ZZZzzzzhit!

Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro. Jeg møtte på en hoggorm, og skapte meg koko.

Fy søren! Skulle gjerne vist dere bilde. Av hoggormen, that is. Ikke av meg - som sto stiv som en stokk oppå en stein og turde hverken å gå frem eller tilbake. Men jeg var rett og slett ikke i stand til å ta bilde. Jeg var ikke i stand til å tenke på at kamera var oppfunnet engang. Jeg var ikke i stand til å tenke på noe annet i denne verden enn at inni lyngen der, var en orm som kanskje var minst fem meter lang, og sikkert i stand til å tygge meg, svelge meg og spytte meg ut igjen.

Jeg har sikkert fortalt om min ormefobi før. Æsj, som jeg hater de krypa! Jeg tuller ikke - jeg får frysninger bare jeg ser en slange i tegnefilmer... Og der kom jeg trampende, ante fred og ingen fare, bablet i vei om ett eller annet som sikkert ikke var viktig, med brodern som kom rett bak meg i løypa. Og så er det noe som beveger seg noe veldig ved foten min. Ikke lite og blafrende som et insekt, ikke klakkende og plutselig som en løs stein - nei, buktende og illevarslende som... ja, som en orm.

Og der løfter den hodet, krøller seg rundt med all sin ekkelhet, før den snor seg unna joggeskoen min. Nesten over skoen min faktisk. Sikksakkmønstret og motbydelig.

-Å GUD! Åhhh guuud! En orm! En orm! En hoggorm! Å gud!
Akkurat så intelligent hørtes jeg ut. Kjente at jeg var grådig stolt av min egen oppførsel akkurat da. Not.

Og samtidig hoppet jeg som en sprettball fremover på stien.

... boing... boing... boing...

...til jeg landet på en stein. Og der sto jeg med beina i kryss og turde ikke bevege meg i tilfelle snoken da ville se meg, komme etter meg - og ta meg.

Lenger bak virret brodern forvirret rundt:
-Hæ? En orm? Hvor? Jeg vil se! Søren, jeg vil se den også!
-Erru' helt fjern?
-Men jeg vil se!
-Dust!

....

-Skal vi gå videre, eller?
-Eh, Videre? Nei takk. Jeg tror jeg bare står her, jeg. Likte meg så usedvanlig godt på denne steinen. Tenkte vi kunne stå her en stund. Bare nyte stillheten, spise nistepakken, og kanskje gå hjem utpå høsten... eller når snøen kommer.

Brodern så litt rådvill ut.
-Skal vi gå tilbake?
-TILBAKE? Er du spinnvill? Da må jeg jo gå forbi der ormen er!
-Øh...

Jada, det sier seg selv - jeg kom meg videre. Ellers ville jeg jo ikke sittet her nå.

Og historien min har ikke noe poeng eller noe moral, og det er ingen som helst fornuftig grunn for at jeg skriver dette, eller for at du leser det. Følte bare et veldig behov for å få det ut. Og akkurat nå er jeg bare veldig overrasket over hvor mye jeg kan lire av meg om en orm som krysset min vei i bare brøkdelen av et sekund. En orm som kanskje aldri har gjort en flue fortred.

Kanskje ligger den akkurat nå og forteller sin historie til ormevennene sine og sier:
-ZZZZzzzzhit! Jeg znodde meg avgårde fort som bare tuuuzan, menz det ekle beiztet av et mennezke hoppet etter meg og ville zikkert zpize meg! Fy zøren, azzå! Tror jeg bare blir liggende under denne zteinen en stund, jeg.