Når alt annet blir ubetydelig.

Det har ikke vært så fristende å blogge i det siste. Plutselig skjer det ting som gjør at alle hverdagslige hendelser og småting føles fullstendig ubetydelige. Men hverdagslige ting er ikke ubetydelige, og det er viktig å huske på.

Det er så mange ting som kan sies når grusomme ting rammer så mange uskyldige, slik som vi har opplevd i Norge nå. Men det meste har vært sagt mange ganger, fra mange hold - og selv om mine tanker er mine, så har de nok blitt tenkt av de fleste andre også.

Jeg liker tanken på at landet vårt nå forenes i kjærlighet, åpenhet, omtanke og forståelse. Men som så mange andre, sitter jeg med en ekkel følelse av at den samme kjærligheten, forståelsen og verdigheten ikke ville vært den samme om det var andre personer eller grupperinger som sto bak terrorangrepene i Oslo den 22. juli. Det er forskjell på verdighet og nummenhet. På samme måte som slik vi ikke vil assosieres med "terroristen som visstnok ikke skal nevnes ved navn", må det være en viktig lærdom for oss alle at heller ikke den vanlige muslim i gata vil assosieres med islamistiske jihadister.

Og hvorfor skal ikke Anders Behring Breivik nevnes ved navn? Vi har aldri hatt problemer med å nevne andre ekstremister eller massemordere ved navn. Har du noen gang byttet ut navnene Hitler, Osama bin Laden, Mullah Krekar, Stalin, Pol Pot eller Saddam Hussein med "han som ikke skal nevnes ved navn"? Er det fordi at det er noe dypt inni oss som synes det er skamfult at vårt samfunn kan ha avlet et slikt monster? Vårt åpne, fordomsfrie samfunn?

Jeg håper virkelig at det er riktig. At alle nordmenn nå kan omgåes våre medmennesker med nyfunnen kjærlighet, forståelse og verdighet... At dette varer lenger enn til at det første sjokket har lagt seg, og at det rekker lenger enn til vår egen ytterdør. Lenger enn til vårt nærmeste nabolag.

Jeg sender fremdeles alle mine varmeste tanker til de etterlatte, til ofrene, til alle de som måtte være vitne til disse umenneskelige gjerningene... Jeg håper de alle får all den hjelpen de trenger for å komme seg videre i livet. Jeg håper at så god hjelp finnes. La oss ikke glemme det som skjedde, og la oss heller ikke glemme det som sto bak - hverken personen eller holdningene.

La oss forhindre at noe slikt noengang skjer igjen.