Ikke stjel gåstolen min.

Endelig fredag! Hvitvin i glasset, krim på tv. Hadde været meldt bra, hadde livet vært nærmere... vel, om ikke perfekt, så ihvertfall ganske ok. Kan ikke ødelegge mitt dystre image helt, heller.
Det har vært en fin uke. Vi koser oss på jobb (helt topp å få inn Gyda/Kirsten også :) ). I går var vi på sommerfest i barnehagen. Jeg fikk se et larvetre. Veldig ekkelt, men ganske stilig. Et stort tre, dekket av larver og hvit spindelgreier.

Og jeg har gjort ihvertfall én god gjerning denne uka...

Jeg forsøkte ihvertfall, men hvor vellykket det var er en annen sak...:

Vi hadde allerede hatt en liten konfrontasjon, damen på bussen og jeg. Det begynte med at jeg fant ut at jeg skulle være snill, siden hun slet sånn med å komme seg inn på bussen med gåstolen sin. Jeg hadde tross alt en bra plass, hvor det både var rom for å strekke ut bena, og å se ut vinduet fremme. Jeg er ikke en spesielt edel person - men noe må ha gjort at ånden var kommet over meg denne dagen. Gåstolen var parkert, og jeg flyttet meg fort over i setet hvor jeg ble sittende med ryggen til kjøreretningen. Jeg gav damen min beste værdame-bevegelse med hånden, for å vise henne vei til det fine setet jeg hadde hatt frem til nå. Hun bøyde seg over meg med smale øyne:
-Skal du sitte her?
-Vel, jeg tenkte du ville sitte der? *Colgatesmil*
-HVA? Skal venninden din sitte der?
Jeg ser rundt meg. Ingen damer i nærheten. Bare masse menn i dress. Hvilken venninne?
-Nei ingen venninne. Jeg bare... Vel, glem det.
Jeg lusker meg tilbake til plassen jeg først hadde, mens halve bussen lurer på hva grusomme greier jeg sa til damen i sukkerspinn-rosa jakke.

Bussen kjører... Den kjører 30 meter, og da legger gåstolen ut på vandring på egenhånd. Full guffe bakover i bussen. Damen strekker armen sakte ut for å ta den i farta, men gåstolen er langt borte. Hun blir sittende med armen utstrakt. Kanskje hun venter på at den plutselig skal vokse og bli to og en halv meter lang?
Dette er en gylden mulighet til å rette opp fadesen med bytting av plass, så jeg kaster meg etter gåstolen og ruller den elegant rundt.
Tabbe.
Damen ser på meg med panikk i blikket. Munnen har stivnet i et stumt skrik.
Hun trenger ikke si det høyt. Alle ser hva hun tenker:
-Hun stjeler gåstolen min! Hun stjeler gåstolen min! Det unge mennesket stjeler gåstolen min!

Jeg parkerer stolen foran henne, nærme nok til at hun kan holde i den. Men gåstolen har en sterk vilje. Den sliter seg fort løs. At den ene håndbremsen er på, er ingen hindring for en vandringsglad gåstol. Den snurrer rundt og rundt som en tasmansk djevel bakover i bussen.
Nå tenker jeg at damen må ha skjønt at jeg er et snilt og godt og edelt menneske, så jeg setter etter stolen igjen.
Tabbe.
Igjen.
Hun ser skrekkslagen ut.
Denne gangen griper hun tak i stolen med begge hender. Knokene hvitner, og hun biter tennene sammen i ren anstrengelse, skrekk og kanskje sinne.
Stolen skal ikke få slippe unna flere ganger. Den unge damen skal ikke få sjansen til å knabbe hennes gåstol igjen. Hva om bussen stopper og åpner dørene akkurat når jeg får kleptomanpølsene mine på hennes gåstol? Jeg ville kanskje vært over alle hauger med min nye, skinnende gåstol før hun fikk sukk for seg.

Jeg kjenner at dette orker jeg ikke se på den neste halvtimen, så jeg samler mot og går bort til damen.
-Vil du at jeg skal sitte der borte og holde gåstolen din?
Hun ser skeptisk på meg.
Lenge.
Plutselig lyser øynene hennes opp. Hun ser forbauset ut. Plutselig går det opp for henne at jeg faktisk ikke har tenkt å stjele gåstolen hennes.
-Vil du virkelig det?
-Jada. Ingen problem.

Gåstolen og jeg finner plassen vår. Jeg holder godt tak i håndtaket. Jeg snurrer foten min rundt dens fot. Så sitter vi der, gåstolen og jeg, mens bussen etterhvert fylles opp av folk. Jeg skuler på alle som går forbi, og alle tror de vet hva jeg tenker:
-Dere får ikke stjele min gåstol! Dere får ikke stjele min gåstol!

Kan like godt begynne å venne meg til tanken. Jeg er ingen ungsau lenger, akkurat.