Fjols til fjells

Sommeren er en fin tid, selv når været ikke er helt på vår side. Det har vært fint å ha vår eldste søster og vår niese hjemme på ferie de siste ukene. Det var to og et halvt år siden sist jeg så min søster, og vi utnyttet tiden godt, med vindrikking, fjellturer, middag, skravling, konsert, pubtur... osv.  Godt å se alle søskenene på en gang, for det er jammen ikke ofte det skjer.

 Vi hadde en flott tur til Hovlandsnuten. 733 m.o.h. med bratt stigning mesteparten av veien. Utsikten der oppe skal være fantastisk, og like bak oss (på bildene) er det et høyt stup langt, langt ned... Men du ser hvor mye av utsikten vi fikk med oss? Selv om solen skinte fra blå, blå himmel da vi satte avgårde, rullet tjukk skodde ned over fjelltoppen før vi nådde frem - og vi så – vel – ingenting!

...og det er kanskje like greit, siden jeg har skrekkelig høydeskrekk...

Etter den første fjellturen, var vi blitt så innmari store og sterke at søstern, brodern og jeg la ut på en ny tur. Vi ble overrasket over akkurat hvor store og sterke vi var blitt. Det kan ha vært noe utenomjordisk som hadde streifet forbi (som her), eller det kan ha vært at de bare bygger usedvanlig små hytter på fjellet (vi lider ikke av røkke-syndrom på denne kanten av landet).

Og så trener vi litt ekstra på toppen...
 

Og idag har vi tre søstrene hatt en lang handledag i byen, før Siri setter seg på flyet hjem i natt en gang. Veldig trist og leit, og jeg gråter noen tårer for det. Men kanskje ikke så lenge til neste gang?

Uskyldens tid

–Åh, tenk å være 16 år igjen...

Nei, vettu hva! Det kunne jeg aldeles ikke tenkt meg. Er det ingen som husker alt dramaet i den alderen? Bare det faktum at håret ikke ville holde seg tupert i tredve centimeters høyde var nok til at man bare ville gjemme seg hjemme på rommet (men så  klart kunne man ikke det heller, for hva om man gikk glipp av noe utrooolig viktig?)

I fjor fant jeg dette bladet fra seksti-tallet hjemme i min mors barndomshjem. Romantikk. Flere enn meg som leste dette bladet? Hver utgave ble kjøpt og betalt samme dag som det ankom butikken. Vi leste Romantikk på stranda, hjemme på rommet, på skolebussen... Vi leste det høyt til hverandre, og stille inni oss, mens vi rødmet over utrolig flaue historier som den om de nyforelska som hang fast tannreguleringen i hverandre, og bikinitopper som falt av i bassengtimen, og Mitt første kyss-spalten som noen ganger var forferdelig romantisk, mens den andre ganger kunne høres ut som noe tilnærmet overgrep.

Men tilogmed så sent som på åttitallet var Romantikk forholdsvis uskyldig. Kanskje ikke så uskyldig som i 1969, men likevel. Grunnen til at jeg følte behovet for å vise dere denne faksimilen fra bladet, var at jeg syntes den ene setningen var helt uimotståelig søt:

"Husker du den ettermiddagen da vi kjørte hjem til deg og spilte den platen med Skeeter Davis? Vi kokte kaffe og spiste vannbakkels. Alt var fint, og du sa så mange deilige ting til meg..."

...
eh...
........ spiste vannbakkels?
Hvor i alle dager kom det ifra, liksom? Var det greia den gangen?
–Hmm... den berta der må jeg lure med meg hjem og servere vannbakkels...

Jeg vet ikke, jeg... Men, jeg tror uskyldens tid er forbi. De serverer ikke vannbakkels til jentene på Paradise Hotel (regner jeg med). De serverer ikke vannbakkels på Disney Channel, engang...


Kjære "Håpende 16-åring". 
Jeg håper du har funnet kjærligheten i løpet av de siste 42 årene. Kanskje har du funnet den flere ganger, men det er bra – så lenge du ikke fremdeles lengter etter din kjære Jan. Et øyeblikk fikk jeg en forestilling av deg - sittende ved et gammelt respateks-bord, drikkende på en kopp kaffe og spise vannbakkels, med en gammel katt på fanget, mens du nynner på nytt og på nytt: "Don't they know... It's the end of the world..? Cause you don't love me anymore, don't love me anymore, don't love me anymore..."
Jeg ville satt pris på et livstegn fra deg, slik at jeg vet at du har det bra i dag.


Fin onsdag til alle!

Sterke meninger... eller ikke.

Jeg liker at folk har sterke meninger om noe. Selvsagt ikke om hva som helst – jeg driter i folks sterke meninger om hvem som bør vinne ett eller annet realityshow. Men jeg liker at folk har sterke meninger om ting som betyr noe. Jeg trenger ikke nødvendigvis være enig i folks sterke meninger, men det at de faktisk har guts til å mene noe om enkelte ting, gjør at jeg respekterer dem.

Vanligvis.

Det finnes alltid unntak.

Hmmm... hvordan skal jeg ordlegge meg...? Altså: Enkelte mener ting, fordi de finner det veldig enkelt å mene akkurat det. Fordi noen andre legger ordene i munnen på dem, og de derfor slipper å tenke selv. Hadde de giddet å satt av en halvtime eller to til å tenke delv, ville de kanskje kommet til at de mente noe annet.

F.eks. Fra tid til annen dukker det opp enkelte saker i mediene, som enkelte tilhengere av enkelte parti, kaster seg hodestups over. De deler linker til alle som orker å se, og til alle som egentlig ikke orker. Den siste uken har jeg fått opplyst fra femten forskjellige hold at en eller annen, ett eller annet sted har foreslått å sende kriminelle innvandrere til landsbygda. Ja, men så fint da, tenker jeg. Kanskje vi kan gjøre en byttehandel, og så kan vi på landsbygda sende alle kriminelle nordmenn (og kanskje noen fordomsfulle bønder med på kjøpet) til byen. Kanskje kan vi etterhvert få en marokkansk eller asiatisk restaurant på denne gudsforlatte plassen som følge av det hele? Vi må se mulighetene, folkens!

Og når vi snakker om sterke meninger om ting i samme åndedrag som eksotisk mat: Dere har vel fått med dere diskusjonen om monstermastene i Hardangerfjorden? Jeg har ikke sterke meninger om dem, egentlig. Jeg ser ut stuevinduet, og kan herfra telle minst tjue master av forskjellig slag. Lyktestolper, telefonstolper, mobilmaster... you name it. Det faktum at de befinner seg innenfor en radius på mindre enn en kilometer, gjør dem faktisk til tjue monstermaster i min verden. Men ingen har sterke meninger om dem.

Da jeg i fjor sommer var en tur rundt hele hardangerfjorden, ble jeg selvsagt sulten på veien. Det er en lang tur, og man blir vanligvis sulten i løpet av en dag. Det var ikke ETT spisested å oppdrive. Til slutt fant vi... en kinarestaurant! Supert. Jeg liker kinesisk mat, jeg, så jeg fikk stillet sulten. Men poenget mitt er, at hvis folk sine sterke meninger imot monstermaster handler om å vise turistene norsk natur og kultur, bør vi kanskje servere dem annet enn kinamat når de kommer for å se den. Og hvis folk er redde for at man skal hogge ned store gater i plantefeltene med gran, så vil jeg gjerne minne om at all granskogen ikke hører til her. Jeg har faktisk mer sterke meninger om plantefeltene, enn jeg har om monstermastene. Men det er min mening, og mener du noe annet, så har du lov til det.

Jeg har sterke meninger om kylling. Jepp. Du leste riktig. Jeg elsker kjøtt - å bli vegetarianer ville ikke falt meg inn. Jeg skulle selvsagt gjerne fanget kjøttet mitt selv, men så langt har jeg ikke kommet. Jeg kunne gjerne spist kylling også, hvis jeg visste at kyllingen hadde vandret lykkelig rundt i gården, de ukene den levde. Men masseproduksjonen og mishandlingen av kylling, kun for å dekke våre friterte vinge-behov og vel-så-det, den vil jeg ikke være med på.

Jeg har sterke meninger om fisk. Ikke fiskeoppdrett. For all del, drett opp fisk, og hjelp dem med å gjøre det på en bra måte. så slipper vi å renske havet tomt for vill fisk for å lage fiskepinner og slappe fiskeboller av dem.

Jeg har sterke meninger om fordommer. Jeg er lei av folk som har fordommer mot grupper de ikke aner noe om. Ja, jeg har fordommer også. Det er bare menneskelig, men jeg prøver i det minste å bli bedre. Jeg plukker ikke med meg hver fordom jeg finner på veien, for å få størst mulig samling. F.eks. tenker jeg akkurat nå at, ups, jeg har kanskje fordommer mot folk som jeg tror ikke klarer å tenke selv. (Så nå må jeg ro meg i land og si at jeg er glad i dere alle, og så må jeg prøve å legge bort den fordommen, fordi at alle voksne folk klarer å tenke selv. ;) ) 

Men når man har sterke meninger, eller sier at man har sterke meninger, så bør man kanskje tenke over på forhånd om man har gjennomtenkte argumenter klar, i tilfelle noen spør deg om nettopp det.

Nå husker ikke jeg hva jeg egentlig ville med denne bloggposten. Dessuten er ikke dette en blogg om politikk eller om ting som betyr noe. Så jeg avslutter her.

Og gleder meg til at vi kanskje en gang får en eksotisk restaurant – som ikke har kylling på menyen.

Haha! Jeg har stoppet tiden!

Ville det ikke vært deilig å kunne stoppe tiden?
Men det sier seg selv, hadde jeg kunnet gjort det så enkelt, ville jeg gjort det da jeg var femogtjue – ikke nå når jeg nærmer meg førti.

Evig jakt etter tannhjul og duppedingser de siste ukene, resulterte i en heftig slåsskamp med dette vakre uret i går kveld. Selvsagt gjorde det vondt langt inni sjelen, men samtidig kan man jo ikke ta vare på alt her i verden (selv om det kan se ut som om jeg prøver på nettopp det iblant). Jeg fikk nemlig denne gamle vekkerklokka fra min onkel, for å demontere den. Dessuten, da jeg åpnet den på baksiden, var det som ventet innvendig verdt det. Men fytti katta, det var en mye større jobb å plukke den fra hverandre enn jeg hadde ventet. Det var tydeligvis kvalitet i gamle dager (og ja, klokka gikk som... en klokke, faktisk – helt til jeg kom med hammeren).

Gleder meg til å gjøre noe spennende med dette...
....og da gjør det kanskje ikke så mye at tiden fortsetter å gå...

Hurra...

Det ble syttende mai dette året også, gitt! Hurra. Jeg våknet klokken syv og ble liggende og vente på salutten, men det kom ingen salutt, så jeg håpte jeg hadde tatt feil av dagen, og la meg til å sove igjen. Klokken åtte våknet jeg igjen, og måtte innse at jeg hadde ikke klart  å sove forbi den syttende dette året heller.

Men dette året var jeg særdeles flink, og strøk det som skulle strykes klokken elleve kvelden i forveien. Det er vanligvis forbeholdt de sene nattetimene rundt klokken tre, så jeg er ikke vant til å være så strukturert. Dessuten laget jeg nye brosjer til drakten min også kvelden i forveien. Jeg syntes ikke de forrige jeg laget var fine - altfor glorete i fargen og altfor store.

Men det er utrolig hva man kan gjøre når man har et rom fullt av scrappesaker! Jeg tryllet litt med noen båndspenner, ornamentale brads fra MM, lim og chipboardrundinger, og så farget jeg alt kobberfarget med alkoholblekk (så fikk jeg brukt litt av det også!). De ble egentlig ganske bra! Og så fikk jeg byttet ut de stygge nøklene som hørte til, med noen nye fra Tim Holtz, som jeg også farget til riktig farge. Ble litt redd for at det kunne farge av etterhvert, så jeg ga det hele noen strøk med glassveske etterpå. Funket som bare det. Men egentlig ønsker jeg meg en svær middelaldersk jernnøkkel av ettellerannet slag. Selv om jeg ikke vet om det finnes engang. Forslag mottas med takk.

Tilbake til den syttende: Været var veldig opp og ned. Det holdt seg ganske greit frem til vi skulle gå i tog. Talen ble holdt og hørt uten særlig dramatikk. Etterpå skulle vi synge "Gud signe vårt dyre fedreland", men noen må ha sunget falskt, eller kanskje var bare vårherre lei av å høre den sangen den dagen, for etter første strofe, åpnet han alle himmelens sluser, og det bøttet ned over oss. Rundt oss stimet folk sammen under bittebittesmå paraplyer.

 Hvorfor i all verden kjøper vi alltid sånne bittesmå paraplyer? Hva er det vi tenker på? Hm... vi bor på vestlandet og det regner mye, men bygene er vanligvis så superlokale at denne bittelille miniparaplyen holder sikkert lenge..? Det er plass til tre hoder under en sånn paraply. Men bare hodene. Resten av kroppen må holde seg utenfor, og blir derfor kliss våte i løpet av sekunder når alle himmelens sluser åpnes. 17.mai-toget har aldri gått så fort fra minnestøtten til skolen. Vi travet avgårde i supertempo. Mesteparten av bygdas innbyggere full fart innover veien under hundre bittesmå paraplyer, og aller fremst: åtte hornmusikkanter som måtte tømme hornene sine for vann etter hver fjerde takt. Hurra for syttende mai!

MiniBoop sang solo. Hun hadde øvd og øvd hjemme. Kjempeirritert for at mamma presset henne til å bruke hårbørsten som mikrofon når hun øvde. -Kom igjen, du synger mye høyere og tydeligere når du holder en mikrofon. -Åh... men mamma, det er bare så meeeegateit! Og fremføringen gikk kjempebra, og både mor og mormor gråt en liten skvett, som seg hør og bør.

Siden det etterhvert har blitt tradisjon at Boop lar seg fotografere på 17. mai, måtte vi gjennom den delen også. Egentlig hadde jeg planer om å finne en hest som kunne være med på bildene (det kunne vært skikkelig spennende, siden jeg er livredd hester). Men siden det hadde regnet, og det var vått overalt, og siden jentungen bare ville hjem, ble fotosesjonen kortere enn planlagt - og det var sikkert like greit. Alle ble knipset x antall ganger i forrykende fart, og så var dagen over. Det var egentlig en ganske vanlig syttende mai dette året.

Gammelt, nytt 17. mai-antrekk. Tror jeg.

Hurra, det er snart 17. mai, og dere vet hva det betyr. Is og ballonger og brus og pølser og kaker og rømmegrøt til vi spyr hele gjengen.

Og bunad og sløyfer og søljer og evig jakt etter røde strømper som ikke har raknet.

Men kanskje ikke i år, for jeg har rotet på loftet og funnet frem denne. Dette er én av tre drakter som hørte til diplomoppgaven min da jeg studerte klesdesign på nittitallet. Denne har ligget pakket ned i plast og kartonger i tolv år! Den er av ren silke og ull, og har brodert motiv fra stavkirkene... og jeg syns egentlig fint jeg kan bruke den på nasjonaldagen. Eller hva?

Daffodils og prikkete ting.

The Daffodils    
by William Wordsworth

I wandered lonely as a cloud
   That floats on high o'er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
   A host, of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
   And twinkle on the Milky Way,
They stretched in never-ending line
   Along the margin of a bay:
Ten thousand saw I at a glance,
Tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced, but they
   Out-did the sparkling leaves in glee:
A Poet could not but be gay,
   In such a jocund company:
I gazed—and gazed—but little thought
What wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
   In vacant or in pensive mood,
They flash upon that inward eye
   Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils.

Nå når jeg ikke lenger har hage, savner jeg det helt innmari! Ihvertfall nå som solen skinner og sommeren er på vei. Altankassene og blomsterpottene er fulle av påskeliljer og spirende frø som skal bli kornblomster, ringblomster, mamelukkermer og litt annet ymse som jeg ikke vet navnene på. Tenk at jeg engang rev meg i håret over bed som måtte lukes og en hekk som måtte klippes! Åhh... som jeg savner det nå!

En 50-liters sekk med jord har gått med allerede, og det var for lite, så jeg må nok ha femti liter til. Og flere kasser og krukker. Og plutselig har jeg lyst på urtehage og sukkererter og tomater og alt annet som jeg ikke har plass til. Hvorfor hadde jeg ikke lyst på det når jeg hadde enorm hage for noen år siden? Rart, ikke sant?

Og så hjelper det at jeg fant prikkete hageutstyr i butikken her om dagen! Og de hadde mye mer også. Prikkete hagebelte og prikker, prikker, prikker... Sukk. Jeg må ihvertfall ha større altan etterhvert. Ellers begynner jeg kanskje å snike meg inn i naboens hage og gjøre hagearbeid i nattens mulm...

Påskemorgener og -dager

Ueee! Påsken er allerede over!

–Det er godt å komme tilbake til hverdagen, sa min mor idag.
–Nei, hæren fløtte meg. Det er det såvisst ikke, svarte jeg.

For hadde jeg vært sjef, da hadde det nemlig vært påskeferie i tre uker til ende. Med sol såklart. Og lysegrønne bjørketrær, og kjempedigre kryssord, og en bunnløs kilde med hvitvin. Gul marsipan skulle det være, og lesestoff (og tid og ro til lesestoff). Engelsk krim på tv hele natten, og påskeliljer så langt øyet kunne se.

Nei, nå tar jeg visst helt av. Men dere skjønner poenget: Jeg liker egentlig påsken.
For en person som hater våren, er dette en innrømmelse som sitter langt inne. Men når påsken kommer så sent som den gjorde i år, er det litt lettere.

Det var godt å tråkke ut i skogen. Ikke tenke på å snøre sekker og spenne ski, men bare vandre avgårde med kamera i ene lanken og jentungen i den andre. For sommeren er nesten her, og hvitveisen smilte til oss hvor enn vi gikk. Når hele halve slekta er samlet i påsken, passer vi også på å få gått en tur sammen iblant, så 1. påskedag tok vi med oss grill og bikkjer (nei, jeg har ikke hund) og marshmallows og pølser og kjeks og onkler og tanter og gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Veldig koselig, som det alltid er.

Jentungen fikk en ny venn, og nye venner er alltid velkomne! Gleder oss allerede til neste gang vi sees!

Og skulleruhasett! Denne holdt jeg på å tråkke på. Var ikke særlig høy i hatten når denne plutselig spratt opp en centimeter fra skoen min. Jeg tror jeg hylte. Jeg tror frosken/padda (hva er egentlig forkjellen?) hylte. Jeg prøvde å telepatere til min gamle venn Gear Bylls, men han hang i toppen av et tre og var opptatt med å bygge en seng av granbar, og dessuten ville han nok bare bedd meg spise den. Så jeg roet meg heller ned og tok et bilde av den lille tassen, som jeg – beklager å måtte si det – fremdeles syns er litt småekkel.

Velvel... Tilbake til hverdagen. Ihvertfall for noen dager...

Roser er falmet, og jeg er likeså.

Jeg er ganske sikker på at det er noe galt med meg som liker rosene best når de er akkurat sånn. Litt falmet, liksom. Kanskje det var noe som kom med alderen? Hmmm... lurer på hvorfor. Haha.

I kveld var jeg på kino og så The King's Speech. Utrolig fin film med gode skuespillere. Litt morsomt å komme hjem og finne samme Colin Firth i en skikkelig kjip film fra tjue år tilbake på tv'en.

På vei hjem fra filmen var det hjort overalt. Ikke mindre enn tre flokker passerte vi på turen hjem, massevis av lysende øyne som stirret på bilen fra jordene, og vel hjemme sto det en enslig hjort og beitet bortforbi huset også. Vi har alltid sett masse hjort her, men nå for tiden er det uvanlig mye syns jeg. Det er koselig, og de er fine - så lenge de ikke spretter ut foran bilen.

Klokka er mye, helgen er over, og boop skal snart tasse i seng. Natta.

Foggy... and smokey

foggy days

foggy daze

Jeg har vært inne i en periode med fullstendig nyhetsavhengighet. Det er noe som er skrekkelig plagsomt, for jeg sitter og zapper fra nyhetskanal til nyhetskanal, mens jeg bare irriterer meg over dårlig dekning og at det ikke kommer nye nyheter hvert femte minutt (Jeg syns egentlig verden er forjævlig for tiden, og jeg venter på at en stemme plutselig skal bryte inn og si at det kommer en ekstra nyhetssending om at alt har ordnet seg på mirakuløst vis). Så i et desperat forsøk på å rive meg løs, har jeg i kveld sett andre ting, og spilt Mario på minis Nintendo.

Og akkurat nå har jeg tatt et glass hvitvin mens jeg ser på...

...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit.

I tolvårsalderen var min favorittfilm...
...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit.

Den gangen hadde jeg en litt lang sykeperiode, og jeg lå på sofaen og så et VHS-opptak av
...hold deg fast...
...Smokey and the Bandit (ok, nå gjentar jeg meg selv...) igjen og igjen. Jeg tror jeg kunne alle replikkene utenat.

(På sykehuset holdt jeg på å bli klin kokos av hun som lå ved siden av meg og hørte på den splitter nye Portveien 2-kassetten (du vet, den med Ta en potet), men jeg tipper hun ble sprø av å høre meg sitere the Bandit og nynne på East Bound and Down også... :-S )

Når jeg ser den nå, skjønner jeg ikke helt den gamle fascinasjonen, og replikkene har jeg visst glemt for lenge siden. Men jeg vil nå likevel påstå at Burt Reynolds var tøffere enn Jonas Brothers.

Det var egentlig bare det jeg hadde å si idag. Jepp. Bare det.

Overstått morsdag

Fantastisk å bli vekket grytidlig en søndags morning av en 7-åring (snart 8-åring) som gratulerer med morsdagen med egenlaget rosa kort, og hjerteformet, glitrende kjøleskapsmagnet som hun også har laget selv. Og sjokolade! (Fordi mamma elsker sjokolade!) Og hårspenne som hun har plukket ut selv, fordi det matcher armbåndet hun kjøpte til meg til jul :)

Det er hektiske dager, og jeg må innrømme at jeg slukner en stund på sofaen hver kveld for tiden. Jeg ryddet kroken min litt, slik at jeg skulle få plass til å sette meg ned å lage noe, men det ble med ryddingen, og ikke engang det. Men på søndag... kanskje. På søndag. Eller neste søndag. Eller ihvertfall til høsten.

Men nå skal jeg finne meg en mozartkule, og så skal jeg kaste bort flere kveldstimer på å gjøre stort sett ingenting. Jepp.

Skal det være en liten is?

Hei igjen alle! Ikke mye tid til å lage mye rart den siste uken. Jeg har løpt litt fra jobb til jobb til jobb - dvs mellom skolen, butikken og tegnebrettet - denne uka, men innimellom har jeg laget noen småting. Fullstendig unyttig, det vet jeg. Men noen ganger må man gjøre fullstendig unyttige ting også.
 

Jeg vet ikke hva de skal brukes til, egentlig. Jeg syns bare det er veldig gøy å lage. Men selv bruker jeg egentlig ikke så mye sånt, og det er liksom så mye styr å lage epla-butikk...? Eller er det ikke? Jeg vet at flere av dere har, så hva syns dere? Er det mye styr for veldig lite? Og er det egentlig noe poeng, det er sikkert tusen som allerede lager lignende.
 

Velvel... det havner vel i noen bokser i et skap, slik som det meste annet jeg diller med.

Men jeg er veldig fornøyd så langt med den nye Fairies-kolleksjonen jeg jobber med. Gleder meg masse til den blir ferdig utpå våren engang. Har litt lyst å prøve med clearstamps etterhvert, men kanskje folk egentlig foretrekker gummi. Innspill fra stemplere mottas med takk :) (Men dette er kanskje feil blogg å spørre i)
 

Ellers er det ikke så mye å fortelle om dagen. Bortsett fra kanskje at katten har fått dilla på musejakt. To ganger denne uka har hun klart å lure med seg mus helt inn i stua! Æsj! Den første var dau som ei sild og blødde som en gris på gulvet. Æsj! æsj...æsj... Den andre var så liten - og fremdeles i live - stakkar. Hva gjør man med en mus som er fremdeles halvveis i live da? Man bærer katten ut igjen med musa i kjeften, og lar naturen gå sin gang, ikke sant? Æsj...
 

Men dere. Ha en fin lørdag! Og fin søndag!

Work in progress III - OOAK doll ferdig :)

Yey... det tok meg 1000 timer (ikke fullt så mange, men ihvertfall veldig mange), men nå er den ferdig.

 
Hun fikk litt mer klær enn jeg egentlig hadde tenkt, men sånn ble det. Det er ganske vanlig å lime klærne på, men pysete meg turde ikke det, så de er sydd på dukken. Jeg vil ha muligheten til å ta dem av dersom jeg ikke liker dem etter en stund. Det er umulig å bøye på figuren, så dersom man forsøker å bende på armer og ben, knekker de rett av.. Det gjorde det litt vanskelig å komme til med nål og tråd under armene o.l., men tilslutt var hun kledd :)

Hun er litt skeiv her og der, men... ingen er perfekt, er det ikke så?

Nå er jeg klar for neste prosjekt!

Work in progress II - Svarte vinger...

Det går sakte, men sikkert fremover med denne. Det ser kanskje litt unøyaktig ut, men det er veldig bittelite, så det er ikke så lett å være supernøyaktig. Men det kommer seg nok med litt trening. Jeg har alltid vært veldig skjelven på hånda, så det er ikke helt lett, men jeg støtter ene hånda med den andre, og så maler jeg på utpust... :D

Idag måtte jeg ut og reise for å kjøpe mer leire og galvanisert ståltråd til armatur. Har det strålende morsomt med litt avbrekk fra papir, og gleder meg til  å lage flere. Men det gjenstår ennå en del på denne først.

Det tok meg en halv dag å male én strømpe... Øyevippene er jeg ikke helt fornøyd med. Har limt på korte biter (ca 3-4 mm.) hår av tibetansk lammeull (de er veldig tynne...) Men prøver kanskje med fjær neste gang, siden de er litt stivere.

Idag har jeg gjort ferdig vingene. De ble kule, men vanskelig å fotografere, siden det blir mye gjenskinn.

Tusen takk for de fine kommentarene på forrige innlegg, jenter! :)

Work in progress

Etter to år, har jeg plutselig funnet frem leiren igjen. Jeg hadde kastet og gitt bort litt av utstyret mitt, men hadde likevel nok til å prøve meg på en dukke igjen. Selvsagt er jeg langt fra fornøyd, og det var vel derfor jeg ga opp forrige gang også... Men denne gangen tror jeg kanskje jeg skal fortsette å forsøke til jeg får litt mer dreisen på det.
 

-Mamma, er det ikke grååådig ekkelt å jobbe med en figur som sitter der helt uten klær? sa miniBoop her en dag.
 

 
Hmm... Hun skal få klær etterhvert, dette lille vesenet.

 
:-)

Kjedelig lørdag

Lørdagskveld, og idrettsgalla på tv... Oi, så entusiastisk jeg er. Not. Men jeg har heldigvis alternativer (og nå tenker du sikkert: Cheeses, har hun ikke annet å gjøre enn å ta bilder av bøker? Joda, det har jeg. Ser du ikke glasset med vin, lizzm? Og så øver jeg meg på å ta bilder i mørket :D)

I dag har jeg skisset en del nye stempler, så jeg er litt fornøyd med meg selv. Og ute har snøen lavet ned... Ihvertfall frem til det gikk over i regn mot kveldingen. Nå er det sofavær. 

 
Så jeg finner meg en bok, og senker lyden på idrettsgallagreiene. :)) God lørdag!

Et forsett... eller kanskje ikke.

 
Man skal ikke kikke lenge i bokhyllene mine før man skjønner hva jeg liker best å se på. Jeg har en ganske fin samling bøker med kunstfoto, og da mest i sort/hvitt. Har du enkelte ting du liker å se på så godt, at du aller helst vil se på det hele tiden? Sånn er jeg med en del b/w-foto. Jeg skjønner hva man mener med uttrykket om at noe er breathtaking, for jeg kjenner nesten at jeg mister pusten et øyeblikk når jeg ser enkelte bilder.

Tenk å kunne lage sånn kunst! Tenk å bare komme i nærheten av å lage sånn kunst... Jeg har alltid hatt lyst å lære å fotografere skikkelig. Men det er vel egentlig ikke nok å si at man har lyst å lære noe, man må vel også ta seg tid til å faktisk prøve å lære.

Sannheten er at jeg ikke engang har lest bruksanvisningen på kameraet mitt. Overskrifter om aperture og exposure og gudvethva gjør meg egentlig ganske svett. Og skal jeg først være helt ærlig, må jeg innrømme at innstillingen som hittil har vært mest brukt her i gården, heter Auto.

Så i disse nyttårsforsett-tider, tenker jeg at kanskje jeg skal sette meg som mål å lære litt mer om kamerabruk. Kanskje jeg tilogmed kan ta noen bilder jeg kan være fornøyd med etterhvert. Men hmmm... man skal være forsiktig med å offentliggjøre forsettene sine. Tanken på å bevege seg utenfor Auto-instillingen gjør meg fremdeles ganske svett...

Men inspirasjon bør det ihvertfall finnes nok av. Og skulle det gå riktig galt, kan jeg alltids heller ta opp igjen den gamle hobbyen: å samle på fine fotobøker.

Godt Nyttår!

 Ønsker dere alle et riktig godt nytt år!

 

 Her ble en del av feiringen utendørs droppet dette året, pga sterk vind. Vi holdt faktisk på å blåse bort en stund der. Men noen stjerneskudd og et par små kinaputter klarte vi å få fyr på. Og det ble jo nytt år likevel.

Da Boop møtte fru Nisse

MiniBoop tror ikke lenger på nissen - sier hun. Hun tror på tannfeen, men ikke på nissen. Da hun nylig mistet en tann, ble den lagt på ordentlig vis i et glass med vann i vinduskarmen. Under glasset lå et brev til tannfeen: "Tusen takk for pengene jeg fikk sist!". Litt senere på kvelden hadde det dukket opp en ny lapp: "God Jul, tannfe!". Og tannfeen ble nok glad, for neste morgen lå det penger i glasset igjen.

Men nissen finnes ikke. Ikke ifølge miniBoop. Derfor våget Boop seg frem med følgende forslag på julaften:
-Hva syns du hvis ikke nissen kommer til oss i år?
Fire stykk PetShop-figurer og en tom adventskalender klasket rett i gulvet, mens jentungen ble stående rett opp ned og stirre måpende:
-Men... men...
-Var det ikke du som ikke trodde på nissen?
-Jo, men det var fordi at forrige jul var det pappa! Jeg vet det! Jeg vet det! Den hadde pappas soldatsko, og den ene skoen hadde akkurat samme ripe som pappa har i sin sko!
Tror hun, eller tror hun ikke? Her må man trå varsomt. Dette kan ende i forferdelse på selveste julaften.
-Vel, mamma tenkte at hun kunne ringe nissen og si at han ikke trenger å komme til oss i år. Du vet, han har det jo travelt, og...
-Men! Men! Men...
-Ok-Ok-Ok... slapp av. Da skal ikke mamma ringe til nissen, da.

Etterhvert som kvelden siger på, ankommer julegjestene, og vi benker oss rundt julemiddagen.
-I år kommer vel ikke nissen, sier mormor.
-Hmm... Jo, jeg håper det, svarer Boop, og fortsetter noe mumlende bak en gaffel med pinnekjøtt: -Noen som føler seg spesielt kallet?
Stillhet.
Vi kan høre en fårepinne falle, hvis en fårepinne hadde falt.
Problemet er vel helst at alle vet at gjenkjennelsesfaren har blitt større etterhvert som årene har gått.

Julemiddagen er vel plassert i mette mager, og Boop må ut og lete i boden etter ekstra dyner til gjestene. Hun stabler seg seg bortover i snøen på stiletter.
I boden møter hun fru Nisse.
-Neimen! Hei, fru Nisse. Hva gjør du her?
-Jeg kler meg ut som mann, Boop. Nissen gikk på bar i går, og kom ikke hjem. Nå må jeg steppe inn og redde julekvelden, mens han sikkert synger karaoke med et par grønnkledde alveberter i stripete stay-ups, den... den d...støvelen!

Det er bek mørkt i boden. Fru Nisse sliter med å finne retten og vrangen på maske og løsskjegg.
-Kult! Vi har like sko, du og jeg! utbryter Boop. Stilettskoene til fru Nisse kan skimtes på gulvet. Hun har  tråkket oppi et par selskinnsko som er åtte nummer for store. Og hun trekker nå en altfor stor bukse utenpå minikjolen, mens hun stapper en enorm hodepute ned bak linningen.
-Hmpf! Hvor lavt skal man egentlig måtte synke? grynter hun. -Veldig mye poeng i å trene Zumba hele høsten, bare for å skjule det hele med billig polyestervatt når jula omsider kommer. Hun trekker den røde frakken på seg og snur ryggen til.
-Ser rumpa mi feit ut?
-Aner ikke. Det er altfor mørkt her.
-Har du ikke lommelykt?
-Glemte den.
Fru Nisse banner.

Hun tar på seg den gamle, fæle nissemaska med lerretsstruktur. Det ser nesten ut som om nissen har en sjelden hudsykdom. Skjegget er nesten borte, det henger bare noen fjoner igjen på det ene kinnet. Øynene er som gapende, tomme hull.
-Øh... ville det ikke egentlig vært bedre uten maske? foreslår Boop.
-Og vise barna at nissen bruker sminke? Spør hun hånlig. -Er du klar over hvor lang tid jeg brukte på sminken idag? Jeg skulle egentlig vært på juleparty hos Påskeharen jeg! Er du klar over hvor bra de festene er? De varer og varer og varer og varer...
Fru Nisse blir drømmende i blikket, og Boop må minne henne på hvor hun er, og hvorfor hun er her.

Boop rekker henne det ekstra løsskjegget, og prøver å plassere det noenlunde riktig utenpå maska. Strikken er for lang, så det blir hengende nedunder haka.
-Burde du ikke ta av deg de store øreringene?
Damen stirrer surt tilbake, river av seg den ene ringen, og legger den trygt oppi den ene skoen. Den andre øreringen forsvinner inni skjegget et sted, og blir hengende fast. Det er umulig å få den løs, og den blir hengende der som et siste feminint trekk ved nissen.
Hun trekker en rød nisselue langt nedover hodet før hun forsvinner ut av boden og blir borte rundt hjørnet. Frakken er på vranga, men det er det for sent å gjøre noe med.

Boop går tilbake til ærendet sitt i boden, og leter etter dyner til gjestene. Hodeputene er borte, men ellers finner hun det hun trenger.
Når hun kommer tilbake til juleselskapet er gaveåpningen igang.
-Mamma, nissen var her mens du var borte!
-Ånei! Gikk jeg glipp av nissen?
-Ja, han var her! Men han snakket ikke noe. Bare laget rare lyder! Og vet du hva?
-Hva da?
-Han gikk på kjøkkenet og stjal røykpakken din på vei ut!

-Makan til tjuvradd, tenker Boop. -Neste år ringer jeg definitivt til nissen og sier at han ikke trenger å komme!