelstein er den kuleste.

 Sally mangler et bein. Hun syr det sikkert på igjen etterhvert.

 Det blir mye rot når vi holder på. Og som du ser, vi brukte ståltråd inni figurene. Ellers ville de nok segnet om. Det er ikke sånn at vi spiser det etterpå uansett. Blærk...

Den lille åsen er laget over et skjelett av ståltråd og folie. En så stor klump med deig ville aldri blitt steikt hvis ikke den var hul.

 ...Men den ser jo bare ut som en klump...
 

 Vårt første forsøk på å lage det kuleformede rommet var slik... Det fungerte ikke i det hele tatt. Det var ikke fint, og det kollapset fullstendig til slutt. Det var en hel kveld med arbeid helt bortkastet.
 Hvordan vi fikset det til slutt, er en godt bevart familiehemmelighet.

 Vi ble fornøyd til slutt! Jeg har ikke hatt hjerte til å kaste det ennå....

Halloween Town by Night :)

Hurra...

Det ble syttende mai dette året også, gitt! Hurra. Jeg våknet klokken syv og ble liggende og vente på salutten, men det kom ingen salutt, så jeg håpte jeg hadde tatt feil av dagen, og la meg til å sove igjen. Klokken åtte våknet jeg igjen, og måtte innse at jeg hadde ikke klart  å sove forbi den syttende dette året heller.

Men dette året var jeg særdeles flink, og strøk det som skulle strykes klokken elleve kvelden i forveien. Det er vanligvis forbeholdt de sene nattetimene rundt klokken tre, så jeg er ikke vant til å være så strukturert. Dessuten laget jeg nye brosjer til drakten min også kvelden i forveien. Jeg syntes ikke de forrige jeg laget var fine - altfor glorete i fargen og altfor store.

Men det er utrolig hva man kan gjøre når man har et rom fullt av scrappesaker! Jeg tryllet litt med noen båndspenner, ornamentale brads fra MM, lim og chipboardrundinger, og så farget jeg alt kobberfarget med alkoholblekk (så fikk jeg brukt litt av det også!). De ble egentlig ganske bra! Og så fikk jeg byttet ut de stygge nøklene som hørte til, med noen nye fra Tim Holtz, som jeg også farget til riktig farge. Ble litt redd for at det kunne farge av etterhvert, så jeg ga det hele noen strøk med glassveske etterpå. Funket som bare det. Men egentlig ønsker jeg meg en svær middelaldersk jernnøkkel av ettellerannet slag. Selv om jeg ikke vet om det finnes engang. Forslag mottas med takk.

Tilbake til den syttende: Været var veldig opp og ned. Det holdt seg ganske greit frem til vi skulle gå i tog. Talen ble holdt og hørt uten særlig dramatikk. Etterpå skulle vi synge "Gud signe vårt dyre fedreland", men noen må ha sunget falskt, eller kanskje var bare vårherre lei av å høre den sangen den dagen, for etter første strofe, åpnet han alle himmelens sluser, og det bøttet ned over oss. Rundt oss stimet folk sammen under bittebittesmå paraplyer.

 Hvorfor i all verden kjøper vi alltid sånne bittesmå paraplyer? Hva er det vi tenker på? Hm... vi bor på vestlandet og det regner mye, men bygene er vanligvis så superlokale at denne bittelille miniparaplyen holder sikkert lenge..? Det er plass til tre hoder under en sånn paraply. Men bare hodene. Resten av kroppen må holde seg utenfor, og blir derfor kliss våte i løpet av sekunder når alle himmelens sluser åpnes. 17.mai-toget har aldri gått så fort fra minnestøtten til skolen. Vi travet avgårde i supertempo. Mesteparten av bygdas innbyggere full fart innover veien under hundre bittesmå paraplyer, og aller fremst: åtte hornmusikkanter som måtte tømme hornene sine for vann etter hver fjerde takt. Hurra for syttende mai!

MiniBoop sang solo. Hun hadde øvd og øvd hjemme. Kjempeirritert for at mamma presset henne til å bruke hårbørsten som mikrofon når hun øvde. -Kom igjen, du synger mye høyere og tydeligere når du holder en mikrofon. -Åh... men mamma, det er bare så meeeegateit! Og fremføringen gikk kjempebra, og både mor og mormor gråt en liten skvett, som seg hør og bør.

Siden det etterhvert har blitt tradisjon at Boop lar seg fotografere på 17. mai, måtte vi gjennom den delen også. Egentlig hadde jeg planer om å finne en hest som kunne være med på bildene (det kunne vært skikkelig spennende, siden jeg er livredd hester). Men siden det hadde regnet, og det var vått overalt, og siden jentungen bare ville hjem, ble fotosesjonen kortere enn planlagt - og det var sikkert like greit. Alle ble knipset x antall ganger i forrykende fart, og så var dagen over. Det var egentlig en ganske vanlig syttende mai dette året.

Gammelt, nytt 17. mai-antrekk. Tror jeg.

Hurra, det er snart 17. mai, og dere vet hva det betyr. Is og ballonger og brus og pølser og kaker og rømmegrøt til vi spyr hele gjengen.

Og bunad og sløyfer og søljer og evig jakt etter røde strømper som ikke har raknet.

Men kanskje ikke i år, for jeg har rotet på loftet og funnet frem denne. Dette er én av tre drakter som hørte til diplomoppgaven min da jeg studerte klesdesign på nittitallet. Denne har ligget pakket ned i plast og kartonger i tolv år! Den er av ren silke og ull, og har brodert motiv fra stavkirkene... og jeg syns egentlig fint jeg kan bruke den på nasjonaldagen. Eller hva?

Påskemorgener og -dager

Ueee! Påsken er allerede over!

–Det er godt å komme tilbake til hverdagen, sa min mor idag.
–Nei, hæren fløtte meg. Det er det såvisst ikke, svarte jeg.

For hadde jeg vært sjef, da hadde det nemlig vært påskeferie i tre uker til ende. Med sol såklart. Og lysegrønne bjørketrær, og kjempedigre kryssord, og en bunnløs kilde med hvitvin. Gul marsipan skulle det være, og lesestoff (og tid og ro til lesestoff). Engelsk krim på tv hele natten, og påskeliljer så langt øyet kunne se.

Nei, nå tar jeg visst helt av. Men dere skjønner poenget: Jeg liker egentlig påsken.
For en person som hater våren, er dette en innrømmelse som sitter langt inne. Men når påsken kommer så sent som den gjorde i år, er det litt lettere.

Det var godt å tråkke ut i skogen. Ikke tenke på å snøre sekker og spenne ski, men bare vandre avgårde med kamera i ene lanken og jentungen i den andre. For sommeren er nesten her, og hvitveisen smilte til oss hvor enn vi gikk. Når hele halve slekta er samlet i påsken, passer vi også på å få gått en tur sammen iblant, så 1. påskedag tok vi med oss grill og bikkjer (nei, jeg har ikke hund) og marshmallows og pølser og kjeks og onkler og tanter og gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Veldig koselig, som det alltid er.

Jentungen fikk en ny venn, og nye venner er alltid velkomne! Gleder oss allerede til neste gang vi sees!

Og skulleruhasett! Denne holdt jeg på å tråkke på. Var ikke særlig høy i hatten når denne plutselig spratt opp en centimeter fra skoen min. Jeg tror jeg hylte. Jeg tror frosken/padda (hva er egentlig forkjellen?) hylte. Jeg prøvde å telepatere til min gamle venn Gear Bylls, men han hang i toppen av et tre og var opptatt med å bygge en seng av granbar, og dessuten ville han nok bare bedd meg spise den. Så jeg roet meg heller ned og tok et bilde av den lille tassen, som jeg – beklager å måtte si det – fremdeles syns er litt småekkel.

Velvel... Tilbake til hverdagen. Ihvertfall for noen dager...

Godt Nyttår!

 Ønsker dere alle et riktig godt nytt år!

 

 Her ble en del av feiringen utendørs droppet dette året, pga sterk vind. Vi holdt faktisk på å blåse bort en stund der. Men noen stjerneskudd og et par små kinaputter klarte vi å få fyr på. Og det ble jo nytt år likevel.

Da Boop møtte fru Nisse

MiniBoop tror ikke lenger på nissen - sier hun. Hun tror på tannfeen, men ikke på nissen. Da hun nylig mistet en tann, ble den lagt på ordentlig vis i et glass med vann i vinduskarmen. Under glasset lå et brev til tannfeen: "Tusen takk for pengene jeg fikk sist!". Litt senere på kvelden hadde det dukket opp en ny lapp: "God Jul, tannfe!". Og tannfeen ble nok glad, for neste morgen lå det penger i glasset igjen.

Men nissen finnes ikke. Ikke ifølge miniBoop. Derfor våget Boop seg frem med følgende forslag på julaften:
-Hva syns du hvis ikke nissen kommer til oss i år?
Fire stykk PetShop-figurer og en tom adventskalender klasket rett i gulvet, mens jentungen ble stående rett opp ned og stirre måpende:
-Men... men...
-Var det ikke du som ikke trodde på nissen?
-Jo, men det var fordi at forrige jul var det pappa! Jeg vet det! Jeg vet det! Den hadde pappas soldatsko, og den ene skoen hadde akkurat samme ripe som pappa har i sin sko!
Tror hun, eller tror hun ikke? Her må man trå varsomt. Dette kan ende i forferdelse på selveste julaften.
-Vel, mamma tenkte at hun kunne ringe nissen og si at han ikke trenger å komme til oss i år. Du vet, han har det jo travelt, og...
-Men! Men! Men...
-Ok-Ok-Ok... slapp av. Da skal ikke mamma ringe til nissen, da.

Etterhvert som kvelden siger på, ankommer julegjestene, og vi benker oss rundt julemiddagen.
-I år kommer vel ikke nissen, sier mormor.
-Hmm... Jo, jeg håper det, svarer Boop, og fortsetter noe mumlende bak en gaffel med pinnekjøtt: -Noen som føler seg spesielt kallet?
Stillhet.
Vi kan høre en fårepinne falle, hvis en fårepinne hadde falt.
Problemet er vel helst at alle vet at gjenkjennelsesfaren har blitt større etterhvert som årene har gått.

Julemiddagen er vel plassert i mette mager, og Boop må ut og lete i boden etter ekstra dyner til gjestene. Hun stabler seg seg bortover i snøen på stiletter.
I boden møter hun fru Nisse.
-Neimen! Hei, fru Nisse. Hva gjør du her?
-Jeg kler meg ut som mann, Boop. Nissen gikk på bar i går, og kom ikke hjem. Nå må jeg steppe inn og redde julekvelden, mens han sikkert synger karaoke med et par grønnkledde alveberter i stripete stay-ups, den... den d...støvelen!

Det er bek mørkt i boden. Fru Nisse sliter med å finne retten og vrangen på maske og løsskjegg.
-Kult! Vi har like sko, du og jeg! utbryter Boop. Stilettskoene til fru Nisse kan skimtes på gulvet. Hun har  tråkket oppi et par selskinnsko som er åtte nummer for store. Og hun trekker nå en altfor stor bukse utenpå minikjolen, mens hun stapper en enorm hodepute ned bak linningen.
-Hmpf! Hvor lavt skal man egentlig måtte synke? grynter hun. -Veldig mye poeng i å trene Zumba hele høsten, bare for å skjule det hele med billig polyestervatt når jula omsider kommer. Hun trekker den røde frakken på seg og snur ryggen til.
-Ser rumpa mi feit ut?
-Aner ikke. Det er altfor mørkt her.
-Har du ikke lommelykt?
-Glemte den.
Fru Nisse banner.

Hun tar på seg den gamle, fæle nissemaska med lerretsstruktur. Det ser nesten ut som om nissen har en sjelden hudsykdom. Skjegget er nesten borte, det henger bare noen fjoner igjen på det ene kinnet. Øynene er som gapende, tomme hull.
-Øh... ville det ikke egentlig vært bedre uten maske? foreslår Boop.
-Og vise barna at nissen bruker sminke? Spør hun hånlig. -Er du klar over hvor lang tid jeg brukte på sminken idag? Jeg skulle egentlig vært på juleparty hos Påskeharen jeg! Er du klar over hvor bra de festene er? De varer og varer og varer og varer...
Fru Nisse blir drømmende i blikket, og Boop må minne henne på hvor hun er, og hvorfor hun er her.

Boop rekker henne det ekstra løsskjegget, og prøver å plassere det noenlunde riktig utenpå maska. Strikken er for lang, så det blir hengende nedunder haka.
-Burde du ikke ta av deg de store øreringene?
Damen stirrer surt tilbake, river av seg den ene ringen, og legger den trygt oppi den ene skoen. Den andre øreringen forsvinner inni skjegget et sted, og blir hengende fast. Det er umulig å få den løs, og den blir hengende der som et siste feminint trekk ved nissen.
Hun trekker en rød nisselue langt nedover hodet før hun forsvinner ut av boden og blir borte rundt hjørnet. Frakken er på vranga, men det er det for sent å gjøre noe med.

Boop går tilbake til ærendet sitt i boden, og leter etter dyner til gjestene. Hodeputene er borte, men ellers finner hun det hun trenger.
Når hun kommer tilbake til juleselskapet er gaveåpningen igang.
-Mamma, nissen var her mens du var borte!
-Ånei! Gikk jeg glipp av nissen?
-Ja, han var her! Men han snakket ikke noe. Bare laget rare lyder! Og vet du hva?
-Hva da?
-Han gikk på kjøkkenet og stjal røykpakken din på vei ut!

-Makan til tjuvradd, tenker Boop. -Neste år ringer jeg definitivt til nissen og sier at han ikke trenger å komme!

God Jul!

Etter intensiv rydding og vasking og pynting i siste liten igår, ble det noenlunde jul her i huset også. Og ute har snøen lavet ned. I går var vi og hentet juletre til foreldrene mine i skogen. Dere ser at det er svært, men de bruker selvsagt bare toppen. Resten blir til ved :)
 

 
MiniBoop og jeg var oppe tidlig, tidlig idag. Nå sitter hun og koser seg med innholdet i julestrømpen sin, og jeg sitter og lurer på hvor jeg skal begynne på gjøremålene for idag.
 

 
Bl.a må jeg pakke inn litt flere gaver, rydde noen kroker rundt omkring, og kjøpe poteter - hvis de har flere igjen i butikken. Om noen timer blir huset fullt av folk.
 

 

Jaja... Jeg ønsker dere alle en riktig God Jul!

Kos dere masse i kveld :-)

Juleforberedelser... snart.

Det ramler inn forespørsler om jobbing nå i førjulstiden. Noe som betyr at jeg må ta meg selv i nakken, og begynne ryddingen og pyntingen til jul snart - ellers blir det kanskje ikke nok tid før julaften. Jeg hadde egentlig lovet meg selv å være flink i år, og det hele gikk ganske bra frem til for to uker siden.

Plutselig oppdager jeg at atter engang har vi kommet halvveis i advent, og jeg er veldig på etterskudd med alt! Hel...goland!

Men julekransen er oppe :)) Den fine, fine julekransen, som jeg sikkert postet i fjor også, men som er så fin at jeg sikkert kommer til å poste den hvert år. Get used to it. Og kassene med resten av julepynten har stått midt på gulvet i gangen i en uke. Kanskje på tide med et dypdykk.

Så dette er bare en post for min egen del, mens jeg sitter her med kaffien og psyker meg opp til julerengjøring. Kanskje funker det sånn at hvis jeg skriver om det, så må jeg fullføre det.

Grønnsåpe! Here I come!

Snart...