Påskemorgener og -dager

Ueee! Påsken er allerede over!

–Det er godt å komme tilbake til hverdagen, sa min mor idag.
–Nei, hæren fløtte meg. Det er det såvisst ikke, svarte jeg.

For hadde jeg vært sjef, da hadde det nemlig vært påskeferie i tre uker til ende. Med sol såklart. Og lysegrønne bjørketrær, og kjempedigre kryssord, og en bunnløs kilde med hvitvin. Gul marsipan skulle det være, og lesestoff (og tid og ro til lesestoff). Engelsk krim på tv hele natten, og påskeliljer så langt øyet kunne se.

Nei, nå tar jeg visst helt av. Men dere skjønner poenget: Jeg liker egentlig påsken.
For en person som hater våren, er dette en innrømmelse som sitter langt inne. Men når påsken kommer så sent som den gjorde i år, er det litt lettere.

Det var godt å tråkke ut i skogen. Ikke tenke på å snøre sekker og spenne ski, men bare vandre avgårde med kamera i ene lanken og jentungen i den andre. For sommeren er nesten her, og hvitveisen smilte til oss hvor enn vi gikk. Når hele halve slekta er samlet i påsken, passer vi også på å få gått en tur sammen iblant, så 1. påskedag tok vi med oss grill og bikkjer (nei, jeg har ikke hund) og marshmallows og pølser og kjeks og onkler og tanter og gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Veldig koselig, som det alltid er.

Jentungen fikk en ny venn, og nye venner er alltid velkomne! Gleder oss allerede til neste gang vi sees!

Og skulleruhasett! Denne holdt jeg på å tråkke på. Var ikke særlig høy i hatten når denne plutselig spratt opp en centimeter fra skoen min. Jeg tror jeg hylte. Jeg tror frosken/padda (hva er egentlig forkjellen?) hylte. Jeg prøvde å telepatere til min gamle venn Gear Bylls, men han hang i toppen av et tre og var opptatt med å bygge en seng av granbar, og dessuten ville han nok bare bedd meg spise den. Så jeg roet meg heller ned og tok et bilde av den lille tassen, som jeg – beklager å måtte si det – fremdeles syns er litt småekkel.

Velvel... Tilbake til hverdagen. Ihvertfall for noen dager...