Uskyldens tid

–Åh, tenk å være 16 år igjen...

Nei, vettu hva! Det kunne jeg aldeles ikke tenkt meg. Er det ingen som husker alt dramaet i den alderen? Bare det faktum at håret ikke ville holde seg tupert i tredve centimeters høyde var nok til at man bare ville gjemme seg hjemme på rommet (men så  klart kunne man ikke det heller, for hva om man gikk glipp av noe utrooolig viktig?)

I fjor fant jeg dette bladet fra seksti-tallet hjemme i min mors barndomshjem. Romantikk. Flere enn meg som leste dette bladet? Hver utgave ble kjøpt og betalt samme dag som det ankom butikken. Vi leste Romantikk på stranda, hjemme på rommet, på skolebussen... Vi leste det høyt til hverandre, og stille inni oss, mens vi rødmet over utrolig flaue historier som den om de nyforelska som hang fast tannreguleringen i hverandre, og bikinitopper som falt av i bassengtimen, og Mitt første kyss-spalten som noen ganger var forferdelig romantisk, mens den andre ganger kunne høres ut som noe tilnærmet overgrep.

Men tilogmed så sent som på åttitallet var Romantikk forholdsvis uskyldig. Kanskje ikke så uskyldig som i 1969, men likevel. Grunnen til at jeg følte behovet for å vise dere denne faksimilen fra bladet, var at jeg syntes den ene setningen var helt uimotståelig søt:

"Husker du den ettermiddagen da vi kjørte hjem til deg og spilte den platen med Skeeter Davis? Vi kokte kaffe og spiste vannbakkels. Alt var fint, og du sa så mange deilige ting til meg..."

...
eh...
........ spiste vannbakkels?
Hvor i alle dager kom det ifra, liksom? Var det greia den gangen?
–Hmm... den berta der må jeg lure med meg hjem og servere vannbakkels...

Jeg vet ikke, jeg... Men, jeg tror uskyldens tid er forbi. De serverer ikke vannbakkels til jentene på Paradise Hotel (regner jeg med). De serverer ikke vannbakkels på Disney Channel, engang...


Kjære "Håpende 16-åring". 
Jeg håper du har funnet kjærligheten i løpet av de siste 42 årene. Kanskje har du funnet den flere ganger, men det er bra – så lenge du ikke fremdeles lengter etter din kjære Jan. Et øyeblikk fikk jeg en forestilling av deg - sittende ved et gammelt respateks-bord, drikkende på en kopp kaffe og spise vannbakkels, med en gammel katt på fanget, mens du nynner på nytt og på nytt: "Don't they know... It's the end of the world..? Cause you don't love me anymore, don't love me anymore, don't love me anymore..."
Jeg ville satt pris på et livstegn fra deg, slik at jeg vet at du har det bra i dag.


Fin onsdag til alle!