Hurra for 17. mai!! Hssssjj.......

Hurra for 17. mai! (Hurra for at 17. mai er over, rettere...) For å forklare årets syttende, må jeg nesten starte med dagen i forveien, og jeg mistenker at det er mange lignende historier rundt i landet idag.

Ja, så klart Boop måtte følge med på Melodi Grand Prix i går! Men klok av erfaring, gjør jeg ikke sånn fullstendig edru lenger. Innen vi var kommet til Sveriges bidrag (kjære svenske lesere. Jeg elsker Sverige. Jeg elsker det meste som kommer fra Sverige. Jeg elsker Pippi og Carola og kötbullar og smörgåsar, men skumle operadamer som ser ut som de vil spise meg, gjør meg redd...), takket jeg høyere makter for at jeg hadde tenkt på å sikre meg en nesten utømmelig kilde hvitvin før kvelden.

Da Russland entret scenen, var jeg sjeleglad for at jeg allerede hadde drukket meg i godt nok humør til å motstå fristelsen å finne et rep og et tre. Da Finland kom på scenen fant jeg ut at jeg like godt kunne la det stå til, og bare drikke til jeg kanskje glemte de tingene jeg så, som jeg egentlig aldri hadde lyst til å se.

Og jo mer enkelte liret av seg fra kommentatorboksen, jo mer drakk jeg. (Hadde jeg bare tenkt på at jeg kunne switchet over til svensk TV (Der ser dere. Jeg liker svenskt!), så hadde kanskje også 17. mai sett annerledes ut.) Innen stakkar Stian skulle avgi norske stemmer, hadde jeg allerede sprengt sikkert tre blodkar, muligens kommet med voldstrusler (veldig milde, altså. Mer sånn: gosj, jeg har lyst å lugge litt...), liret av meg stygge ord jeg ikke visste jeg kunne, og drukket ett glass eller to for mye vin...

...Noe som førte til at jeg våknet klokken halv åtte idag med verdens grusomste skallebank.
-Våkne, mamma! Det er 17. mai!
-Hmmm?
-Det er 17. mai. Hvor er flagget mitt?
-Hmmm?
-Har du strøket flagget mitt?
-Hmpf. Snøft.

Kvart over ti slepte jeg meg ut av senga. Da var ungen dusja og fiksa. Flagget var strøket og mor var servert Ibux på senga. Takk, herr Boop. 17. mai var redda i år også.

17. mai er lik de fleste steder. Det er is og pølser og kaker og ketchup, og enda mer ketchup. Og så er det fiskedam og lykkehjul og konebæring og sekkeløp og stylteløp og tombola. miniBoop er av den veldig forsiktige sorten, selv etter utallige forsøk fra mor til å lære henne litt bølling. Dermed måtte mor hjelpe til i fiskedammen, noe som selvsagt var en smal sak (Haha... jeg utklasset de 4-åringene glatt!) Hevnen kom da jeg skulle hjelpe til med å plukke en passende premie.

Jeg hadde lurt på hva den haugen med unger bortpå bakken der var godt for. Et fjell av bunader og hvitskjorter med ketchup på og plasttrompeter og flagg og armer og bein. Jeg trodde kanskje det var en oppsamlingsplass for unger som var kommet bort fra mor og far. En slags hittegods. Men neida. Midt inni der skulle det finnes en liten eske med ballonger og blyanter og andre passende fiskepremier, og inn dit måtte altså jeg - for miniboop (som tydeligvis har vettet i behold) hadde ingen planer om å kaste seg inn i kampen.

Så Boop brettet opp ermene, og stupte med hodet først inn i mylderet. Ungene enset meg ikke engang. Det var som den mest normale ting i verden at en nærmere 40 år gammel kjerring på høye hæler knuffet seg vei mellom 200 snørrete smårolliger for å kjempe om en rosa blyant eller et viskelær som lukter bringebær. Jeg tror kanskje noen av dem klatret over ryggen min, kanskje trampet noen på hodet mitt (sånn kjentes det ut (kan ha sammenheng med gårsdagen))

Etter noe som føltes som en evighet kom jeg ut igjen, triumferende med en oransj fisk til mini. Hun stirret vantro på fisken, og så stirret hun bebreidende på meg. Det var tydeligvis ikke en oransj fisk hun ville ha. Mor måtte pent kaste seg inn i hurramegrundten igjen. Vel, jeg hadde likevel ingen stolthet igjen, så veien var kortere denne gangen. Etter en halv evighet kom jeg ut igjen med en hjerteformet kjøleskapsmagnet. Hjerter slår jo alltid an...? Men nei. Omsider godtok hun en rull teip. (Hadde hun bare sagt det med en gang! Teip har jeg jo hjemme!)

Egentlig skulle jeg fortelle om Lykkehjulet, men nå har jeg snakket så lenge at jeg regner med at alle forlengst har sovnet. Men la oss si det sånn at voksne kjerringer som ser ut som de opptar en plass ved lykkehjulet i en halvtime, ikke er særlig populære.

Fordelen med 17. mai er at det vanligvis er over tidlig. Klokken to kunne jeg gå hjem og trøste meg med et glass vin i sola. Mini ble godt passet på av andre enn meg, så ett glass ble til to - og tre. Og før jeg visste ordet av det var jeg litt ustø på beina. Innen klokken var åtte i kveld, hadde jeg både vært småfull, og rukket å sove av meg rusen. Ojojoj... for et usselt menneske jeg er. Men alvorlig talt - jeg fortjente en liten utskeielse etter den dagen.