Jeg er ferdig med en helt ny kolleksjon stempler, og de er klare for produksjon. Dessuten er jeg nesten ferdig med en annen kolleksjon, og det føles bra. Men så har jeg også jobbet med dem som besatt i det siste. Natt og dag - og det begynte jeg å kjenne på kroppen også.
Derfor snørte jeg min sekk (kameraveska) idag, og la ut på skogstur. Ikke så innmari langt, men en akkurat passelig tur før mini skulle hentes på skolen. Vi bor litt i skyggen fra fjellene noen vinteruker. Dvs at et par uker før, og et par uker etter jul, rekker ingen solstråler frem til bygda vår. Da solen plutselig kikket frem mellom fjellene her om dagen, var det et svært gledelig gjensyn. Først skjønte jeg ikke helt hva som var forandret. Det hadde jo vært blå himmel i det siste - men denne dagen var det så merkverdig lyst og fagert. Og så slo det meg. Det var solen som var tilbake! Enda større grunn til å traske utomhus idag.
Blå himmel. Sol... 4 minusgrader. Nydelig.
Og jeg gikk og gikk. Etter å ha gått langt og lenge, og lenger enn langt
(Jaddajadda, jeg overdriver. Det var bare snakk om en kilometer oppi gata her), så jeg en sti.
-Hmmm... hvor fører denne stien, mon tro? tenkte jeg
(Neida, jeg tenkte ikke det - jeg kjenner denne bygda som min egen bukselomme. Så klart jeg visste hvor stien førte). Så dermed vandret jeg glad innover i skogen mens jeg plystret en liten trall.
"Druknende drage, skjult ekorn"Det er
ikke skummelt i skogen. Det er
ikke skummelt i skogen når man er mutters alene, og ingen lyd av sivilisasjon kan høres. Det er
ikke skummelt når man plutselig ser spor av kjemperovdyr
(kan ha vært en hjort - men sikkert en veldig farlig hjort) som krysser stien. Det er slett ikke skummelt når en trost på størrelse med en ørn letter fra en gren og drysser snø ned i hodet ditt mens den forbereder angrepet og middagen. Det er ikke skummelt når du plutselig skjønner at hvis du ramler utfor skrenten her, ruller du 40 meter ned i et islagt vann som kanskje har veldig hard is - eller kanskje et råk med iskaldt vann hvis du er heldig - og ingen, ingen, ingen i verden vet hvor du er.
Men det er utrolig hva man kan tilegne seg av overlevelseskunnskap fra sofakroken. La oss kalle ham...
hmm... Gear Bylls. Den ultimate overlevelsesguruen. I Sibir. -30 grader.
Ulevelige forhold (
glem ungene som lekte utendørs i barnehagen i -42 her om dagen. Snørrete, glisende, rødkinna unger som trillet latter mot kamera og sa at -42 er ikkeno')
Hvordan ville Gear håndtert en sånn tur?Gear gikk ved siden av meg på den smale stien. Vi holdt begge et årvåkent blikk på alt rundt oss.
-Her er hjortespor, Gear. Hva skal vi gjøre?-Ikke stans, Boop! Du dauer på få sekunder hvis du stopper i denne kulda. Hold deg i bevegelse hele tiden!Jeg hoppet og spratt rundt sporene, slo floke og gnidde på ørene mine. Gear studerte sporene.
-Det finnes ikke bjørn i dette området. Dette må være hjort, ja. Bjørnen har forresten ikke klover... tror jeg, mumlet han.
-Men dette er flott. Dette betyr at det finnes mat her.Han tok frem kniven sin og skar litt bjørkenever av et tre. Så rakte han meg halvparten, og ba meg passe godt på det.
-Dette kan vi bruke til mat, brensel og tilogmed skosåler hvis vi trenger det... Og det aner meg at vi kanskje vil trenge det.Idet han skulle legge kniven tilbake i slira, oppdaget vi at knivbladet satt fast i hånden hans.
-Oh no! utbrøt Gear.
-Dette burde jeg tenkt på. Metall fryser fast i huden på sekunder i denne temperaturen. Den eneste måten å få den løs er å.... (på TV tisset han på den, men det blir litt for voldsomt for mitt hode) ...å puste på den! Gear tok et dypt drag av den kalde luften, og så pustet han lenge på knivbladet til det løsnet fra håndflaten hans.
Vi fulgte hjortesporene videre, mens hånden min knuget om brenselen/maten/skosålene i lomma. Etter en stund snublet vi over ekornspor i snøen også. Gear ble skikkelig gira.
-Ekorn er bra! utbrøt han.
-Ekorn betyr at det er kongler her, og kongler kan være skikkelig god næring dersom man spiser nok av dem.-Supert, tenkte jeg. -Kongler høres deilig ut.
Not!-Vi kan fange ekornet og spise det også, sa Gear.
-Vi kan grille det, dersom du har med flint.-Flint?-Ikke fortell meg at du går i villmarka uten flint? Herr Bylls så oppriktig sjokkert ut.
-Jeg bruker lighter, jeg. Foretrekker lissom det, mumlet jeg litt fornærmet.
(-Bruk din egen flint, dust. tenkte jeg)
Vi trasket videre på jakt etter kongler og ekorn. Gear fortalte meg hvor skumle ekorn kan bli når de er desperate.
-De kaster seg over byttet og klorer det til døde. Etterpå spiser de innmaten, før de stikker av. Jeg grøsset og tenkte på ekornene hjemme i hagen. Aldri hadde jeg trodd at jeg levde med en slik dødsfelle i bakgården.
Ganske riktig. Femti meter lenger fremme var stien sperret av et digert hjortekadaver. Ekornet hadde ommøblert trynet på den, og spist innvollene.
-Fantastisk! ropte Gear.
-Nå hadde vi utrolig flaks, Boop! Dette er det som kan redde livene våre.(-Nå overdriver du, tenkte jeg. -Vi har jo ikke akkurat vært i skikkelig fare ennå. Bare en liten formiddagstur i skogen)Jeg kikket meg litt engstelig rundt.
-Tror du ekornet er mett nå?-Ja, det tror jeg. Vi er trygg for det monsteret for en stund.-Kom igjen! Nå gjelder det å raska på før vi fryser ihjel, ropte Gear.
-Kryp inni med meg!-Hæ?-Inn i hjorteskinnet! Ekornet har rensket det for oss, dette er det perfekte stedet å holde varmen. Kjenn her, skrotten er fortsatt varm! Gear var supergira nå.
-Gear, jeg syns du skal dra hjem, jeg. La meg fortsette turen alene. Bylls så litt furten ut, men det varte ikke lenge.
-Ok... Men HEY, jeg kan bruke dette skinnet videre jeg! Nye farlige eventyr venter sammen med teamet mitt.Han bredde hjorteskinnet ut på snøen og satte seg på det. Så satte han utfor en 40 meter høy skrent med skinnet som akebrett.
-HoHooooo...... hørtes han idet han forsvant nedover mot det islagte vannet.
Og jeg gikk hjem.
Og se nå her hva all den friske lufta gjør med hodet mitt! I alle dager?Kan jeg poste dette, da?
Bør kanskje være forsiktig med seine jobbekvelder med Discovery Channel i bakgrunnen fra nå av...
Dagene flyr avgårde, og plutselig var det tusen år siden siste oppdatering av bloggen. Skal innrømme at jeg har sittet ganske klistret til OL-skjermen i det siste - ihvertfall på kveldstid, men det fine med tv-titting er at det er lett å gjøre andre ting ved siden. Jeg gjør store innhogg i restegarn-kurven(e) for tiden, for jeg har lovet meg selv å begrense innkjøpene, ihvertfall til en del gammelt er brukt opp. Det er moro med heklede småting, og det morsomme er at så snart man har lært seg det grunnleggende innen f.eks. amigurumi-hekling, så trenger man knapt mønster.
Så klart - jeg aner ikke hva jeg skal bruke tingene til, men det er greit å ha noe små-håndarbeid innimellom de større tingene. Og frokosteggene blir ihvertfall søte nok til påske...
Morsdagsgave fra meg til mamma. 
Og nylig var det morsdag. Jeg ble vekket av miniBoop, som sto der og strålte med roser og bamse til mamma. Og så fikk jeg en presskanne som har blitt flittig brukt etterpå. Og med pent stell, har rosene stått helt til nå. Gode jenta mi :)
Ikke det at jeg ville hatt vondt av noen skikkelige kaloribomber, men de er ikke så morsomme å lage som disse.
Legg ut Minneriket-knappen ovenfor i din blogg, og skriv et innlegg om Minneriket og denne blogcandyen. Meld fra i denne tråden på Minneriket når du har gjort dette, med link til bloggen din. 
(Klikk på mønsteret for full størrelse)
Det er ikke antydning til vår så langt. Bare mer snø siden sist. Det er fint, men likevel var det noen som slo av en bryter i hodet mitt i det vi entret februar.
Det går mot mildere tider, sies det. Nå skal det bli både mildt og regn og slaps og gjørme. Det går mot vår. Hver gang jeg forteller folk at jeg ikke liker våren, blir jeg møtt av hevede øyebryn og et spørsmål om hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bare liker det ikke, og sånn er det. Jeg liker ikke når bakken er våt og gyngende, og dødt gress fra ifjor ligger klistret flatt og fargeløst. Hundeskitt som dukker frem fra under snøen, og ligger og lukter overalt - og her er det hester allesteder også, så det blir enda flere ubehagelige overraskelser i grøftekanten. Jeg skulle ønske jeg kunne krype ned i et hull og komme frem i midten av mai, når det meste av våren er over.
På søndag var vi på skøytedag (skøytebilder igjen!). Vi var der bare et par timer, for jeg ble skrekkelig kald etterhvert, og miniBoop hadde gnagsår, så vi tok med oss termos og engangsgrill hjem til min mor, og jeg fikk grillet pølser til mini og fetterene hennes. Det var hyggelig det også.
Jeg har ikke så mye å skrive om idag... Men tenkte å legge ut litt bilder bare.
Og så noen bilder fra en fin formiddagstur i skogen på torsdag:
Vi har hatt noen nydelige dager i det siste, og jeg måtte grave frem hauggamle skøyter og gå på isen med miniBoop. Hun fikk bruke de skøytene jeg hadde som liten, og jeg fant et enda eldre par som passet meg. Egentlig har jeg lengdeløpskøyter, men det ville ikke mini høre snakk om. Sorte skøyter var liksom ikke greia.
Så vi dro på tur, med kakao og boller i sekken, og fant oss en lun krok bak en stor stein. Mitt skøyte-comeback ble kortvarig. Selv om jeg er rene Sonja Henie i hodet mitt - ble det liksom ikke like elegant når jeg kom på isen. Det hjalp ikke at skinnet i skøytene var blitt steinhardt de siste førti årene, slik at det føltes som fottøy fra en 1400-talls rustning. Så jeg krøp bak steinen min igjen, og koste meg med kakao, og så på miniBoop som skøytet ivrig ivei.
Sånn ellers:
Jeg er ferdig med en helt ny kolleksjon stempler, og de er klare for produksjon. Dessuten er jeg nesten ferdig med en annen kolleksjon, og det føles bra. Men så har jeg også jobbet med dem som besatt i det siste. Natt og dag - og det begynte jeg å kjenne på kroppen også.
"Druknende drage, skjult ekorn"
Vi fulgte hjortesporene videre, mens hånden min knuget om brenselen/maten/skosålene i lomma. Etter en stund snublet vi over ekornspor i snøen også. Gear ble skikkelig gira.
Vi trasket videre på jakt etter kongler og ekorn. Gear fortalte meg hvor skumle ekorn kan bli når de er desperate.
-Gear, jeg syns du skal dra hjem, jeg. La meg fortsette turen alene. Bylls så litt furten ut, men det varte ikke lenge.
Vi hadde en fin nyttårsfeiring. Stort sett. Nesten hele veien.
Frans Franken the Younger
Julaften startet med Barne-TV og julestrømpe til både miniBoop og til katten. Juletreet var vel kanskje i seg selv gave nok til sistnevnte. Heldigvis var jeg lur nok til å binde treet fast i taket med en gang det var ferdig pyntet, så det har ihvertfall holdt seg oppreist gjennom julen. Mini og jeg koste oss skikkelig med å pynte treet før jul, og det ble veldig fint. Følte meg veldig heldig med treet i år, for det var så fyldig og jevnt og enkelt å pynte :)
Vi hadde ingen planer på dagtid, så vi bare slappet av hjemme og ventet på kvelden - mini på gavene, og jeg på maten :) I mellomtiden hadde vi så klart litt julegrøt. Med mandel i... Rettere sagt en nøtt, siden jeg ikke gadd kjøpe en hel pakke mandler for å bruke kun én.
Julekvelden var vi hos mine foreldre. Bestefar hadde laget en kjempestor snølykt til mini før vi kom bort. Snø er ikke noen selvfølge på disse kanter i julen - så det var fint å se ut på denne store snølykten hele kvelden i år.
-Mamma? Du vet vel at du egentlig tar bilder av ganske mange ting som det er heeelt unødvendig å ta bilde av? 
Vel overstått jul! Jeg har ikke oppdatert så mye her i julen, for det har vært travelt nok med andre ting som skulle gjøres :) jeg får heller oppdatere litt og litt, etterhvert som jeg får sortert bilder og tanker.
22. desember var miniBoop, Boop-nevøen, Boopbror og Boop selv med BestefarBoop i skogen på juletrehogst. Det var kjempekoselig! Pappa pleier hvert år å hente juletre på gården til en venn av familien, og han hadde laget det skikkelig koselig til vi skulle komme.
Etter at juletreet var funnet, rikelig evaluert og diskutert, hugget og surret fast bakpå traktoren, fikk ungene lov til å sitte på i traktoren og fløyte villt hele veien opp til gården. Der fikk vi servert hjemmebakte julekaker, kakao og julebrus, før vi gikk i fjøset og hilste på sauene og katten på høyloftet.
Det hele var en perfekt tur, og en perfekt opplading til jul.
